Kapitel 5 —
Kierkegaards prosjekt

2. Kierkegaards estetiker

«Hvad er en Digter?» Slik begynner estetiker A sine såkalte «Diapsalmata» i første halvbind av Enten-Eller. A er fanget i tungsinnets melankoli hvor han med ironisk distanse og reflektert suffisanse beklager seg over livets meningsløshet og tilværelsens drepende kjedsommelighet: «Livet er blevet mig en beesk Drik, og dog skal den indtages som Draaber, langsomt, tællende» (ibid., s. 29). Men A er samtidig en skikkelse som setter alle sine refleksive krefter inn på å rendyrke den estetiske livsførsel ved å forholde seg til den sanselige nydelse og sin rolle som iakttager — han er ikke den som legger seg ned på en sofa for å vansmekte i erkeromantisk Weltschmerz. I all estetisk beklagelse og ironisk vittighet er det derfor hos A et klart element av aktivitet, av vilje og lidenskap, en aktivitet som rastløst jager i estetikerens sinn og som får ham til å kaste seg over enhver form for egnet spise, dvs. enhver tenkelig anledning eller situasjon. Men samtidig er han altfor gjennomreflektert til å gå opp i denne lidenskap, til å gjøre ironien til livsprosjekt, dertil er han altfor utålmodig:

Jeg mangler overhovedet Taalmodighed til at leve. Jeg kan ikke see Græsset groe, men naar jeg ikke kan det, saa gider jeg slet ikke see derpaa. Mine Anskuelser ere flygtige Betragtninger af en «fahrender Scholastiker» [vandrende student], der i største Hast styrter gjennem Livet. Man siger vor Herre mætter Maven før Øynene; det kan jeg ikke mærke: mine Øyne ere mætte og kjede af Alt, og dog hungrer jeg (ibid., s. 28).

Øynene er mette, men han hungrer likevel — efter hva? Han hungrer vel i første omgang efter å spore opp nye situasjoner og iakttagelsesobjekter som for et velsignet øyeblikk kan adsprede ham, som kan hjelpe ham til å fortrenge spørsmålet om hvorfor hans øyne er så mette og hvorfor han hungrer efter nye situasjoner. For som estetiker er han langt mere interessert i å spørre hvordan enn hvorfor: et fantasiens «hvordan» riktig gjennomført frembringer jo et uendelig mangfold av muligheter for adspredelse — et alvorets «hvorfor» pukker stadig på det ene nødvendige svar. Estetikeren søker således alltid i fantasien for å bringe mest mulig ut av hvert enkelt moment og slett intet moment er for pikant eller for lite pikant til å fange hans våkne evne til betraktning og refleksjon. Bare han får sine regelmessige små dypp i sine medmenneskers latterlige «virkelighet», settes hans egenaktivitet igang og holder ham engasjert helt til materialet er brukt opp — hvorefter han igjen riktignok risikerer å henfalle til ørkesløst tungsinn. Dette unngås ved påny å finne stoff som han kan bearbeide osv. Iakttagelse og ironisk bearbeidelse er således det estetiske menneskes svar på nominalismens årelating av virkeligheten. Når denne strategi gjennomskues qua strategi, begynner man imidlertid å kjede seg. Men dette er samtidig et tegn på større grad av reflekterthet enn tidligere og må derfor hilses velkommen:

Det Ord: kjedsommelig kan ligesaa godt betegne et Menneske, der kjeder Andre, som et, der kjeder sig selv. De, der kjede Andre, ere Plebs, Hoben, Menneskets uendelige Slæng i Almindelighed; de, der kjede sig selv, ere de Udvalgte, Adelen; og saa besynderligt er det, de, som ikke kjede sig selv, kjede i Almindelighed Andre, de derimod, der kjede sig selv, underholder Andre (ibid., s. 266).

Det er altså fornemt å være av en slik natur som er tilbøyelig til å kjede seg selv; det vidner om et ironisk refleksjonsnivå som fullstendig opphever livsalvoret, engasjementet, forpliktelsen og ansvaret. Men ulempen er altså at man risikerer å kjede vettet av seg. Så for å komme de «Udvalgte» til unnsetning, foreslås vekselbruket: å bytte beite på alle livets områder før man rekker å gå helt lei. For å klare dette, må man lære seg glemselens kunst; man må aldri beundre noe eller noen, aldri gå mere opp i en interesse enn at man når som helst er istand til å glemme den. Hemmeligheten bak denne kunst ligger i alltid å ta sitt utgangspunkt i det som er vilkårlig og ubetydelig: en svetteperle, tredje del av en tilfeldig bok osv. Det som er tilfeldig vil nemlig aldri kunne holdes fast over tid. «Man gjør noget Tilfældigt til det Absolute og som saadant til Gjenstand for absolut Beundring» (s. 276). En beherskelse av hele denne kunst vil «forebygge, at man ikke løber sig fast i noget enkelt Livsforhold, og sikkre En den fuldkomne Svæven» (s. 272). At det dypest sett er tegn på fortvilelse å gjøre noe tilfeldig til noe absolutt, synes A imidlertid ikke å reflektere over. Det er blant de ting som etikeren B (i Enten-Eller del II) gjør ham oppmerksom på: «Jeg vælger det Absolute, og hvad er det Absolute? Det er mig selv i min evige Gyldighed. Noget andet end mig selv kan jeg aldrig vælge som det Absolute, thi vælger jeg noget Andet, da vælger jeg det som en Endelighed, og vælger det altsaa ikke absolut» (SV3, s. 199). Men å skulle velge seg selv i sin evige gyldighet er (ennå) ikke aktuelt for A; denne er for ham gått ugjenkallelig tapt idet A, i motsetning til B, lider under bruddet med den første umiddelbarhet.

Estetikeren finner altså nydelse i å jakte på stadig nye iakttagelser som han med sin ironiske og intellektuelle fortreffelighet alltid vil vite å transskribere til subjektiv opplevelsesverdi. Men dette skal altså slett ikke bety at estetikeren dermed har funnet sin plass og funksjon i livet som det så blir om å gjøre å realisere: «[...] thi den sande Evighed ligger ikke bag ved enten-eller, men foran» (s. 40). Evigheten ligger altså ikke å venter på den som drister seg til å våge livsvalget i et svimlende sprang, det store «Enten-Eller», men åpner seg for den som istedet våger å se bort fra dette konvensjonelle og stereotype sprang, dvs. for den «adelige» skikkelse som makter å stå oppreist i den storm som raser og skal rase for de få utvalgte som er bestemt for den «sande Evighed». Det er fristende akkurat i denne forbindelse å trekke en rask parallell til Nietzsches proklamering av herremennesket hvis ultimate mål ifølge ham nettopp bør være «die ewige Wiederkehr des Gleichen», en evig gjentagelse av det samme, altså på sett og vis en variant av A's «sande Evighed». Både for A og for Nietzsches overmenneske blir det derfor hele tiden om å gjøre å unnfly valget mellom enten det ene eller det andre for, som A påpeker:

[...] enten Du gifter Dig, eller Du ikke gifter Dig, Du fortryder begge Dele [...] Min Viisdom er da let at fatte; thi jeg har kun een Grundsætning, som jeg end ikke gaaer ud fra. [...] Jeg gaaer ikke ud fra min Grundsætning; thi gik jeg ud fra den, vilde jeg fortryde det, gik jeg ikke ud fra den, vilde jeg ogsaa fortryde det (ibid., s. 40).

Altså: grunnsetningen om at man vil angre ethvert valg fører jo naturlig nok til at valget av også denne grunnsetning må unngås. Men hvordan kan han ha en grunnsetning som han likevel ikke har fordi han ikke går ut fra den? Denne tilsynelatende motsetning oppløses, eller forsøkes oppløst, ved hjelp av et stykke dialektikk fra A hvor han trekker et skille mellom den sedvanlige «efterfølgende» dialektikk i enten-eller-situasjonen og sin egen «evige» dialektikk. Bare på denne måte unngås nemlig valgets kategori:

Naar jeg saaledes her siger, at jeg ikke gaaer ud fra min Grundsætning, saa har dette ikke Modsætningen i en Gaaenud derfra, men er blot det negative Udtryk for min Grundsætning, det hvorved den fatter sig selv i Modsætning til en Gaaenud derfra eller en Ikke-Gaaenud derfra (ibid.).

A's posisjon er derfor slett ikke noen posisjon i det hele tatt. A er i seg selv intet, i høyden et forsvinnende punkt, et «sort hull» som suger alt inn til seg, men som ikke gir det minste i fra seg; et punkt som aldri gir noe av seg selv tilbake fordi han intet selv har og derfor intet har å gi tilbake til det menneske eller den situasjon har står overfor. Men dette betyr da at A aldri kommer så langt som til å utøve noen gjerning, han makter aldri et sammenfall mellom erfaringen av sitt tankeliv og realiseringen av denne erfaring i handling. Det hersker hos ham alltid et misforhold mellom det indre og det ytre. Følgende sentrale diapsalmata viser hvordan ironien blir estetikerens uunnværlige hjelpemiddel for å unngå å havne i en «udialektisk» posisjon: altså for ikke å posisjonere seg, for ikke å ta stilling slik at han må forplikte seg til noe eller noen. For han har jo «kun een Grundsætning, som [han] end ikke gaaer ud fra», nemlig den som sier at enten han gjør det ene eller det andre, så vil han angre det. Det lyder slik:

Aldrig har jeg været glad; og dog har det altid seet ud som om Glæden var i mit Følgeskab, som om Glædens lette Genier dandsede omkring mig, usynlige for Andre, men ikke for mig, hvis Øie straalede af Fryd. Naar jeg da gaaer Menneskene forbi saa lykkelig og glad som en Gud, og de misunde mig min Lykke, da leer jeg; thi jeg foragter Menneskene, og jeg hævner mig. Aldrig har jeg ønsket at gjøre noget Menneske Uret, men altid givet det Udseende af, at ethvert Menneske, der kom i min Nærhed, blev krænket og forurettet. Naar jeg da hører Andre rose for deres Trofasthed, deres Rettskaffenhed, da leer jeg; thi jeg foragter Menneskene, og jeg hævner mig. Aldrig har mit Hjerte været forhærdet mod noget Menneske, men altid, netop naar jeg var meest bevæget, har jeg givet det Udseende af, at mit Hjerte var lukket og fremmed for enhver Følelse. Naar jeg da hører andre berømme for deres gode Hjerte, seer dem elskede for deres dybe rige Følelse, da leer jeg; thi jeg foragter Menneskene og hævner mig. Naar jeg seer mig selv forbandet, afskyet, hadet for min Kulde og Hjertesløshed: da leer jeg, da mættes min Vrede. Dersom nemlig de gode Mennesker kunde bringe mig til virkelig at have Uret, til virkelig at gjøre Uret — ja, da havde jeg tabt [min kursivering] (SV2, s. 41f).

Da hadde han tapt for da ville han selv vært en av de foraktelige som påberopte seg et samsvar mellom indre liv og handling, et samsvar som for A er og blir en umulighet. A er jo en gjennomført ironiker hvis uttrykk alltid er reflektert og aldri umiddelbart. Det er som sagt hos A aldri noe direkte samsvar mellom det indre og det ytre. Hvis tungsinnet tynger ham, viser han en glad og munter fasade for å slippe å involvere utenforstående i sitt tungsinn; og hvis han er følelsesmessig beveget, viser han seg kold og knapp for å unngå å bli stemplet av andre som f.eks. sentimental. Dette er konsekvensen av den omtalte evige dialektikk hvor han hadde en grunnsetning som han enn ikke gikk ut fra. Valget, posisjoneringen, åpenheten er ham en umulighet; derfor kan han heller aldri åpenbare seg i en gitt situasjon. Dette unngår han således ved å være ironisk. For hvis han ikke var ironisk, dvs. dobbeltbunnet, i forhold til mennesker og anledninger, måtte han jo hele tiden stå til ansvar for sine uttalelser. Men nettopp dette er for ham og for enhver estetiker umulig. Et ansvar måtte jo forutsette at han med sin egen tanke kunne forstå seg selv fullt ut og selv kjenne formålet med sine handlinger og sitt liv. Men det kan han jo ikke og en estetiker vil mene at ikke noe menneske er istand til dette. Derfor forakter han de mennesker som gir uttrykk for at de har forstått seg selv og mener at de handler i pakt med sin overbevisning. Den sikkerhet og trygghet de påberoper seg ved sin handling skyldes ren innbildning eller spissborgerlighet og A's hevn består vel i å berøve disse mennesker for sitt ubekymrede og naive forhold til seg selv og sin omverden slik at også de kan erfare hva det koster å bli klar over virkelighetens fravær, nemlig tungsinn og ironi. Dette er til gjengjeld en kunst A er den uovertrufne mester i: med ørsmå stikk som knapt merkes bryter han vår ureflekterte selvsikkerhet ned og han finner sannsynligvis selv nydelse i å fremkalle og iaktta dette begynnende sammenbrudd.