Kapitel 2 —
Den antikke og den moderne erfaring av tenkningen

2. Nominalisme og virkelighet

d. Fra teleologi til formåls- og verdirasjonalitet

Ved første øyekast synes det kanskje som om begrepene teleologi og formålsrasjonalitet utsier mere eller mindre det samme: «telos» betyr jo mål eller formål og «logos» er det greske ord for bl.a. fornuft eller rasjonalitet. Men slik å sidestille de to begreper, innebærer imidlertid en tilsnikelse. Selv om begrepene tilsynelatende er sammenfallende, har begrepenes innhold gjennomgått en fundamental forandring. Når vi tenker på et formål, tenker vi først og fremst på noe som skal motivere en handling og som samtidig blir manifestert gjennom denne handling. Formålet, hensikten med min arbeidsinnsats er f.eks. at jeg ønsker hjelpe nødlidende mennesker. Det forholder seg da slik at min handling, arbeidsinnsatsen, blir poengløs om det ikke var for at jeg hadde satt meg det mål å hjelpe disse menneskene. Men det er også slik at det mål jeg har satt meg først i kraft av min arbeidsinnsats blir et realiserbart mål, uten å relateres til handlingen blir mine formål og intensjoner bare vage tanker uten mål og mening. Når formålet, hensikten, intensjonen på denne måten overensstemmer med handlingen eller uttrykket, sier vi at vi handler rasjonelt. Rasjonelle kan vi imidlertid også sies å være dersom vi knytter vår handling opp mot verdier eller subjektive overbevisninger: hovedpoenget er at der må være samsvar mellom den handlingen vi utfører og dens begrunnelse. Det foregående eksempel kan således tjene som illustrasjon både på en formålsrasjonell og en verdirasjonell tenkemåte. Dersom jeg arbeider for å bedre menneskers levekår, handler jeg ut fra et konkret formål, men dersom jeg arbeider for å realisere et kall jeg føler en indre overbevisning om, handler jeg ut fra verdi — men i begge tilfeller altså på sett og vis rasjonelt.

Poenget er nå at dette ikke har noe som helst med teleologi i klassisk forstand å gjøre. Mens rasjonelle formål eller rasjonelle verdier må forbindes med den individuelle handling for å være rasjonelle, er «telos» rasjonelt eller fornuftig kun i kraft av å danne en enhet med «logos». I antikkens teleologi finner vi et formål som selv innehar en rasjonalitet, formålet er rasjonelt i seg selv, i kraft av å erkjennes av fornuften. Dette betyr selvsagt ikke at handlingen blir uvesentlig for realiseringen av et delmål, men at det overordnede mål for alle handlinger utgår fra fornuften selv som nødvendige, fornuftige og derfor ubetvilelige størrelser. [18] Hos Aristoteles vil et slikt mål være «lykke» (eudaimonia), hos Platon «det Gode». Slike mål kan være immanente (Aristoteles) eller transcendente (Platon) i ontologisk forstand, men ikke i erkjennelsesteoretisk forstand. Dvs. målene kan ligge utenfor den sansbare, stofflige virkelighet (de kan tilhøre en annen virkelighet, f.eks. en oversanselig idéverden), men de vil alltid ligge innenfor erkjennelsens, dvs. fornuftens, rekkevidde. Platon og Aristoteles ser ikke telos som blotte postulater eller regulative idéer eller metodologiske grunnprinsipper, men som umiddelbar etisk realitet for det fornuftige menneske. Og i denne fornuftens umiddelbarhet ligger forsåvidt hele forskjellen: i teleologien er det fornuftige mål umiddelbart realt, i rasjonaliteten er det middelbare, reflekterte mål fornuftig i den grad det ledsages av en samsvarende handling. Fornuften har mistet sin spontanitet og skaperkraft — tilbake står det rasjonelle individ med sine begrunnede handlingsalternativer. Men noe overordnet telos for det moralske liv har dette individ ikke.

Når således Weber taler om formåls- og verdirasjonalitet, dreier det seg ikke om formål og verdier som tankenødvendigheter, som essensielle, ontologiske størrelser i verden som alle fornuftige mennesker må rette seg efter, men om formål og verdier som utgår fra fornuften idet de knyttes opp mot hhv. handlingen og overbevisningen, dvs. idet de knyttes til den ytre og indre umiddelbarhet. Denne positive umiddelbarhet har jo, som vi har sett, innenfor en moderne, nominalistisk tankehorisont prioritet fremfor fornuftens rent isolerte, sekundære og negative ydelser. Fornuften oppnår først sin berettigelse i samspillet med denne konkrete umiddelbarhet: handlingen, sansningen, følelsen, overbevisningen. En person opptrer derfor ifølge Max Weber formålsrasjonelt dersom han lar:

[...] sin handling orienteres efter hensikt, midler og konsekvenser og som dessuten rasjonelt avveier såvel midlene mot hensiktene som hensiktene mot konsekvensene som, endelig, også de forskjellige mulige hensikter mot hverandre (Wirtschaft und Gesellschaft I, Tübingen 1972, s. 13).

Og verdirasjonelt handler den som:

[...] uten hensyn til de følger som kan forutsees, handler i tjeneste til sin overbevisning slik denne synes å by seg for ham ut fra plikt, verdighet, skjønnhet, religiøs legning, fromhet eller en «saks» viktighet, uansett av hvilken art (ibid., s. 12).

«Formål» og «verdi» utgår altså begge fra vår fornuft, fra rasjonaliteten. Men for Weber betyr dette ikke at formålene og verdiene eksisterer i virkeligheten, i og for seg selv, men at de er betegnelser på individuelle former for begrunnelse. Han tar ikke stilling til hvorvidt formålene eller verdiene har noen virkelighetsstatus utover å være forestillinger for et rasjonelt subjekt; det spørres altså ikke efter et forhold mellom disse subjektive forestillinger og verden an-Sich. Den rasjonaliteten han omtaler blir en ren subjektiv størrelse. Det danner seg således en dyp kløft mellom tenkning og virkelighet, mellom rasjonaliteten og dens gjenstand: den ytre handling. De mål, hensikter, verdier osv. mennesket oppstiller for seg selv ved hjelp av sin fornuft, kan derfor bare være av en relativ karakter. Absolutte mål og verdier — virkeligheten i seg selv, sannhet, personlig frelse, godhet — står fornuften derimot maktesløs overfor. Derfor er fornuften kun en intellektuell ferdighet og en teknisk maktutfoldelse, den er «instrumentell». Som sitatet også antyder dreier verdirasjonalitet seg om et «tjenesteforhold» hvor fornuften er underordnet en interesse som allerede foreligger i overbevisningen, nemlig den subjektive verdi: plikten, skjønnheten osv. Hvor denne interesse i sin tur stammer fra, blir her et åpent spørsmål.

Vi må derfor konkludere med at formålet hos Weber er en størrelse som ligger immanent i rasjonaliteten, men den er ikke en værenskategori like lite som rasjonaliteten selv er det. Så også med verdiene: de er ikke metafysiske realiteter som eksisterer uavhengig av enhver subjektiv forestilling, men omvendt subjektive realiteter uavhengig av enhver metafysikk.

Noter

¹⁸ Anvendt på eksemplet ovenfor angående mitt arbeid for å hjelpe nødlidende mennesker, ville en teleologisk betraktningsmåte medført — ikke at dette arbeid, dette formål rett og slett var noe jeg hadde bestemt meg for å gjøre fordi var av den oppfatning at dette var noe som var dypt meningsfullt for meg — men at dette formål ga seg ut fra fornuften alene uten at det overhodet hadde noe med meg som individ og mitt individuelle valg å gjøre. [opp]