Om å ta skolen — og Sokrates — på alvor

Publisert i Norsk Pedagogisk Tidsskrift Nr. 6 — 1998

Hva er god oppdragelse? Hvilke verdier, kunnskaper og holdninger ønsker vi at den oppvoksende generasjon skal gjøre til sine? Og hvordan kan denne tilegnelsen best tilrettelegges av oss voksne? Dette er sentrale pedagogiske spørsmål som det blir stadig vanskeligere å gi svar på. Kanskje er det slik at svarene svekkes i takt med opphopningen av ny kunnskap og nye teorier? Slik har det jo f.eks. gått med de moralske og metafysiske livssvar som kristendommen ga oss og som for ikke så svært lenge siden var udiskutable i vårt samfunn. De har måttet ofres på mangfoldets alter — mangfoldet av trosretninger og moralsystemer som fremkommer på bakgrunn av store folkebevegelser og verdens kommunikasjonsteknologiske sammensmeltning. Alt synes nå å ha en sammenheng med alt, politisk eller kulturell stabilitet innenfor nasjonens grenser er en saga blott og økende globalisering og blinde markedskrefters tyranni synes å være de eneste gjenværende sikre holdepunkter. Det samme skjer med skolens pedagogiske grunnvoll: den må ofres på mangfoldets og internasjonaliseringens alter. Det «kaotiske mangfold» har funnet sin plass i klasserommet og nekter å flytte seg.

Både i og utenfor skolen synes således de fleste å være enige om at den tradisjonelle pedagogikk er passé. Eller mer presist sagt: flertallet er enige om at man ikke lenger kan slutte opp om de mål man med den gamle pedagogikken søkte å oppnå. I gamle dager mente man jo med dyder som flid, disiplin og tukt å kunne tilveiebringe samfunnets almene moral, lykke og sannhet. Hvilken naiv lykke! Når slike dyder idag er gått av moten, skyldes det selvfølgelig at flertallet forlengst har mistet troen på at det finnes én almen moral, lykke og sannhet. For hverken den religiøse moral, den borgerlige lykke eller de kristne trossannheter oppleves idag som selvsagte livsmål for nordmenn flest, men snarere som hypoteser og påstander om i seg selv ubestemmelige saksforhold. Definitive, samlende, livsmål for alle i samfunnet finnes ikke lenger — dvs. de finnes bare i teorien, ikke i praksis. Og når livsferden for folk flest ikke lenger har noe bestemt mål, så må ferden selv bli målet. Men når ferden selv blir målet, finnes hverken blindveier eller fallgruber, ei heller gis det da noen grunn til å foretrekke «den smale sti» fremfor «den brede vei». Enhver livsferd har sin egen iboende logikk og det er komplett gammeldags å skulle lede folk inn på den «rette vei». Idag er det mer om å gjøre å finne sin egen vei. Ingen bør fortelle andre hvordan de skal leve. Det vet enhver best med seg selv. Tror man. Håper man.

Når samfunnshelheten oppløses i en slik eksistensiell atomisme, sier det seg selv at skolens tradisjonelle rolle som kunnskapsformidler og holdningsskaper undergraves. Denne rollen er jo bare troverdig så lenge kunnskapene og holdningene reflekterer oppfatningene til det store flertallet i folket. Men slik er det ikke lenger. Idag finnes ikke lenger noe stort flertall, bare et utall av individer og mindre grupperinger som hevder hvert sitt sett av verdier, forestillinger og innsikter. Det kan være forskjellige religiøse livssyn som støter sammen, ulike sosiale skikt, språkgrupper, kulturer, nasjonaliteter — poenget er at det ikke eksisterer noen overordnet helhet som alle delene kan relateres til. Vi henvises derfor til en prinsipiell usikkerhet: ingen har myndighet til å avgjøre hvem som har rett eller hvilket livssyn, yrke, kultur, nasjon, språk osv. som er det beste. Det finnes kort sagt ikke lenger noen målestokk. Men hvordan er det mulig å skulle utøve den tradisjonelle lærerrollen når det hefter en prinsipiell usikkerhet ved alt som skal læres? Og hvordan er det mulig å skulle lære barna forskjellen på rett og galt når det er en stadig mer utbredt oppfatning blant de voksne at det prinsipielt sett er umulig å trekke et slikt skille? «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør», formaner de voksne, selv kloke av skade, og forventer av en eller annen grunn å bli adlydt av de unge...

Altså må her tenkes nytt. Tidligere i høst hadde Aftenposten en reportasje fra en ny skole som har tenkt nytt: Dyrløkkeåsen skole i Drøbak (morgenutg. 1. sept.). Her berettes det med iver om kreative arkitektoniske løsninger og rundhåndet ressursbruk: lyd- og lysanlegg til 1,6 mill., kunstnerisk utsmykning til 1,5 mill., sekssifret konto for innleie av spisskompetanse innen dans, drama, kunst og arkitektur, egne forskningsrom og forskningsskap til fri benyttelse for elevene, avansert, «svindyrt» datautstyr og, for ikke å glemme, et bjørnehi av glassfiber på biblioteket. Her skal elevenes utfoldelse og virketrang ikke ha materielle begrensninger. Men satsningen på det ytre rom, gjenspeiles i satsningen på det indre: her skal gis 300 ekstra timer til såvel sterke som svake elever, 25 engasjerte lærere skal gå ute blant elevene i friminuttene, timeplanen skal være fleksibel og det skal tilbys kurs i filosofi og videregående matematikk. Inspektøren, som tidligere var alle barns skrekk der han vandret alvorlig rundt i grådress og slips, er her byttet ut med en jovial «kulturinspektør» som ønsker å gjøre skolen til et «flerbrukshus», dvs. et «vaskeekte kulturanlegg i bruk fra tidlig morgen til sen kveld».

Å vekke elevenes engasjement er det viktigste av alt. Spenning, spontanitet, deltagelse, humor, improvisasjon, nysgjerrighet og åpenhet er egenskaper som gjennom nye pedagogiske grep skal fremdyrkes istedetfor de foreldede dydene flid, tukt og disiplin. Før het det: vil du ikke, så skal du. Nå heter det: vil du, så kan du. Håpet er at skolen kan utvikle seg fra en trøtt kunnskapsanstalt til et skapende og lekende fellesskap på tvers av generasjonene. Aftenpostens medbragte sakkyndige, arkitekt Kari Bjørka Hodneland, kunne neppe gitt skolen et bedre skussmål: «Jeg ville ikke greid å bestemme meg for om jeg helst ville vært barn her, hatt barn her eller vært lærer her. Det er antagelig like moro alt sammen».

Stikkordet er: moro. Midlene er: nytenkning, kreativitet, økte ressurser og større individuell frihet for elever og lærere. Baktanken er at elevene lærer mer og bedre når de har det moro. Og ikke minst: at de ved et lekende, prøvende og eksperimenterende forhold til liv og læring lærer både seg selv og andre å kjenne på en dypere måte. Her har vi med et mentalt paradigmeskifte å gjøre. Dette er en drøm om gjensidighet og vekselvirkning i relasjonen mellom barn og voksne til erstatning for tradisjonens disiplin og underkastelse. — Jeg vil i det følgende knytte to kritiske kommentarer til dette paradigmeskiftet for å tydeliggjøre noe av det betenkelige som faktisk ligger implisitt i denne overgangen. Frelsere og advokater er det ellers nok av.

For det første: mentalitetsdreiningen er påfallende lik den vi ser i dagens bedrifter. I hele arbeidslivet etterspør man idag en dypere etisk forståelse av bedriftens eller organisasjonens formål, man interesserer seg mer og mer for den ansatte som et selvstendig individ og ikke bare som anonym arbeidskraft, man tenker helhet fremfor hierarki — med den følge at hver enkelt ansatt, og ikke bare ledelsen, gjøres direkte ansvarlig for organisasjonens samlede yteevne. På tilsvarende måte i skolen: her etterspørres en helt ny modell for skolens form og funksjon hvor eleven ikke bare er en støpeform som skal fylles, men et medmenneske som skal forstås på sine egne, individuelle premisser; her er lærere og elever likeverdige partnere i et stort forskningsfellesskap og her er hver enkelt elev, og ikke bare rektor, ansvarlig for sitt læringsmiljø og sin trivsel. Både skole og bedriftsliv synes altså å gjennomgå en transformasjon fra toppstyring til brukerstyring, fra rasjonell autoritet til emosjonell solidaritet.

Men barn er nå engang hverken arbeidstagere eller lønnsmottagere. Hvorfor må de da behandles som slike? Barn har ikke nødvendigvis den modenhet og erfaringsballast som gjør overgangen fra autoritet til solidaritet forståelig og meningsfull. Barn streber og søker forbilder. Og vi må tenke oss godt om før vi overlater denne streben og søken helt og holdent til deres ennå uutviklede følelsesliv.

Det er også et annet kritisk spørsmål vi bør stille oss. Er det ikke noe som går tapt når essensen av en hel generasjons livsvisdom kokes ned til følgende formel (fra reportasjen fra Dyrløkkeåsen skole): «La det bli gøy å gå på skole. La det lekende menneske leve!»? La oss gå til Sokrates — den første i vår historie som satte selverkjennelsen på dagsordenen. Hva legger han i dette begrepet? Først og fremst dette: jeg vet at jeg intet vet. Bevisstheten om og fastholdelsen av egen uvitenhet synes riktignok å passe godt inn med en lekende holdning til tilværelsen. Det prinsipielle fravær av innsikt om det gode og det sanne gjør en lekende, perspektivistisk og differensiert livsmodus ikke bare ønskelig, men påkrevet. Det er da også denne sokratiske grunninnsikt som oftest fremheves når den nye pedagogikk skal gis tyngde og historisk legitimitet.

Dette er imidlertid langt fra hele sannheten om Sokrates’ uvitenhet: kun den del av den vi finner det bekvemt å forholde oss til. Søren Kierkegaard bemerker følgende: «Socrates’ Uvidenhed var en Art Gudsfrygt og Gudsdyrkelse, [...] hans Uvidenhed var paa Græsk det Jødiske: at Gudsfrygt er Viisdoms Begyndelse». Se, se, uvidenheten avslører seg som gudsfrykt — ikke blott som spill og lek! Uvitenheten innebærer en erkjennelse av distanse mellom menneske og Gud, av respekt for det guddommelige, den innebærer en guddomelig higen — en ydmykhet. Sokrates var et gudfryktig menneske og det er bare vår moderne hang til forenkling som reduserer ham til et spørrende geni. Det grunnleggende for menneskene er, ifølge Sokrates, ikke å stille spørsmål, men å lengte dypt og inderlig etter den guddommelige godhet, enhet og sannhet. Men siden det er en uoverstigelig kløft mellom Gud og menneske, er vi for alltid henvist til denne lengtende søken etter det guddommelige, altså til uvitenheten. Higenen, ydmykheten er den sokratiske visdoms grunnbetingelse. Spørsmålene dens synlige manifestasjon.

Uten dette sokratiske alvor, blir leken blott spas og løyer. Og uten et guddommelig pant for ens sjel, blir friheten blott hemningsløs utreagering — uten en indre plikt, blir friheten kun en ytre tvang. Uten å gjøre regning med den gudfryktige Sokrates, blir beundringen av hans spørrende genialitet kun lefling. Som Kierkegaard sier: «Man mener, Verden behøver en Republik, og man mener at behøve en ny Samfunds-Orden, og en ny Religion: men Ingen tænker paa, at en Socrates er det dog nok denne, just med megen Viden forvirrede, Verden behøver». Sokrates: vi trenger et mål med våre liv! Et mål til tross for vår uvitenhet — et mål ikraft av vår uvitenhet! O Sokrates: vi trenger din hellige munterhet, din besindighet, ditt vise spaklynne! Mer enn noen gang.

[For mer om den «gudfryktige» Sokrates, les: Et smugkikk inn i Kierkegaards verden]