Peter Wessel Zapffe (1899-1991)

Mennesket: et naturens misfoster

Dyrene er ikke istand til å stille menings- og rettferdighetskrav til tilværelsen, bare mennesket er istand til det — og bare mennesket har en ukuelig en trang til å stille slike krav. At mennesket er født nettopp med en slik trang, er et viktig poeng for Zapffe. Mennesket er dømt til å forlange et svar fra tilværelsen som tilværelsen ikke kan eller ikke vil gi det. Derfor er mennesket som artsvesen skjøvet ut i en nådeløs kosmisk ensomhet: mennesket forlanger å få innsyn i tilværelsens innerste kjerne, men istedetfor svar møter det kun taushet. Skulle noen likevel mene at kravene kan innfris, dvs. at det skulle finnes en mening som mennesket kan gripe med sine erkjennelsesevner (f.eks. en guddommelig orden), glemmer han at menneskets erkjennelse er, ikke ufullkommen, men tvertimot for fullkommen. Han glemmer at mennesket nettopp er overutrustet i forhold til det miljø det er plassert i, at menneskets voldsomme erkjennelsestrang nærmest er en misdannelse fra naturens side, at mennesket er en slags vanskapning, dømt til hvileløs søken, i angst og ensomhet.

Kjempehjorten som døde ut

Zapffe sammenligner arten menneske med et forhistorisk dyr, kjempehjorten cervus giganticus. Denne hjorten utviklet efterhvert et så stort og tungt gevir at den til slutt ikke maktet å reise hodet fra bakken! Følgelig døde den ut. Dens prakt og stolthet, selve dens adelsmerke som art, var nettopp det som fikk den til å gå til grunne. Slik er det med mennesket også, mener Zapffe. Menneskets erkjennelse er dets absolutte adelsmerke, men den er for sterkt utviklet fra naturens side, den tvinger oss til å strebe etter mål som det er umulig for oss å nå. Vår sterke erkjennelsesevne og erkjennelsestrang tvinger oss derfor til fortvilelse og undergang — dersom vi vel og merke skal være redelige og følge vårt erkjennelsesinstinkt «to the bitter end».

Dette er det sant tragiske ved det å være menneske: naturen har ordnet det slik at det å forsøke å leve mest mulig i henhold til sin medfødte natur, nødvendigvis fører mennesket til undergang. Men hva med hjorten: kunne den ikke ha reddet sin art dersom den bare av og til hadde sørget for å brekke av de ytterste grenene på geviret slik at det ikke ble så tungt, spør Zapffe. Nei, det kunne aldri falt den inn å gjøre noe slikt, mener han. Hjorten var bare et dyr og dyrene står aldri overfor valget om de skal leve ut sin natur eller ikke, de gjør det bare uten videre — helt instinktivt.

Men mennesket har et valg. Og menneskene, mener Zapffe, har i det store og hele nettopp valgt å «brekke av de ytterste grenene på geviret», dvs. de aller fleste av oss har valgt å redusere vår erkjennelsesevne på kunstig vis slik at angsten og fortvilelsen ved det å være til holdes på betryggende avstand.

Zapffe taler om menneskets «subjektive intellektuelle redelighet» som en av våre fornemste egenskaper; det er nettopp den redelighet som forbyr oss å brekke av grenene på vårt eget «erkjennelsesgevir». Menneskeheten gir i liten grad akt på denne medfødte hang til redelighet, mener Zapffe.

Isolasjonens utvei

Zapffe taler om fire veier til å innskrenke sin naturlige erkjennelsesinteresse, han kaller dem for fortrengningsmekanismer. Den ene vei kaller han for «isolasjon»: vi prøver å fortrenge eller isolere de forstyrrende og ødeleggende tanker i vår bevissthet. Dette kan skje på et utall av måter. En måte er å forholde seg utelukkende til den praktiske side av livet uten å tørre å åpne seg for de personlige og etiske dilemmaer som alltid oppstår i samværet mellom mennesker. Isolasjonen viser seg ellers i det daglige liv som en overenskomst om gjensidig fortielse: det er visse ting man ikke snakker om i daglig omgang med mennesker, f.eks. Gud, himmel og helvete. Også barna må skjermes slik at de kan få ha sine illusjoner i behold til de kan tåle å miste dem. For miste dem kommer de til å gjøre før eller senere. Sånn er livet.

Forankringens trøst

Forankringen representerer det nett av trygghet og sikkerhet som de aller fleste mennesker trenger for å kunne leve sine liv. Hva man tar sin forankring i, hva som gjør at en føler seg trygg, kan være så ymse. Et barns forankring er naturligvis hjemmet og foreldrene. Foreldrehjemmet utgjør et slags mikrokosmos som effektivt beskytter mot det virkelige og truende kosmos der ute. Som ungdom oppdager så de fleste at denne forankring igrunnen er like tilfeldig som alle andre og man ser seg febrilsk om etter en ny forankring som kan erstatte den gamle. Det å sette seg et mål i livet, det å ofre seg for en sak, det å begynne å tro på en Gud viser at man bevisst går inn for å skaffe seg en ny forankring. Ifølge Zapffe er forankringen egentlig ikke noe annet enn en mer eller mindre fantasifull livsløgn: valget av holdepunkter er jo når alt kommer til alt helt tilfeldig! Alle trenger vi visse holdepunkter i livet for at ikke tilværelsen skal oppløses i det rene kaos, altså finner vi noen holdepunkter som vi håper vil være tilstrekkelige for oss. Men hvis forankringen er tilfeldig, hvis våre holdepunkter i livet likegodt kunne vært annerledes, gir jo valget heller ingen absolutt mening til våre liv. Skal vi kunne snakke om en mening med våre liv som sådan, kan jo meningen ikke selv være betinget av våre liv. En livsmening må stå over livet for å kunne gi mening til livet. Oftest er det vel ikke engang tale om noe bevisst valg hos den enkelte, men mer det at man overtar de tradisjoner og forventninger som møter en i ens sosiale miljø. Isåfall er ens forankring i enda større grad tilfeldig.

Slik forstått er forankringen en fortrengningsmekanisme som gjør det lettere for oss å isolere våre brysomme tanker. En lykkelig forankring i livet er det beste middel mot angst, utrygghet og fortvilelse. Men for altså å minne om Zapffes hovedpoeng: ved å sikre oss mot angst og utrygghet på denne måten, sviker vi nettopp den bestemmelse som naturen (ved en feiltagelse?) har nedlagt i oss, nemlig den bestemmelse som fordrer av oss at vi skal oppklare tilværelsens innerste gåte. Men forsøker vi nå å løse denne gåte, havner vi i angsten. Forsøker vi ikke å løse gåten, unnslipper vi kanskje angsten og fortvilelsen, men havner til gjengjeld i livsløgnen og forstillelsen. De fleste velger det siste. Menneskene er svake, mener Zapffe.

Distraksjonens fascinasjon

Å la seg distrahere er et meget effektivt vern mot tankens knugende ensomhet. Distraksjon vil si å holde vår oppmerksomhet innenfor den kritiske grense ved hele tiden å fengsle den med nye inntrykk utenfra. Vi søker adspredelser og fornøyelser, vi ønsker å oppleve noe og skjer det ikke noe med jevne mellomrom synes vi at vi kjeder oss. Og kjedsomheten er meget farlig for den kan få de «skadelige» tanker til å blusse opp igjen. Derfor må vi holde tempoet oppe: vi må skru opp lyden, få på TV'en, sette opp farten, få på hjelmene. Det hele tiden å la seg distrahere er å sammenligne med det å være på reise i et fly, sier Zapffe: så lenge farten er stabil, går alt tilsynelatende bra (selv om fortvilelsen alltid vil ligge der på lur). Men blir det det minste fusk i motoren er krisen akutt!

Sublimasjonen

Vi er fremme ved det siste av de «panikkmidler» som ifølge Zapffe står til rådighet for menneskene. Her dreier det seg mer om å forvandle livssmerten ved hjelp av kunstneriske evner enn å fortrenge den. Den som har rike evner i en eller annen retning, den som behersker et musikkinstrument, den som kan synge, den som gjennom språkets ord kan åpne sine innerste hvelv; denne person har mulighet til å bearbeide sin tragiske livsfølelse på en måte som gjør at den verste brodden av selve lidelsen forsvinner. Ved å omforme eller opphøye (sublimere) følelsen til kunstnerisk uttrykk, klarer han å distansere seg selv fra lidelsens direkte smerte. Dermed blir vel på sett og vis sublimasjonen en variant av isolasjonen siden resultatet nettopp blir at man distanserer eller isolerer seg fra livsproblemet. Zapffe mener likevel at dette er den mest høyverdige form for flukt. En form han selv benytter seg av idet han setter seg ned for å skrive bøker: nettopp fordi han skriver om problemet får han problemet på psykologisk avstand. Men flukt er det likefullt.

Avslutning

Finnes det så noe håp for menneskeheten ifølge Zapffe? Nei, Zapffe må sies å være en gjennomført pessimist. Noen steder i sine skrifter gjør han seg endog til talsmann for hva han kaller for det «kollektive selvmord»: dersom mann og kvinne kommer sammen, men aldri, aldri får mer enn ett barn, vil menneskeheten til slutt dø ut. Og det er alt i alt det beste som kan skje, mener han. Et liv som ikke kan skue utover ens eget begrensede liv og inn i dødens gåte — når denne skuen er dets innerste og inderligste ønske — er ikke et liv verdt å føre videre. «Alt fra barnets færd paa livets elv staar dødens fossedur høi over dalen, alltid nærmere, og gnager, gnager paa dets glæde. Mennesket ser ut over jorden, og den aander som en stor lunge; aander den ut, da stimer der yndige liv fra alle porer og strækker armene mot solen, men aander den ind, da gaar der et bristningens støn gjennem vrimmelen, og likene pisker i marken som byger av hagl».

Verker (i utvalg):

• Om det tragiske, Oslo 1941
• Den fortapte sønn, Oslo 1951
• Indføring i litterær dramaturgi, Oslo 1961
• Den logiske sandkasse, Oslo 1965
• Barske glæder, Oslo 1969
• Rikets hemmelighet, Oslo 1985
• Hvordan jeg blev så flink, Oslo 1986

Anbefalt sekundærlitteratur:

• G. Fløystad: P.W. Zapffe, Oslo 1969
• G. Fløystad og P. Fr. Christiansen: Dikt og drama, Oslo 1970