Kapitel 2 —
Den antikke og den moderne erfaring av tenkningen
Vårt moderne syn på rasjonalitet og fornuft står i skarp kontrast til tradisjonens, dvs. det klassisk greske syn og den religiøse oppfatning i middelalderen. Den nyere tids subjektivistiske eller internalistiske fornuftsbegrep kan ikke anvendes parallelt med tradisjonens reale «logos»-forståelse av fornuften. Som en følge av denne divergens i synet på fornuften, får efter mitt skjønn også våre menings- og verdibegreper et annet innhold enn i den før-moderne tenkning. Verdier og betydninger, etikk og erkjennelse må begrunnes på en helt annen måte av den moderne tenker enn av en Aristoteles eller Augustin hvis de i det hele tatt lar seg gyldig begrunne når man i prosessen er henvist til en abstrakt og subjektiv fornuft som er adskilt fra virkeligheten i seg selv. For de klassiske tenkere er nemlig ikke fornuften eller tanken noe som står utenfor virkeligheten; fornuften — logos, ideen, Gud — er istedet den høyeste virkelighet som selv kan begrunne den øvrige virkelighet. I det følgende skal det gjøres et poeng av denne forskjell i anskuelse da dette motsetningsforhold er grunnakkorden og selve springbrettet for de videre drøftelser.
For å anskueliggjøre det nevnte motsetningsforhold, begynner jeg i dette kapitel med et bilde fra den engelske aristoteliker Alasdair MacIntyre på hvordan bruddet med den klassiske tenkemåte kan ha skjedd (pkt. 1a.) for derefter å gjennomgå hans kritikk av opplysningstidens «moderne» forsøk på å etablere et grunnlag for moralen (pkt.1b.). MacIntyres konklusjon er at alle disse forsøk måtte slå feil fordi man ikke lenger — som f.eks. hos Aristoteles — lar det etiske oppgå i det fornuftige, men skiller de to ad som vesensforskjellige menneskelige ytringsformer. Dernest følger en nærmere redegjørelse for i hvilken grad Kants moralfilosofi kan sies å rammes av denne kritikk (pkt. 1c.). Kant behandles særskilt da omtrent all senere filosofi på en eller annen måte står i gjeld til den nye ansats han bragte inn i filosofien. I pkt. 2a. griper jeg tilbake til middelalderens universaliestrid for gjennom Ockhams filosofi å finne ansatser til den virkelighetsoppfatning som idag nesten må sies å være enerådende, nemlig den moderne variant av nominalismen. Denne kan blant annet innebære en ontologisk og erkjennelsesteoretisk reduksjonisme som skaper store problemer i forholdet mellom vår fornuft og den virkelighet fornuften har å forholde seg til (pkt. 2b.). De neste to punkter er en utdypelse av hva som kan sies å ligge i denne moderne nominalisme eksemplifisert ved grunntrekk i Max Webers teorier om handling og rasjonalitet (pkt. 2c. og 2d.). Til slutt i dette første kapitel bringes en forsøksvis oppsummering av resultatene så langt samt noen perspektiver videre (pkt. 3).
