Kapitel 2 —
Den antikke og den moderne erfaring av tenkningen

1. Alasdair MacIntyres oppgjør med den opplyste rasjonalitet

c. Den teleologiske kritikk av Kant

Det ble nettopp sagt at Kant fant et fundament for moralen i den praktiske fornuft, et fundament som var gitt forut for enhver erfaring. Dette fundament var den menneskets natur som MacIntyre mente gikk forut for Kants etablering av det etiske. Men hva er egentlig menneskets natur for Kant og hva innebærer det at han etablerer det etiske?

Kant tar avstand fra dem som vil forsøke å basere moralen i behov, ønsker og tilbøyeligheter. Dette er variable og derfor relative størrelser som ikke kan danne utgangspunkt for en almengyldig moral. Kants søken efter et slikt utgangspunkt for moralen fører ham til tenkningen og fornuften som han også ble stående tilbake med når han søkte grunnlaget for erkjennelsen. Akkurat som tenkningen eller fornuften er den instans som i samspill med erfaringen bestemmer vårt forhold til virkeligheten, er fornuften nå instansen som er i stand til å etablere moralen. Alle mennesker vet riktignok ved seg selv hva som er rett og galt, men bare fornuften kan begrunne og forklare denne innsikt. Dette skjer ved at fornuften griper det prinsipp som må ledsage alle våre handlinger. Kant kaller prinsippet det kategoriske imperativ eller moralloven: du skal kunne gjøre din handlings maksime til almen lov.

Man kan spørre med hvilken myndighet fornuften kommer frem til dette. Kant vil vise til det ufravikelige ved morallovens basis i fornuften og det fornuftsstridige i å skulle løsrive moralen fra fornuften, dvs. fra det almene. For moralloven er jo nettopp det formale og universelle prinsipp som skal gjelde ubetinget — derfor må det tilhøre den almene fornuft.

Dette prinsipp kan vi erkjenne, men vi kan også fornemme det. Kant viser således til at det oppstår en følelse av aktelse i oss som på rent intuitivt plan gjør moralloven ufravikelig. Men denne aktelse gjelder ikke bare moralloven i meg, men moralloven i alle mennesker. Vi ser derfor med vår fornuft den store identiteten mellom oss og andre mennesker, vi ser oss selv i vår neste.

Dette stiller nå helt klare krav til vår holdning overfor våre medmennesker. Følelsen av aktelse byr oss et nytt imperativ. Fornuftens morallov kan derfor gis en ny utlegning: du skal behandle alle mennesker som et formål og ikke som et middel. Du skal altså se deg selv og ditt medmenneske som et mål for din handling — ikke handle slik at menneskene gjøres til gjenstand for din egoistiske viljesutøvelse. [6]

Men nettopp på dette punkt er det MacIntyre vil arrestere Kant. Han bemerker at når fornuftens morallov er den «natur» som det etiske skal utspringe fra, så blir det vanskelig å forklare sammenhengen mellom regelen og regelens innhold. Hvordan skal vi kunne slutte fra den universelle lov til denne lovs materielle innhold? MacIntyre vil ikke gå med på at man kan abstrahere seg frem til et fundament for det etiske — dette fundament må hele tiden sees i sammenheng med det konkrete liv, ja, fundamentet må være selve målet for dette liv. Problematisk blir det også å forstå hvordan det kategoriske imperativ skal kunne tjene som et dugelig middel til å skille mellom gode og mindre gode handlinger. Det eneste kriteriet vi har er jo kravet om at regelen for vår handling skal kunne gjøres til almen lov, altså et krav om universalisérbarhet. MacIntyre mener at det er selvmotsigende å operere med et slikt kriterium:

Det er meget lett å se at mange umoralske og rett og slett ikke-moralske maksimer ganske overbevisende rettferdiggjøres gjennom Kants test — i noen tilfeller mere overbevisende enn de moralske maksimer Kant søker å hevde (s. 45-46).

Noe nærmere et moralsk innhold kommer Kant likevel med den annen formulering av moralloven ifølge MacIntyre. Her skal mennesket behandles som et mål. MacIntyre tolker dette slik at det innebærer å tilby en person et handlingsalternativ ut fra fornuftige grunner (jfr. s. 46). Først når vi appellerer til fornuften hos vårt medmenneske, opptrer vi altså moralsk, først da behandler vi dette menneske som et mål i seg selv. Hos Kant er jo fornuft og moral sammenfallende, moralloven er gitt oss ved den praktiske fornuft. Den motsatte handling ville være å påvirke ham til å gjøre det jeg ville uten hensyn til personens egen rasjonalitet. Dermed har jeg gjort mitt medmenneske til et middel for mine egne mål — og ikke til et mål i seg selv. Problemet er nå imidlertid at Kant ikke gir oss noen god grunn til å behandle mennesker bare som mål i seg selv:

Jeg kan uten den minste inkonsistens trosse denne [posisjonen]; 'La alle bortsett fra meg behandles som middel' kan nok være umoralsk, men den er ikke inkonsistent og det er ikke engang noen inkonsistens i å ville et univers fullt av egoister som alle lever efter denne maksimen (ibid.).

Men det er nå grunn til å spørre om denne innvending rammer det vesentlige i Kants bestemmelser. MacIntyre innrømmer at den posisjonen han foreslår — la alle bortsett fra meg behandles som et middel — nok kan være umoralsk, men hevder samtidig at den ikke kan tilbakevises av moralloven slik Kant formulerer den. I dette ligger det et angrep på det formale ved Kants morallov: siden loven bare stiller rent formale, logiske kriterier (krav om universalisérbarhet) for moralske handlinger, vil den aldri berøre den etiske virkelighet, men vil forbli en abstrakt prinsipplære fjernet fra det virkelige liv.

På den annen side er det grunn til å spørre MacIntyre hvordan han er i stand til å karakterisere den nevnte posisjon som umoralsk samtidig som han avviser gyldigheten av et universelt grunnlag for domsavsigelse. For er ikke det å utsi moralske dommer betinget av at det finnes en slags basis i fornuften eller i det minste en følelse i oss som forteller oss hva som er rett og galt? Hvis en slik basis eller natur som sådan ikke finnes — og dette er jo MacIntyres standpunkt — så blir det riktignok problematisk å operere med et formalt krav til moralen slik Kant gjør, men det blir like vanskelig å kalle noe moralsk eller umoralsk i det hele tatt. Samsvaret mellom vårt sproglige uttrykk og den virkelighet som dette refererer til mister sin legitimitet dersom betingelsen fjernes. Denne betingelse er det almene eller den universalitet som mennesket ifølge Kant er i stand til å nå takket være den praktiske fornuft. Og denne betingelse er det nå MacIntyre helst vil ha avskaffet. Eller rettere sagt: MacIntyre vil løfte det almenes sfære ut av det rent menneskelige og inn i det virkeliges væren — han vil som Aristoteles gjøre etikken selv til et ontologisk værende og ikke som Kant gjøre etikken til en betingelse for erfaring av dette værende.

Her står vi i grunnen allerede ved stridens kjerne. Men la oss se hvordan Kant nærmere begrunner sitt ståsted. Vi har vært inne på at Kant lar den praktiske fornuft stå som et grunnaksiom. Men innenfor rammen av det moralske, postulerer han samtidig to prinsipper som den praktiske fornuft ikke kan fungere uten. Disse grunnpilarer er plikten og friheten. Når fornuften trekker moralske slutninger på basis av plikten og friheten, følger som resultat det kategoriske imperativ i sine forskjellige former. Men når MacIntyre ikke finner disse slutninger konsistente, rammer han ikke dermed Kants grunnlag for moralen. Dette grunnlag har Kant allerede postulert som et «faktum», som en «fornuftens uunngåelige viljesbestemmelse» og det er herfra han utleder det kategoriske imperativ. Det er vel denne postuleringen som MacIntyre finner så besværlig. MacIntyre vil jo ikke akseptere at en slik forutgående menneskelig natur bestemmer det etiske, men mener at den felles natur er noe som kommer til syne gjennom praktiseringen av det etiske, altså gjennom å bli et «menneske-slik-det-kunne-være-hvis-det-realiserte-sin-essensielle-natur». Mot dette innvender så Kant at vi må ha et fast utgangspunkt i fornuften for vår moralske søken for ikke å havne i sanselighet og tilfeldighet.

Det ble hevdet at Kant mangler en fyldestgjørende begrunnelse for hvorfor mennesket skal behandles som et mål og ikke som et middel. Kanskje er det nå blitt tydeligere hvori denne mangel består. Det kan jo synes som om Kant til syvende og sist ikke forklarer moralen, men strengt tatt bare postulerer: vi tvinges til å godta fornuftens «faktum» — uten forklaring. Skjønt her er det vel tale om forklaring i forskjellige betydninger. Kant innrømmer at det ikke kan forklares hvordan fornuften setter moralloven; en forklaring innebærer nemlig en tilbakeføring til det empiriske — noe som er utelukket i denne forbindelse. Men likevel vil vi jo si at Kant forklarer det etiske; selv kaller han det endog en «lovmessighet» som riktignok ikke skal ha noe med naturlovmessigheten å gjøre. Hva slags lovmessighet er det da tale om? Hva slags forklaring og begrunnelse er det egentlig Kant taler om?

Noen bevisførsel i ytre forstand kommer altså ikke på tale. Det dreier seg mere om å erkjenne seg selv som et moralsk vesen som dypest sett søker moralsk fullkommenhet og det høyeste gode. Men dette er et mål som er innplantet i oss; fornuften selv kan ikke begrunne denne søken. Den frie vilje, som er selve betingelsen for å handle moralsk, ligger hinsides den teoretiske begrunnelse, men må for alle praktiske formåls skyld antas av det moralske individ. Det er dette Kant kaller for det praktiske postulat. Uten dette umyndiggjøres vi i forhold til den uforanderlige morallov og blir determinerte, vilkårlige naturvesener. I en viss forstand hviler derfor hele det kantianske byggverk på mere eller mindre godt funderte antagelser eller postulater. Kant opererte jo også innenfor den teoretiske eller rene fornuft med postulatene om Gud, verden og sjelen som måtte antas som regulative idéer for at det store tankebyggverket kunne bindes sammen.

Det er denne måte å «konstruere» filosofi på som nå MacIntyre reserverer seg mot. Som god aristoteliker vil han ikke at vi skal postulere grunnlaget for vår handling og tenkning, men at vi skal kunne erkjenne dette like umiddelbart som vi erkjenner et saksforhold. For ham er det etiske noe realt som skal realiseres — ikke noe kategorialt, som hos Kant, som skal begrunnes. Men i denne innvending ligger jo hele inkommensurabiliteten mellom en antikk og en moderne virkelighetsoppfatning. MacIntyre vil på antikt vis ha viden om etikken og dens grunnlag — mens Kant avskriver denne mulighet for direkte innsikt i virkeligheten slik den er i seg selv og nøyer seg med begrunnelsen av hvorfor dette an-sich ikke lar seg begrunne!

Men på ett punkt synes Kant (og med ham andre viktige representanter for moderne filosofi, f.eks. Kierkegaard) å komme den før-moderne anskuelse i møte. Det skjer ved at den videnskapelige erkjennelse settes til side for å åpne for det erfaringselement som kan være istand til å yde individet den sikkerhet som mangler innenfor det teoretiske felt — altså troen. Men: forutsetningen er at den teoretiske viden settes til side. Her er heller ikke Kant i tvil: «jeg måtte altså oppheve kunnskapen (das Wissen) for å få plass til troen». [7] De kantianske postulater skal tros, ikke videnskapelig erkjennes. Troen kommer inn, ikke som en ny erkjennelsesform, men som en garantist for relevansen av de teoretiske overveielser.

Men hvis vi nå foreløbig overser dette religiøse aspekt slik at fornuftens begrensning, slik den kommer til uttrykk både i Kants teoretiske og praktiske filosofi, blir stående alene tilbake, er det fristende å avvise ikke bare de regulative idéer og praktiske postulater, men grunnlaget for moralen overhodet. For har ikke fornuften lidd et definitivt nederlag selv om Kant bare setter fornuften i parentes i forbindelse med idéene og postulatene? Dette vil iallefall MacIntyre hevde. På denne måten handler dette ikke bare om spissfindigheter innenfor Kants etikk, men om grunnleggende forskjellige syn på forholdet mellom tanke og verden eller mellom fornuft og virkelighet. MacIntyre ønsker en antikk, realistisk forståelse av fornuften og det etiske, ikke en «tom» og «innholdsløs» formal forståelse som Kant representerer.

Men også Kant har naturligvis vært oppmerksom på forskjellen mellom det klassiske og det opplyste begrep om fornuften. Den følgende fotnote fra Grundlegung zur Metaphysik der Sitten gir uttrykk for hvordan Kant vurderer forholdet mellom det teleologiske (klassiske, aristoteliske, naturbestemte) og den moralske (kantianske) målrettethet.

Teleologien betrakter naturen som et formålenes rike, moralen betrakter naturens rike som et mulig formålenes rike. I teleologien er formålenes rike en teoretisk idé som skal forklare det som er til. I moralen er formålenes rike en praktisk idé om det som ikke er til, men som kan bli virkelig gjennom vår gjøren og laden og komme istand nettopp i overensstemmelse med idéen [min kursivering] (IV, s. 436).

Kant tillegger altså «moralen» en annen type rasjonalitet enn den f.eks. Aristoteles opererer med. Selv om det også for Kant bare finnes én fornuft, spalter han den opp i en teoretisk og en praktisk del som har hvert sitt myndighetsområde. Den teoretiske fornuft søker muligheten for erkjennelse overhodet mens den praktiske fornuft gir oss en idé som det blir vår oppgave å realisere som de moralske individer vi er.

Men den klassiske teleologi skiller ikke slik mellom fornuft og fornuft; dessuten er det for denne anskuelse ingen prinsipiell forskjell mellom fornuft og natur, det etiske er naturlig og reelt samtidig som det er fornuftig og essensielt. Derfor er det her naturen som er det «formålenes rike» som Kant kategoriserer som «teoretisk idé». Selv må imidlertid Kant gå utover den teoretiske idé og naturen for å finne sitt grunnlag for det etiske. I denne overskridelse er det han finner den «praktiske idé» hvor mulighetens intet gjøres virkelig i handlingens overensstemmelse med idéen.

Med dette er et grunntema for den videre drøftelse antydet: hva kan vi med vår fornuft erkjenne og hva, hvis i det hele tatt noe, må sies å stå «hinsides» fornuften? Det er denne gamle problematikk om forholdet mellom tanke og verden, mellom subjekt og objekt, mellom det indre og det ytre eller, om man vil, mellom sprog og virkelighet som har ligget under den konflikt jeg i det foregående har forsøkt å skildre — altså konflikten mellom det klassiske og det moderne syn. Kant har således vist seg som den moderne tenker han er: han avviser kategorisk ethvert samsvar mellom menneskets fornuft og virkeligheten som sådan. Den rene fornuft har for Kant sitt rettmessige, skjønt begrensede område som ikke kan overskrides uten at fornuften mister sin kritiske sans. MacIntyre, på den annen side, har stått som representant for et helt motsatt syn: han har ikke villet vite av det skarpe skille mellom praksis og teori, mellom etikk og erkjennelse som Kant kan tas til inntekt for. Han har villet gjøre oppmerksom på at vi kan erkjenne det etiske gjennom vår handling uten å måtte gå veien om et universalisérbarhetskrav á la Kant. Men dette er kun mulig dersom det finnes et mål, et telos, som kan lede oss mot realiseringen av det gode:

Jeg har så langt hevdet at med mindre det finnes et telos som overskrider de begrensede goder i praksis ved å utgjøre det gode i hele menneskelivet, det gode i et menneskeliv forstått som en enhet, så vil det være tilfelle både at en viss radikal tilfeldighet invaderer det moralske liv og at vi vil bli ute av stand til skikkelig å spesifisere den kontekst bestemte dyder forekommer i (MacIntyre, s. 203).

Finnes dette omtalte telos? Er det mulig, som MacIntyre forutsetter, å forstå hvert enkelt menneskeliv som en uoppløselig enhet med sitt tilhørende gode eller tvinges vi (som forstår oss selv som «moderne») ikke snarere til å spalte opp forestillingen om enhet i mange diffust sammenhengende psykologiske tilstander og prosesser? Er ikke i grunnen hele den før-moderne forestilling om en enhet som innbefatter den konkrete virkelighet i seg for oss uoppnåelig? Ligger det ikke til oss som lever og tenker efter Kant å være kritiske til, å skjelne mellom livets konkrete innhold og den abstrakte tanke som fatter livet under ett, som enhet? Disse spørsmål berører i høy grad den foregående diskusjon, men peker samtidig utover denne. Jeg mener til nå å ha vist hvordan det kan sies å være et gap mellom en moderne (kantiansk) og en antikk (aristotelisk) oppfattelse av tenkning og virkelighet. Men det spørsmål jeg foreløbig ikke har berørt direkte, er spørsmålet om hvorvidt en formidling mellom disse tankestrukturer prinsipielt sett er mulig eller om de må betraktes som inkommensurable, helt usammenlignbare totalkonsepsjoner. Dette blir et temaet for de følgende drøftelser.

Noter

⁶ Prinsippene har som man kan se meget til felles med det kristne kjærlighetsbudet «du skal elske din neste som deg selv» og pålegget om å gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Hovedforskjellen er at mens de kristne prinsipper utleder sin autoritet fra en guddommelig makt, utleder den kantianske morallov i sine forskjellige formuleringer sin myndighet fra den praktiske fornuft. I dette ligger også den menneskelige autonomi som Kant vektlegger så sterkt: vi gir oss selv vår egen lov — den blir oss ikke blott skjenket av en fjern gud. [opp]
⁷ Kritik der reinen Vernunft, B XXX. [opp]