Et smugkikk inn i Kierkegaards verden

Kierkegaard kan betraktes som en differenstenker, han mener at virkeligheten består av uforenlige og uopphevelige motsetninger. Og for ham går dette absolutte skille mellom menneske og Gud. Han innvender mot idealisten Hegel at det nok kan finnes en systematikk i tilværelsen, men at denne kan aldri bli tilgjengelig for den menneskelige fornuft. For dersom mennesket ved egen kraft kunne sette hele tilværelsen i et fullstendig, altomfattende system, ville den grunnleggende differensen være hevet, det ville ikke lenger være noen definitiv forskjell mellom menneske og Gud. I verket «Sygdommen til Døden» viser Kierkegaard hen til Sokrates som en av de første talsmenn for dette avgjørende skille. Som kjent uttalte Sokrates at det eneste han visste var at han ingenting visste:

La oss aldri glemme at det var av ærbødighet for guddommen at Sokrates i sin uvitenhet holdt vakt ved grensen mellom Gud og menneske, voktende på at kvalitetsforskjellighetens dyp ble befestet mellom dem, voktende på at Gud og menneske ikke på filosofisk eller poetisk vis løp ut i ett. Se, derfor var Sokrates den uvitende og derfor mente guddommen at han var den mest vitende [sitatene er tilrettelagt og fornorsket].

Kierkegaard ønsker med dette å hylle Sokrates som den første som virkelig forsto at visdommens kjerne ikke ligger i kunnskap, men i en innsikt i ens egen mangel på sådan. Samme sted sier Kierkegaard at Sokrates' uvitenhet var en slags gudsfrykt og gudsdyrkelse, at hans uvitenhet var den greske intellektualitets svar på den jødiske innsikt at gudsfrykt er begynnelsen på all visdom. Den sokratiske uvitenhet er altså en variant av den jødiske gudsfrykt. Men frykten for Gud er bare mulig dersom Gud står over meg i ethvert henseende, altså bare hvis der er en absolutt differens mellom Gud og meg. Og dersom først denne erfaringen av differens er gitt meg, nytter det ikke lenger å diskutere meg ut av det eller å hengi meg til estetiske eller filosofiske svermerier for liksom å kaste vanskeligheten av meg. På den annen side kan det godt være at man overser denne grunnleggende differens dersom man filosofisk eller poetisk først går igang med å skulle forklare eller utviske forskjellen mellom menneske og Gud. Men helt å overse denne differensen, er usokratisk og derfor uakseptabelt ifølge Kierkegaard.

Men hvordan skal vi som moderne mennesker opprettholde denne sokratiske ærbødighet overfor Gud? Vi kan ikke som Sokrates begrunne vår besinnelse og ærefrykt ut fra en fornuft som opplyser oss om en guddommelig verden. Vår moderne fornuft er langt mindre pretensiøs enn den antikke fornuft, vår fornuft kalles gjerne «instrumentell» fordi den bare er et instrument, et redskap for erkjennelsen — den er altså uegnet til å vise vei, å angi målet for erkjennelsen slik den gjør det for Sokrates. Vår moderne fornuft leder oss ikke naturlig hen til Gud. Her er det imidlertid at kristendommen gjør seg gjeldende idet den setter inn troen på en personlig Gud som erstatning for tapet av den sokratiske fornufts gudslengsel:

Men kristendommen lærer at alt det kristelige kun er til for troen. Derfor vil det netopp være en sokratisk, gudfryktig uvitenhet som verger troen mot spekulasjonen [dvs. Hegel og idealismen]. Denne uvitenhet vokter på at kvalitetsforskjellighetens dyp mellom Gud og menneske befestes i paradokset og troen, den vokter på at Gud og menneske ikke på filosofisk eller poetisk vis smelter sammen i [det hegelske] systemet. En slik sammensmeltning ville vært langt forferdeligere her enn den noensinne var i hedenskapet [dvs. i antikken].

Legg merke til parallelliteten i uttalelsene. Både struktur og begrepsbruk er påfallende like i de to sitatene; begge steder er det Sokrates som vokter på at kvalitetsforskjellighetens dyp befester seg mellom Gud og menneske og er garantien for at differensen ikke oppsmuldres ved gjennom filosofi eller poesi å løpe sammen i ett. Men når kristendommen kommer inn i bildet, skal forskjellen befestes gjennom «paradokset og troen» — ikke gjennom den sokratiske fornuft. Det spesifikt kristne kommer inn ved troen på den personlige Gud, troen på paradokset, troen på at Gud ble menneske. For Kierkegaard er det altså likevel tale om en art formidling mellom menneske og Gud. Den er bare ikke tuftet på rasjonalitet. Den er tuftet på tro og troen står i skarp kontrast til alt som har med tanke og refleksjon å gjøre. Troen er en eksistensform som det enkelte individ tilegner seg og er således ikke en almen sannhet, men en sannhet-for-meg. Troen er en prosess i et menneskes liv, ikke en statisk tilstand. I «Afsluttende Uvidenskabeligt Efterskrift» definerer Kierkegaard tro som spenningsforholdet mellom den objektive uvisshet (den utilstrekkelige erkjennelse av virkeligheten) og den subjektive tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet (individets lengsel mot det absolutte). For objektivt sett kan vi ikke dedusere oss frem til sannheten, og subjektivt gis ingen garanti for at det vår lidenskap utpeker er det sanne: men når inderligheten skjerpes tilstrekkelig av angsten ved den objektive uvisshet, skapes troen. Troen blir da en formidling mellom det enkelte (eksistensen, «hiin Enkelte») og det almene (objektiviteten, sannheten).

Men her er det viktig å merke seg at dette ikke er noen intellektuell eller tenkt formidling, men et praktisk gjennomført valg som den enkelte foretar med forpliktende konsekvenser for sitt eget liv. Det er jo dette som ligger i bunnen for enhver eksistensialistisk filosofi. For Kierkegaard er det individets forhold til sannheten som er avgjørende — ikke hvorvidt man har en filosofisk mer eller mindre plausibel forståelse av sannheten. Men siden forståelsen eller tenkningen ikke kan begrunne og forklare sannhet, må dette ansvaret pålegges troen som den eneste instans, den eneste gjenværende kapasitet ved det moderne menneske som formår en slags opplevd forbindelse mellom Gud (det almene) og menneske (det enkelte).

Kierkegaard opprettholder altså et ubønnhørlige skille mellom tro og fornuft. Det lengste han kan komme i retning av å anerkjenne tenkningen er å la tenkning og refleksjon utgjøre det springbrett hvorfra troens definitive sprang skal foretas. Kristendommen krever det aller umuligeste av et menneske: at han skal tro på paradokset: guden i tiden, Kristus. For tanken er dette umulig og paradoksalt, for troen blir utfordringen å tro ikraft av det paradoksale og absurde — altså ikke på tross av det absurde, men ikraft av det absurde. Derfor må troen gå alene det siste stykke uten tenkningens ledsagelse. Og derfor knytter kristendommen seg ikke essensielt til menneskets rasjonelle evner, men til den lidenskap som bare et søkende og lengtende individ kan være i besittelse av. Bare det menneske som ser seg selv og gjenkjenner seg selv i en slik søken og lengten, kan derfor i den absurde opphevelsen av tenkningen og det rasjonelle nå den objektive sannhet gjennom tro — altså ikke som begrep, ikke som noe alment påviselig, ikke som noe som kan meddeles til andre, men som livsfylde, avklarethet og ro.

Det er viktig å merke seg at Kierkegaard ikke vil tre dette menneskesynet nedover hodene på folk. Han har med dette ikke ment å skape en systematisk lære om mennesket som det nå er om å gjøre å få spredt ut til flest mulig slik at så mange som mulig kan bli overbevist om fortreffeligheten ved denne lære. Dette er ikke Kierkegaards poeng! Hadde det vært dette som var hans prosjekt, ville han jo ikke vært stort annerledes enn Hegel og de andre fornuftsdyrkerne som mente en gang for alle å ha oppdaget virkelighetens tilgrunnliggende struktur. Kierkegaard har forsåvidt ikke noe «budskap» han vil opplyse oss om. Det betyr ikke at han ikke har et budskap, men det betyr at det budskapet han har ikke lar seg fortelle rett frem. Det betyr at det han egentlig har på hjertet, er noe som bare kan finnes i hjertet og som derfor blir til noe helt annet straks det passerer leppene eller nedfelles i skrift. Det Kierkegaard da gjør, er å beskrive — ikke hva han har på hjertet for dette er umulig — men hvilke tanker som danner seg i et menneske som har så mye boende i sitt hjerte, hvilke følelser og stemninger som frembringes hos et menneske som har lengselen mot det absolutte i sitt hjerte.

Derfor er det egentlig helt feil det jeg her har gjort: å skrive objektivt om det uutsigelige. Men som utgangspunkt for en diskusjon kan det kanskje likevel være fruktbart. Kierkegaard ville sikkert være enig med Platon i at samtalen, dialogen, står høyere enn skriften fordi samtalen er en skygge av hjertets indre tale mens skriften i sin tur bare er en skygge av samtalen.