Tilegnelse

Dette arbeid er en frukt av mange års feltstudier innenfor filosofiens myldrende jungel. År som ganske sikkert kunne vært anvendt på en fornuftigere måte. For det har jo vært år med både lediggang og motgang, canossagang og til tider nesten undergang - tunge, alvorlige år hvor ikke blott ens liv sakte men sikkert har tatt form, men hvor dertil en selv hele tiden har blitt rådspurt under formingen. En høflig, men myndig stemme har spurt med en usvikelig intensitet: «hvordan vil du se ut i ditt indre, hva slags menneske vil du egentlig være, hvilke idealer skal du ha i ditt liv? Bare gi meg ditt svar for ditt svar er min lov». Men hvordan skulle jeg noensinde kunne gi et slikt svar? Hvordan skulle jeg kunne ta en beslutning for livet - i livet? Og hvem var det egentlig som spurte? Var det meg selv, var det en indre stemme hos meg selv, eller kom stemmen utenfra? Og hvis den kom utenfra: var det da meg selv som så meg selv utenfra eller var det jeg selv som deltok i en fremmed bevissthet som ser meg selv utenfra? Eller innenfra? Det har altså vært tunge og alvorlige år. Men samtidig, ja, nesten alltid samtidig, har disse år med filosofien vært en brusende fest og et himmelsk svir. For hvilken glede beruser vel ikke den som plutselig oppdager at han er i besiddelse av en tanke som beveger ham selv og andre? Hvilken lykke ligger vel ikke i erkjennelsen av at man som evig tørstende menneske alltid befinner seg ved kildens friskeste utspring? Hvilken lykksalig følelse av privilegert opphøyethet å være den som efter stunder med selvbebreidelse og botsgang ble innvilget audiens hos, og ved sjeldnere anledninger: samtale med, rekken av udødelige konger i filosofiens rike — hvilken følelse!

Men særlig fornuftig tidsbruk har det altså neppe vært. For mens andre fornuftige unge mennesker sørget for å få noe ut av livene sine, var min hovedinteresse hele tiden å få noe inn i livet. Hva dette var som skulle inn i livet, det visste jeg ikke, bare at det skulle inn før eller senere. At nå valget efterhvert falt på den filosofiske fornuft og dens ydelser, er paradoksalt når man tenker på hvordan dette valg opprindelig kom istand. Valget av fornuften var jo som sagt resultatet av en bevisst avstandtagen nettopp fra fornuften, iallefall slik den vanligvis forefinnes i form av livsklokskap og næringsvett. Denne motsetning kan du naturligvis avvise ved å hevde at den fornuft jeg der tok avstand fra, bare var en borgerlig snusfornuft som intet hadde med den rene filosofiske fornuft å gjøre. Og noe rett har du vel i en slik påstand skjønt den er ikke helt dekkende. Den fanger ikke opp den anstøtssten som valget av den filosofiske fornuft bringer for dagen. Denne anstøtssten taler sitt «lapidariske» sprog. På denne sten står nemlig risset inn med store bokstaver: «Fornuft er fornuftens tjener»; altså, fornuften kan bare studeres ved hjelp av seg selv. For hva er vel det eneste akseptable middel med hvilket jeg kan tillate meg å studere selve fornuften; hvilket annet middel enn fornuften selv? Så var mitt valg forgjeves! Så viser det seg at mitt inderlige ønske om å fylle mitt liv med filosofisk fornuft strander på en circulus vitiosus, på en simpel sirkelslutning; jeg forutsetter det jeg skal bevise. Eller strander ikke ønsket dermed? At filosofistudiets mål på denne måte sammenfaller med midlet for dets tilveiebringelse, bekymrer vel ikke synderlig den som ikke oppstiller eller aldri har oppstilt et uendelig mål med sitt studium (eller med sitt liv), men istedet nedsetter mange endelige og i seg selv ubetydelige delmål for sitt virke. For ham er vel sirkelslutningens realitet en indikasjon på at man nettopp ikke bør oppstille slike altoverskyggende mål i filosofiens verden (og det er ikke egnet til å forundre om han ville gjøre det samme argument gjeldende når han taler om virkelighetens verden: sitt eget liv). For meg, derimot, den alltid vordende studiosus perpetuus, var sirkelslutningen et aldeles ypperlig utgangspunkt. På den måten var jeg jo sikret å ha min oppgave lokkende foran meg for all fremtid vel vitende om at jeg aldri noensinde ville kunne avslutte den eller, for den saks skyld, påbegynne den. For meg var det snarere en livsnødvendighet å leve i den stadige tilnærmelse til og ærbødighet for oppgaven, å assimileres med dens ånd ved å bøyes og knuges under tyngden av dens kraft, å modnes som menneske ved denne gradvise, befruktende identifisering. For meg var det således utelukket straks å gå løs på denne mektige livsoppgave uten først å ha dannet meg som menneske gjennom erfaringen av den store avstand mellom meg selv og min oppgave, dvs. mellom min virkelighet og min idealitet. Denne uhyre avstand lot seg ikke springe over i et jafs, men måtte inderliggjøres og atter inderliggjøres, ja, rett og slett inderliggjøres.

Men fra det skjellsettende øyeblikk hvor jeg gjør den smertefulle oppdagelse at jeg i virkeligheten er det jeg trodde jeg i høyden bare risikerte å bli, altså en studiosus perpetuus, fra da av er dette ikke lenger noen holdbar maksime selv for meg. Fra da av er det ikke lenger blott en fest og et svir å befinne seg i hjertet av den filosofiske jungel. Fra da av dukker nemlig svint alle jungelens ville dyr opp og danner en ring omkring meg — en ring med avventende dyrekropper dirrende og dampende av glupskhet og råskap, en ring bundet sammen av de mange olme blikks truende piler mot min nakne hud — som hadde de først i dette øyeblikk blitt vár hvilket fristende og lettvint bytte jeg var der jeg streifet om, stullende, lullende, lallende; og jeg risikerer der og da en meget smertefull død med mindre jeg omgående kan bringe meg selv til en avgjørende handling, f.eks. den å klype meg selv hårdt i armen! Fra da av forsøker således også jeg å gjøre noe ut av livet. Men det som da omsider kommer ut, er noe ganske annet enn det som ellers ville ha kommet ut dersom jeg ikke først hadde forsøkt å bringe dette «noe» inn. F.eks. gir jeg meg i kast med det omtalte problemet med fornuften. Jeg spør meg selv om ikke fornuften allikevel kan ha en slags rett til å oppkaste seg til dommer over seg selv, om der ikke således går et skille mellom «fornuften» slik ethvert menneske bruker og eier den og «Fornuften» slik den må antas å eksistere i og for seg selv — som tankestørrelse, som modell og garantist for fornuften i hvert enkelt menneske. Men med en slik tanke, snublet jeg vel over en variant av det dialektiske prinsipp, nemlig forestillingen om at to er én og én er to og én og én er én (dvs. to menneskers fornuft forenes i «Fornuften», «Fornuften» nedfeller seg i to menneskers fornuft og min fornuft og din fornuft er dog fremdeles bare én «Fornuft»). Denne forestilling ledsager meg nå som en usynlig, hjelpende ånd i min videre tankevirksomhet. Først langt senere innser jeg imidlertid hva det faktisk koster å opprettholde et slikt fantastisk prinsipp: intet mindre enn en ny virkelighet, en ny virkelighetsdimensjon i tilværelsen hvor det omtalte éne, «Fornuften», kan føle seg som hjemme. Men se; denne nye virkelighet skal nå ikke blott plasseres utenfor meg selv som var den en sol i hvis styrkende stråler jeg enten forblir fordi jeg finner deres varme behagelig eller skyr fordi jeg finner dem stikkende ubehagelige, nei, den nye virkelighet skal bli en nødvendig del av meg og ikke bare en del, men selve kjernen, selve hjertet i meg, dét i meg som begrunner meg og som gjør meg til den jeg nå engang er — men så det uendelig mysteriøse: denne nye virkelighet skal likefullt eksistere i og for seg selv, den skal samtidig eksistere for seg selv og for meg, samtidig i seg selv og i meg! Det ultimate spørsmål blir derfor i og for seg ikke hvordan dialektikkens motsigelser overhodet er mulige — i den forbindelse nøyer jeg meg med å konstatere at de er mulige for menneskets rasjonalitet — nei, det presserende spørsmål blir istedet hvor motsigelsen primært befinner seg; i meg selv eller utenfor meg selv. Enten er det altså jeg som besidder en paradoksal natur slik at det er jeg som konstituerer dikotomiene og paradoksene i verden eller, omvendt, så er paradokset noe som konstituerer meg, noe som fortolker meg utenfra i min livssituasjon?

Dette, og de andre spørsmålene jeg på disse sidene har stillet, er spørsmål som vel alle, ihvertfall alle filosofistudenter, kan forstå hvis de vil. Spørsmålene burde i seg selv ikke være ubegripelige selv om enkelte av dem nok kan lodde dypt både filosofisk og personlig. Problemet er at ikke alle vil forstå dem; ikke alle filosofer synes nemlig det er like morsomt å ta filosofien alvorlig (dvs. personlig). Men selv de som vil forstå spørsmålene og faktisk forstår dem, innser sjelden deres uhyre viktighet og uunngåelighet; de innser ikke at spørsmålene vesentlig angår dem selv, at spørsmålene i bunn og grunn er deres egne. Og hvorfor innser de ikke dette? Fordi de savner inderlighet! Disse menneskene bærer sikkert på et arsenal av inderlighet; de har bare ikke oppdaget det ennå. Men hvorfor har de så ikke oppdaget det? Igjen: fordi de savner inderlighet! Inderligheten forutsetter således seg selv slik jeg fant at også fornuften forutsatte seg selv. Men i motsetning til fornuften, kan inderligheten aldri bli noe mål i seg selv. Inderligheten er blott nøkkelen til den nye virkelighet som dialektikken fordret, men er ikke selv, kan selv aldri bli denne virkelighet. Den som derfor søker denne virkelighet med lengselen som motiverende drivkraft, søker vel inderlig — den som derimot søker denne virkelighet med tanken som fortærende brennkraft, søker slett ikke, men har allerede funnet. For tanken på denne virkelighet er for fornuften hva lengselen efter denne virkelighet er for inderligheten. Men mens tanken med letthet fortærer alle anfektelser på sin parademarsj mot virkeligheten, mens tanken brenner seg fast i denne virkelighet på fornuftens ordre, er lengselen inderlighetens trofaste og begavede fotograf som aldri mister virkelighetsmotivet av syne og som derfor alltid søker nye vinklinger, nye belysninger, som derfor alltid søker å fange bevegelsen i øyeblikket, søker såvel i morgendis som i aftenrøde, såvel i regn som i sne, som alltid søker nitid og uopphørlig efter det ene, fullendte, sublime, gudsbenådede fotografiske uttrykk som lengselen i barnlig stolthet kan holde foran seg og med all den inderlighet som er nedsenket i den si: dette er min virkelighet! Inderligheten er således ikke en tankeferdighet, men en nådegave. Men en gave kommer alltid utenfra til meg selv, ferdigheten, derimot, innenfra for meg selv. Kommer gaven ikke slik til meg utenfra, er den altså blott en ferdighet. Men kommer så gaven utenfra, er den nødvendigvis en bevegelse fra en giver til en mottager, en bevegelse mellom givers barmhjertighet og mottagers takknemlighet. Så er da inderligheten i sitt vesen bevegelse. Og det er nettopp for den bevegede jeg taler, den som har funnet dette sitt skjulte potensiale og dyrker det, høytidelig og respektfullt, slik et hellig gral skal dyrkes. Jeg taler for den som har kjempet i taushet for å bringe sine spørsmål til forklarelse ved fordypelse i sin inderlighet. — Jeg vil derfor tilegne dette skrift til den som gjennom filosofien har latt seg inspirere, ikke bare til å kjempe med sin vilje for å bringe samsvar mellom erfaringen av realitet og ideal, men også til i sannhet å ville sin kamp — troende ennå uten troens nådegave, håpende ennå uten håpets løfte, bedende ennå uten bønnens ånd, men i inderlighet, alltid i inderlighet.

Lille Frøen, høsten 1995
Øyvind Olsholt