Kapitel 6 —
En historie fra «virkeligheten»

«I Forhold til en evig Salighed som det absolute Gode betyder Pathos ikke Ord, men at denne Forestilling omdanner den Existerende ham hans hele Existents». Slik innleder Johannes Climacus kapitlet om «Det Pathetiske» i Afsluttende Uvidenskabeligt Efterskrift (SV10, s. 82). Forestillingen om en evig salighet som det absolutte gode, mao. det å forholde seg til en forestilling om uendelighet som utgår fra ens egen eksistens; dét må altså være identisk med å besidde en slags lidenskap som fører til en omdannelse av hele denne eksistens. Hva ligger i en slik omdannelse, hva vil det si å få sin eksistens vendt om? Rent innledningsvis vil jeg bare reise spørsmålet om hvordan man overhodet kan nå en slik forestilling, hvordan man skal unngå å komme i besiddelse av den gale forestilling? Det er jo mange mennesker som undertiden gjør krav på å ha en meget klar oppfatning av den evige salighet, men gjelder denne også for meg? Hvordan kan jeg være trygg på at den forestilling om «evig salighet» eller evig liv jeg mener å ha er sann? Hvordan forvisse meg om at uendeligheten (altså forestillingen om en evig salighet) virkelig utgår fra meg selv og ikke liksom inautentisk finner sitt utspring i tradisjonen og overleveringen slik at mitt eget lidenskapelige engasjement ikke får den frembringende rolle den efter utsagnet burde ha? Climacus gir straks et forsåvidt presist, men umiddelbart kanskje noe forvirrende svar på disse spørsmålene:

Dersom det absolute telos ved at forholde sig til Individets Existents ikke absolut omdanner denne, saa forholder Individet sig ikke existentielt-pathetisk, men æsthetisk-pathetisk, f.Ex. ved at have en rigtig Forestilling, men vel at mærke, ved hvilken han er udenfor sig selv i Mulighedens Idealitet med Forestillingens Rigtighed, ikke hos sig selv i Existents med Forestillingens Rigtighed i Virkelighedens Idealitet, selv forvandlet til Forestillingens Virkelighed [min kursivering] (SV 10, s. 82).

Saken er at den eksisterende skal smelte sammen med sin forestilling, at den lidenskapelige bæreren av forestillingen om en evig salighet skal finne at hans egen eksistens er og må være identisk med denne forestilling. Og når han selv slik er «forvandlet», vel og merke ikke bare ved å sammenfalle med sin forestilling, men også med virkeligheten av denne forestilling, så har en ny virkelighet gjort seg gjeldende i dette menneskes liv, altså: hans eksistens er blitt omdannet og selv er han «omvendt». I Climacus' terminologi handler det om å innse betydningen av den «qvalitative Dialektik», dvs. innse viktigheten av at ens eksistens til enhver tid befinner seg på et nærmere definert livsstadium som man slett ikke kan bringe seg selv ut av annet enn gjennom et i sin kjerne uforklarlig «Spring», altså gjennom en grunnleggende avskjed med livet slik man nå synes man kjenner det for å påbegynne livet på nytt. Men klarer man å gjennomføre et slikt sprang, er det åpenbart at man ikke bare befinner seg på et annet livsstadium enn tidligere, men at man også vurderer mål og midler, hensikter og formål med nye øyne — kort sagt: man har i et slikt tilfelle oppdaget og etablert en ny eksistens-virkelighet.

Men denne rent logiske omstendighet ved omvendelsen burde vel imidlertid, dersom man skal være konsekvent — og det bør man jo — kunne komme til uttrykk i en «omvendt» form for argumentasjon slik at man ikke, som ellers er vanlig, lar argumentene belyses med eksempler, men istedet lar eksemplet belyses med argumenter! I en sedvanlig argumentasjonsprosess er det argumentenes indre logikk og den nødvendige sammenheng mellom dem som leder frem mot en slutning. I den «omvendte argumentasjon» er det derimot eksemplets indre logikk (dvs. den grad av personlig tilegnelse og innlevelse en leser kan forventes å oppnå i møtet med eksemplet) som avgjør hvilke argumenter som med rimelighet bør knyttes til eksemplet og hvilken vekt de kan og bør tillegges. Som en introduksjon til denne tredje del er det således denne «omvendte» fremgangsmåte som skal benyttes i håp om at denne metode kanskje kan tilføre vår tematikk den eksplisitte eksistensielle dimensjon som ofte nok savnes innenfor den analytiske diskursivitet som normalt preger også den eksistensfilosofiske genre. Tillat meg derfor å bruke noen sider på et eksempel som vil kunne ha den avvæpnende effekt som lettere setter oss i den rette stemthet overfor det som på sett og vis og i sin dypeste grunn var (i del II), er (i del III) og blir (efter at denne avhandling er avrundet og selv forlengst avvæpnet!) problemets kjerne: nemlig at «Individets evige Salighet afgjøres i Tiden ved Forholdet til noget Historisk, der ydermere er saaledes historisk at i dets Sammensætning Det er medoptaget, hvilket ifølge sit Væsen ikke kan blive historisk, og altsaa maa blive det i Kraft af det Absurde» (SV 10, s. 80).