Kapitel 2 —
Den antikke og den moderne erfaring av tenkningen

2. Nominalisme og virkelighet

c. Fornuft og negativitet

Med tenkningens uvirkeliggjørelse følger som sagt en uvirkeliggjørelse av oss selv. Uten vår tanke som en apriori rettesnor for våre liv og for vår orientering i verden, er vi henfalt til sansningens opplevelsesfylde, følelsenes tyranni eller handlingslivets umiddelbarhet. Dette er nominalismens praktiske, menneskelige konsekvens når vi nå for et øyeblikk ser bort fra den teoretisk/ontologiske siden av saken. Dette er hva det enkelte menneske har å forholde seg til når det skal realisere sitt liv uten tenkningen som målbærer og kvalifisert retningsgiver. Men dette menneske vil ganske snart oppdage at sansningen, følelsen og handlingen ikke makter å kompensere for fornuftens manglende delaktighet i verden. Vi finner i den sansede verdens uendelige mangfold intet sikkert holdepunkt for å etablere en basis for vårt liv og ingen følelse eller stemning er i seg selv så sterk og vedvarende at vi med trygghet kan vie vårt liv til den. Og ingen handling eller innsats i det praktiske liv er i seg selv så tungtveiende at alle andre handlinger kan gå opp i denne ene grunnleggende, altoverskyggende handling. Ikke desto mindre er det nettopp sansningen, følelsen og handlingen vi uvegerlig faller tilbake på når vi skal utdype hva vi mener med vår virkelighet: det er hva vi ser, hører, lukter, føler, fornemmer, utfører og gjør som former rammen om vår virkelighet. Men at dette ikke er virkeligheten rett og slett, er vi oss såre bevisst. I det minste slumrer det i vår underbevissthet: dette er vår begrensede, snevre virkelighet. «Verden er min forestilling», som Schopenhauer formulerte det. [15] Med vår tenkeevne kan vi ikke forandre stort på denne forestilling, bare bekrefte og bearbeide teoretisk det vi allerede vet fordi har erfart det gjennom sansning eller indre erfaring. Tenkningen er et instrument, et sivilisatorisk middel for å oppnå praktiske målsetninger innenfor samfunn, økonomi, videnskap og politikk. Akkurat som tømmerhoggeren bruker sin øks for å felle trær, bruker vi vår tenkning for å felle dommer om virkeligheten. Men at tenkningen selv skulle kunne angi mål og mening med vår erfarte virkelighet, med våre liv, samt antyde veien mot dette mål, er like absurd og utenkelig for oss som det er for tømmerhoggeren at hans øks selv skulle kunne finne ut hvilke trær det var mest fordelaktig å felle og på hvilken måte. Tenkning og virkelighet er altså inkommensurable størrelser. Salemonsen bemerker i denne forbindelse:

Tanken og sproget synes bare å omhandle og omtale virkeligheten. Handlende føler vi ennå at vi tar del i den. Typisk for den moderne intellektuelle bevissthet er imidlertid at disse områdene faller utenfor hverandre. «Sinn und Tat», meningsinnhold og referanse, teori og praksis, ord og handling, begrep og gjenstand osv., fortoner seg som absolutte vesensmotsetninger (s. 12).

En slik tilsidesettelse av fornuften er uunngåelig så lenge dens primære egenskap er og blir negativitet. I den grad fornuften først og fremst oppfattes som skjelnende, utskillende, separerende, abstraherende eller med ett ord: kritisk, så vil den alltid være betinget av noe annet enn seg selv som den kan skjelne mellom, utskille fra hverandre, separere eller abstrahere fra — fornuften må alltid ha noe å være kritisk i forhold til. Det negative ligger da i at dette noe ikke utgår fra fornuften selv, men kommer til fornuften utenfra, gjennom ytre sansing eller indre erfaring. Fornuften blir i ethvert tilfelle sekundær. Slik forstått blir fornuften dessuten instrumentell fordi den i høyden bare kan tjene som et redskap i bearbeidelsen av den virkelighet som den selv på ingen måte er med på å frembringe. Virkeligheten som forestilling, Erscheinung eller fenomen er den virkelighet som fornuften har å forholde seg til. Virkeligheten som substans, Ding-an-Sich eller vesen, derimot, den virkelighet som man en gang mente at fornuften var istand til å utsi, er nå lukket for tanken som den alltid har vært det for sanseerfaringen.

Når man så fra dette ståsted forsøker å si noe essensielt om verden, når man forsøker å bygge bro mellom moralen eller verdiene og det videnskapelig objektive, er man nødt til å ende opp med en mere eller mindre uforløst konsepsjon. Men som nominalist motsier man jo hele tiden seg selv ved å gå løs på et slikt prosjekt: på den ene side forfekter man relativiteten av alt tanke- og meningsinnhold — på den annen side søker man nettopp med tanken å determinere et forhold mellom det sikre (empiriske fakta) og det usikre (verdier, normer, idéinnhold). Et eksempel på hvilke vanskeligheter man her kan komme opp i, finner vi hos sosiologen og filosofen Max Weber. I denne sammenheng er han interessant fordi han går skarpt i rette med en begrepsrealistisk eller dogmatisk tradisjon innenfor sin tids samfunnsvidenskap samtidig som han legger stor vekt på verdiaspektet og verdienes betydning for videnskapene og det enkelte menneske. For å gjøre sosiologien (dvs. den videnskapelige rasjonalitet, fornuften) til et bedre videnskapelig verktøy, vil han derfor sette den ytre, observérbare og individuelle handling i fokus i motsetning til sin samtid som nærmest på hegelsk vis så samfunnet som en organisk totalitet som kunne underlegges kategoriale almenbegreper:

Begreper som «stat», «forening», «føydalisme» o.l. innebærer sosiologisk sett kategorier for bestemte arter av menneskelig samhandling og det er derfor sosiologiens oppgave uten unntak å redusere dem til «forståelig» handling, til de impliserte individers handlinger. [16]

De diffuse kategoriale bestemmelser skal altså byttes ut med den konkrete handling som metodologisk utgangspunkt for samfunnsvidenskapen. Men for å kunne forstå mennesket som handlende vesen, må man forstå hvorfor mennesket handler som det gjør. Hvert enkelt menneske må ha en grunngivelse for sin handling, det må ligge en mening bak, en verdi eller norm som rettleder vår handling og denne må videnskapen søke å nærme seg, ikke gjennom empiriske analyser, men gjennom fortolkning og forstående forklaring. Men dermed er vi også bragt ut over den sikkerhet som den handlingsorienterte videnskap kunne forlene oss med — vi er bragt ut i det normative minefelt hvor hvert skritt er usikkert og skjebnesvangert:

Den tolkende og forstående forklaring kan yde noe mere enn den rent observerende naturvidenskapelige forklaring, men denne merydelse har sine omkostninger, nemlig at de resultater vi oppnår ved fortolkningen vil ha en vesentlig mere hypotetisk og fragmentarisk karakter enn naturvidenskapens resultater (op. cit., s. XVI). [...] Meningsfylte fortolkninger av konkret adferd er naturligvis — selv om de er aldri så innlysende — først og fremst hypoteser for den videre kausalanalyse [min kursivering] (op. cit., s. XVII).

Disse hypoteser, resultatet av våre innlevelses- og fortolkningsforsøk, er da det nærmeste vi kommer virkeligheten som sådan. Riktignok er målet for Weber at samfunnsvidenskapen skal være en «videnskap om det som er virkelig», [17] men han presiserer straks at det her ikke er tale om en uttømmende beskrivelse av et uendelig mangfold av fenomener, men om en forståelse av den egenart som er livets virkelighet. Men igjen: denne type forståelse har sine helt klare begrensninger som også rammer den forstående videnskap:

Overalt hvor menneskets endelige ånd når frem til en forstandsmessig erkjennelse av den uendelige virkelighet, er det en stilltiende forutsetning at bare en endelig del av virkeligheten til enhver tid skal være gjenstand for den videnskapelige undersøkelse, at bare denne del skal være «vesentlig» i betydningen «verdt å vite» [min kursivering] (op. cit., s. 181 ff.).

All form for videnskap viser seg altså å være fragmentarisk og partiell. Dens oppgave er den ut-skillende og abstraherende undersøkelse, dens evige kamp utkjempes mellom menneskets kritiske og «endelige ånd» på den ene side og den «uendelige virkelighet» på den annen side. Og ikke nok med det: at videnskapen slik går ut på å negere den uendelige virkelighet ved sin kritikk — dét skal være dens vesen, dens nødvendige natur. Og nettopp dette vil være essensen i enhver form for moderne nominalisme: menneskets rasjonalitet bestemmes som en begrenset endelighet som står overfor en ubegrenset, uendelig, selvtilstrekkelig virkelighet. Men hvordan kan egentlig en begrenset endelighet som mennesket overhodet hevde eksistensen av en uendelighet? Må ikke den endelige eksistens være noe som prinsipielt avsondrer seg fra uendeligheten, noe som ikke engang kan ha et begrep om uendelighet uten å bli selvmotsigende? For har den et begrep om uendeligheten, så har den jo også begrepet denne, men det skal jo ifølge nominalismen være umulig. Begrepet skal nettopp ikke kunne begripes, bare anvendes som et navn (nomen) på den del av virkeligheten som er vår: dvs. på erfaringsverdenen, fenomenene, på Erscheinung, på verden slik den fremtrer for oss — og ikke på virkeligheten an-Sich, på uendelighetens mangfold, på virkeligheten rett og slett.

Noter

¹⁵ Jvf. tittelen på Arthur Schopenhauers hovedverk: Die Welt als Wille und Vorstellung fra 1818. Han åpner verket med å hevde at verden er min forestilling, altså at den verden vi erkjenner bare er en fenomenverden, en verden av objekter skapt av vårt eget subjekt og at vi gjennom vår individuerende forestilling ikke har tilgang til verden slik den er i seg selv. For vår forestilling er skillet mellom subjekt og objekt uomstøtelig. [opp]
¹⁶ Sitert fra Egil Fivelsdals innledning til Max Weber: Makt og byråkrati, Oslo 1971, s. XV. Sitatet stammer fra skriftet «Über einige Kategorien der verstehenden Soziologie» i Gesammelte Aufsätze zur Wissenschaftslehre. [opp]
¹⁷ Op. cit., s. 181. Fra en artikkel kalt «Samfunnsvidenskapenes «objektivitet»». [opp]