Dixi et liberavi

Litt om musikk, filosofi og lengsel...

Musikk og filosofi komplementerer hverandre: musikk gjør livet vakkert (idetminste noen ganger), filosofi gjør livet mulig (idetminste noen ganger). Musikk og filosofi er vel det nærmeste vi kommer i seg selv meningsfulle aktiviteter; de er så utsøkt sublime; de vedblir å søke det som innenfor rammene av et enkelt menneskeliv er og blir uoppnåelig. De søker begge mening — en mening i livet, livets mening.

Så gjør jeg. I de siste fem-ti årene har min filosofiske leten etter mening nedfelt seg i en aktivitet som gjerne går under navnet filosofering med barn og ungdom. Unge mennesker søker ikke i mindre grad etter mening enn voksne mennesker. Tvertimot, det at de er unge og uerfarne gjør deres søken enda mer grunnleggende. Det viktige med filosofi i denne sammenhengen er ikke at den hjelper unge mennesker til å bli «flinke», men at den hjelper dem til å bli bedre kjent med seg selv. Jeg tror det bra å hjelpe barn til å oppdage den meningshunger som allerede finnes i deres sinn. Hva barna velger å gjøre med denne oppdagelsen, er imidlertid — og må være — opp til dem selv.

Jeg begynte å spille piano da jeg var 5-6 år gammel. Og gjennom min fars LP-samling oppdaget jeg tidlig Chopins verker. Jeg ble trollbundet fra første akkord, og fascinasjonen vedvarer til denne dag. I dette magiske toneuniverset finnes mysterium og sprudlende briljans side om side, i hvert eneste verk. Litt senere inntraff mitt andre musikalske kjærlighetsforhold: til den engelske komponisten Ralph Vaughan Williams (1872-1958). Hans naive subtilitet opphører aldri å bevege og inspirere meg for til tross for den påfallende immanensen i verkene hans, bærer de alle likevel det umiskjennelige tegnet på transcendens, eller snarere, tegnet på lengselen etter transcendens...