Voksnes forhold til barn som tenkere
Vi dyrker barndommen som aldri før, men tydeligvis bare utvalgte sider av den. Den barnlige tenkningen er som regel underkjent. Jeg foreslår at mye av grunnen til dette har å gjøre med de voksnes frykt for egen uvitenhet. Kanskje noen filosofiske spørsmål kan hjelpe oss å justere oss opp til barnas nivå?
De fleste av oss har en viss erfaring med barn, både med det å oppleve og observere barn, men også med det å snakke med barn direkte. Men når vi snakker med dem, så glemmer vi ofte at de er selvstendige individer med et selvstendig tankeliv. I stedet snakker vi med dem som var de noen pussige vesener som på grunn av manglende erfaring og livskunnskap i høyden kan illustrere temaer som vi voksne diskuterer fra tid til annen, men som er ute av stand til på noen avgjørende måte å kommentere og utdype disse temaer. I den grad vi tillegger barns livsverden betydning for voksenlivet — og det gjør vi jo, kanskje mer enn noengang — så er det med en bevissthet om at deres tankeliv er sekundært i forhold til vårt tankeliv.
Til gjengjeld er vi svært flinke til å verdsette barnas spontanitet og livsengasjement. Vi nærmest dyrker den glede og iver med hvilken barna kaster seg over store og små prosjekter. Og dyrkelsen synes å øke proporsjonalt med opplevelse av at vårt eget liv er frarøvet nettopp denne iver og glede over å være til i verden. Men dette er en verdsettelse som ikke strekker seg lenger enn til den ubevisste holdning barnet møter livet med. Det er en dyrkelse av dets naturlige innstilling, en beundring av dets naturlige ubekymrethet og ubesværethet, et knefall for dets naturlige, «primitive» vesen. «Å, den som var barn igjen!» veklager den voksne hvorved han slynger seg selv tilbake til dagdrømmen om et liv hvor alle vakre og naive livsillusjoner atter er i god behold.
En konsekvens av denne naturlige «primitiviteten» er imidlertid at barna møter virkeligheten med et åpent, formbart og formvillig sinn. Deres mentale og sosiale virkelighet er ennå et ubeskrevet blad. De vet lite om hva som lønner seg i verden, hvordan det er «vanlig» å tenke (og hvorfor), hva flertallet mener sømmer seg, hvem som er «de slemme» og «de snille». Derfor er de nødt til å undre seg, stille spørsmål og gruble, de er nødt til å forsøke å forstå den verden de er blitt kastet ut i. Denne konsekvensen er vi ikke særlig villig til å ta inn over oss. Vi later som den ikke er der. Ikke for å beskytte barna mot spørsmål de er for små til å fatte, men snarere for å beskytte oss mot pinlige konfrontasjoner med en virkelighet vi selv ikke forstår.
På den ene side elsker vi altså barnets spontane adferd, slik mange elsker kattens uberegnelige, «ulydige» vesen. På den annen side har vi liten forståelse for barnet når det tar sats og vil formulere seg nettopp ikraft av denne spontanitet og naturlighet. Det er som om vi vil ha den tenkende, refleksive sfære for oss selv — ikke fordi vi akter å gjøre noen spesiell bruk av den, men fordi vi søker å forhindre at noen avslører hvor lite vi selv har å tilføre denne sfære. Vi er redde for å avdekke at vi på det filosofiske området slett ikke besitter den encyklopediske kunnskapsrikdom vi ellers ynder å fremstå med, en rikdom som liksom er frukten av hele vår voksne myndighet, et privilegium det medfører å bli voksen. Vi tenker kanskje: siden selv ikke vi voksne har svar på disse spørsmålene, hvor mye fjernere er da ikke barna fra et mulig svar. Følgelig ser vi med skepsis på forsøk fra «umodne» og «uferdige» mennesker på å formulere filosofiske hypoteser om liv og død, om sannhet og løgn, om rett og galt, om skjønnhet og heslighet og alle de andre temaene som tilhører den tenkende, refleksive sfære.
Her er det filosofen kommer de voksne til unnsetning ved å si: «vi trenger ikke være redde for å legge vår egen uvitenhet for dagen. For det er langt bedre å stå frem med vår uvitenhet enn å late som om vi er i besittelse av en innsikt vi ikke har. Barna er ikke redde for en slik åpenhet fra vår side, tvertimot, og hvorfor skal vi være reddere enn barna? Er vi redde for gjøre oss latterlige overfor våre egne barn? Det er det liten grunn til, de vet jo ikke hva latterliggjørelse vil si. Det å gjøre seg latterlig er en voksenoppfinnelse. Er vi kanskje redde for å gjøre oss latterlige for andre voksne? Da må vi tenke igjennom hva vi ønsker å få ut av livene våre: ønsker vi å oppdage nye perspektiver ved tilværelsen og nye muligheter for tenkningen og fantasien — eller ønsker vi å være en som til enhver tid pretenderer å ha full kontroll over seg selv og sitt uttrykk? Selvbeherskelse er i utgangspunktet en fin ting, men ikke når den glir over i en aversjon mot ærlighet, åpenhet, deltagelse og innlevelse med andre.»
Filosofen oppfordrer til besinnelse hos oss voksne, til refleksjon over eget ståsted i livet. Filosofen anbefaler således alle voksne å stille seg selv følgende spørsmål så ofte som mulig:
- Hva er min kunnskap verdt om tusen år?
- Vil det komme en dag da de er glemt som husket meg?
- Hvorfor er det så viktig at akkurat jeg lever her og nå?
- Hvilke grunner har jeg for å opprettholde livet mitt?
- Hvilke grunner har jeg for å bringe livet til opphør?
- Hva er det siste og det første jeg ville gitt slipp på her i livet? Hvorfor?
- Hvorfor er det viktig for meg å være sammen med andre mennesker? Hvorfor er det viktig for meg å være alene?
- Hva kan jeg vite om et annet menneske? Hva kan jeg vite om meg selv?
- Har jeg et mål med livet eller flyter jeg fra bølgetopp til
bølgedal? Hva kan utgjøre slike mål:
- å oppleve en vedvarende følelse av lykke?
- å være ærlig i enhver sammenheng?
- ære og velstand?
- å bli beundret av så mange som mulig?
- fromhet og ydmyket i tjeneste overfor menneske og natur?
- fravær av angst, mistenksomhet og skeptisisme?
- frihet fra alle former for bundethet?
- å oppdra barn?
- å tilpasse seg samfunnet rundt meg i størst mulig grad?
- å vinne full kontroll over tanker og følelser?
- å utøve kun gode handlinger?
- å spre glede til menneskeheten?
- å gjøre mine drømmer til virkelighet?
Så — dersom vi voksne etter å ha gått gjennom disse spørsmålene føler oss rede til å gå videre — så kan vi sette oss sammen med barnet i håp om at barnet har lyst og anledning til å dele sin tid med oss, i håp om at barnet finner oss interessant nok — som samtalepartner.