«Du finner meg ved tastaturene»
Datamaskinen som Det Projiserte Selvet
I
Det er fem år siden jeg for første gang stiftet bekjentskap med e-post og Internett. Denne oppstarten sammenfalt med anskaffelsen av en flunkende ny datamaskin (en Pentium 75). Maskinen ble levert med Netscape som e-post- og nettleser. Og siden det var en eldre versjon av Netscape som fulgte med maskinen, måtte jeg jo oppgradere. Dessverre viste det seg at siste versjon av en eller annen grunn fungerte dårlig sammen med maskinens skjermkort. Ved scrolling opp og ned, hendte det av og til at skjermbildet oppløste seg i en mengde enkeltbilder som liksom la seg oppå hverandre med en snau millimeters mellomrom. Skjermbildet ble da helt uleselig.
Noe slikt kunne jeg naturligvis ikke leve med! Ikke fordi det hindret meg i arbeidet — den gangen var Internett og e-post mest som et leketøy for meg — men fordi en slik latent funksjonshemning var utålelig på «Min datamaskin». Her forventet og forlangte jeg intet mindre enn perfektibilitet... Tilfredsstillelsen var derfor stor da jeg fikk installert en helt ny nettleser (Internet Explorer). Problemet forsvant! I denne forbindelse noterte jeg meg følgende i dagboken:
Hurra: Explorer virker iallefall, selv om det bare er tull med Netscape. Men nå skal jeg vokte meg for å selge skinnet... Jeg har bare brukt Explorer noen timer sammenhengende. Hvis også denne nettleseren kneler foran øynene mine, blir jeg nedbrutt, ja, ikke bare nedbrutt, men motløs og trist, trist, trist. — Maskinen utgjør nemlig mitt eget lille univers som jeg styrer etter forgodtbefinnende. Jeg kan la den dure og gå i dagevis uten vått eller tørt eller jeg kan la den arbeide som en gal i noen timer for så å slå den av med den største likegyldighet, uten antydning til takknemlighet for innsatsen. Jeg er dens usympatiske hersker og tyrann og den adlyder mitt minste og aldri så idiotiske vink, den har forresten ikke noe valg, den er min viljeløse trell, offeret for mine luner, gjenstanden for mine mange innfall. Og alltid gjør den som jeg sier.
Alltid? O ve, nei, ofte gjør den ikke som jeg sier. Ganske særlig ikke når jeg befinner meg i Netscape. Da smuldrer den opp hele min konstruerte virkelighet, da river den min interne lille «ganzheit» i filler, da avslører den at min herskermakt bare er «på liksom», at den selv egentlig har sikret seg kontrollen over meg - og dette desto sterkere jo mere jeg mener meg å kontrollere den. «Unsre Freuden, unsre Wehen, alles eines Irrlichts Spiel!» [1]
Så jeg gjennomskuet allerede dengang at både «Netscape-tristheten» og «Explorer-gleden», hvor sterkt de enn grep meg i øyeblikket, egentlig bare var lette krusninger på overflaten. Jeg innså fullt ut det komiske i min overfokusering på disse tross alt bagatellene, det latterlige i det faktum at jeg investerte nesten all min sjelelige energi på et viftesusende artefakt, i det at jeg, for å si det med Kierkegaards pseudonym B i Enten-Eller del II, «forholdt meg absolutt til det relative».
Men hvorfor denne absoluttering, hvorfor denne «grepethet» og «overfokusering»? Hva var det med denne maskinen (og dens tilhørende programvare) som gjorde at dens evne til å virke etter sin hensikt og til å utføre de intenderte oppgaver — dens «almene helsetilstand» så å si — berørte meg så emosjonelt? Eller kanskje burde spørsmålet snus om: hva var det med meg som gjorde at jeg kunne bli så oppslukt av et kybernetisk univers som dette? Var det kanskje fordi jeg her hadde funnet fristedet hvor jeg endelig kunne leve ut min ukvelelige trang til manipulasjon, styring og kontroll?
Det emosjonelle viser seg tydeligst når det er noe som er galt med maskinen eller et av dens programmer. Når feilen blir rettet, er det som om jeg gjennomgår en personlig renselse. Særlig når jeg selv er den som løser konflikten. På den annen side: klarer jeg ikke å rette feilene, faller min verden i grus. Og det aller verste som kan inntreffe, er at jeg selv — ved ubetenksomhet eller ukyndighet — forvolder en uopprettelig feil på systemet eller deler av det. Dette kan resultere i at et program må installeres på nytt, kanskje hele operativsystemet... Bare tanken på dette, fyller meg med en skrekk og gru — for ikke å si en «frygt og bæven» — så avgrunnsdyp at jeg enten straks går til anskaffelse av en eller flere databøker i håp om å tilegne meg den nødvendige kunnskap for å avverge (eller avhjelpe) et slikt skrekkscenario — eller — avmektig vender meg i bønn til en styrende makt som kanskje tross alt må finnes siden heller ikke siste versjon av Windows viste seg å bære perfektibilitetsstemplet (mildest talt!). Også den datadyrkende del av menneskeheten legger seg altså inn på de to partisjonene «viten» og «tro»...
Som sagt: jo mere jeg mener å ha kontroll over maskinen, desto lydigere treller jeg under dens åk. La oss ikke overse denne enkle, nesten hverdagslige, dialektikken. For si at jeg daglig tilbringer 13-14 timer eller mer foran skjermen, da blir det jo ikke tid til så mye annet! Og hvem er det da som hersker over hvem? Å være enehersker i ett univers — hvilket opplagt kan være en meget potent syssel — det må jo føre til at jeg snytes for en rekke andre former for potent livsutfoldelse.
Dessuten fordrer herskerrollen at jeg må gjøre meg fortrolig både med maskinens logisk-visuelle oppbygning (grensesnittet), de mange programmenes hav av egenskaper og funksjoner — samt kanskje også maskinens fysiske konstruksjon. Og i denne tilegnelsesprosessen skjer selvfølgelig det samme med meg som med enhver hersker som skal styre over et rike hvor innvånerne har en meget sterk og sammenbindende identitet: herskeren formes av og gjennom sitt folk. Før jeg vet ordet av det er jeg forvandlet til en ringe medhjelper hvis tilfredshet fullt og helt bestemmes av maskinens programmerte tilsvar på mine ulike inputs.
Og som om ikke dette var nok er det for en legmann som meg omtrent umulig å forstå disse IT-systemene fullt ut, de er rett og slett for sammensatte, de krever for mye bakgrunnskunnskap, en kunnskap som av praktiske grunner ikke er tilgjengelig for meg. Denne omstendighet alene er egnet til å fremkalle hos meg en dyp følelse av prisgitthet og avmakt i forholdet til maskinen.
Og likevel er det altså så behagelig, ja, befriende, endelig å ha funnet sin egen trofaste ledsager som tar mitt minste påhitt minutiøst alvorlig. Det er behagelig fordi jeg nå — som keiser i maskinens univers — endelig føler meg sterk og fri!
Ja, mon det ikke alltid vil oppleves styrkende og befriende å oppgi sin frihet.
II
Jeg nevnte to mulige veier å gå for å møte frykten for at noe skulle gå galt på maskinen: kunnskapens vei og troens vei. Troens vei skal jeg la ligge. Den hører egentlig ikke hjemme her, ikke som noe annet enn et kimærisk håp i håpløshetens stund, når ting er iferd med å gå virkelig galt. Istedet vil jeg si desto mer om kunnskapens vei — for det var her Internett for alvor kom inn i bildet for min del. Jeg snakker da ikke om Internett i vanlig forstand (dvs. det å være/surfe på Internett), men om det opprinnelige «Internettet»: tilgangen til et verdensomspennende nettverk av diskusjonsgrupper innenfor så å si ethvert tenkelig tema eller interesseområde. Jeg snakker om den sosiale og faglige utveksling som foregår på Usenet.
Jeg skal ikke påta meg å forklare hvordan Usenet teknisk er bygget opp (mer om Usenet her). Men å bruke det er ganske enkelt. Vi må bare koble oss til en Usenet-server ved hjelp av en nyhetsleser. [2] En slik server gir oss tilgang til et større eller mindre utvalg av de oppunder 100 000 nyhetsgruppene som finnes på Usenet! Så er det for oss bare å plukke ut de gruppene som omhandler emner som interesser oss. Disse web-sidene gir oss eksempler på oversikter over eksisterende nyhetsgrupper:
Den siste er «hjemmesiden» kun for de norske nyhetsgruppene, dvs. de som har navn som begynner på no.* Her finnes mye nyttig informasjon som kommer godt med for en som er ny på Usenet. De mest erfarne nyhetsgruppe-brukerne har dessuten laget egne infosider for å gi alle «newbies'ene» en mykest mulig start innenfor Usenet-hierarkiet. Her er en av dem:
Poenget mitt er nå: gjennom å følge daglig med på IT-relaterte nyhetsgrupper (f.eks. gruppen no.it.os.ms-windows.diverse) forøkes ikke bare min kunnskap om maskinen og dens virkemåte, men jeg innlemmes også i et levende interessefellesskap hvor de sosiale aspektene ved kunnskapstilegnelsen er minst like fremtredende som de faglige. Når man legger frem sitt spørsmål eller anliggende på Usenet, får man nemlig ikke bare respons, men en respons som alltid speiler måten hvorpå synspunktet er fremsatt. Her har vi såmenn ikke med maskingenererte svar å gjøre som på så mange andre steder på nettet! Fremstår jeg i mitt innlegg som saklig, høflig og redelig, reflekteres dette i kommentarene til innlegget. Formulerer jeg meg derimot som en arrogant, bedrevitende snobb, kan jeg på den annen side ikke se bort fra en viss hets eller mobbing, en viss «flaming». [3] Det samme hvis jeg poster et innlegg som ikke er i tråd med gruppens «charter». [4]
I tillegg til å være et kraftig medium for kunnskaps- og informasjonsutveksling er Usenet således også til tider en krigsskueplass og en teaterscene av dimensjoner! Anonymiteten på nettet frister nok en og annen til både spill og overspill. Men anonymiteten er ikke det vesentligste særdraget ved Usenet-fellesskapet. Tvertimot oppfordres det innstendig av de såkalte «dinosaurene» (uttrykk for Usenet-brukere med meget lang fartstid og erfaring) til alltid å signere med fullt navn. [5]
Nei, viktigere er det nok at deltagerne på Usenet i hovedsak har det skriftlige uttrykket som hjelpemiddel for å bli kjent med hverandre. F.eks. er multimedia (bilde-, lyd- og videofiler) bare tillatt i spesielle nyhetsgrupper. Og skriftligheten stiller selvfølgelig store krav til deltagernes språklige bevissthet og formuleringsevne. Derfor skulle man kanskje tro at tendensen ville gå enten i retning av et enkelt språk med begrenset ordforråd eller i retning av en komplisert fagdebatt med bare noen få kvalifiserte deltagere. Sannheten er imidlertid at tendensen går i alle retninger. På Usenet finner man innlegg fra mennesker som har sin fulle hyre med å stave navnet sitt side om side med innlegg som i retorisk finslipthet kan måle seg med et hvilketsomhelst raffinert-polemisk innlegg i den offentlige kulturdebatten! Stikkordet er altså her som ellers i samfunnet idag: mangfold og pluralisme. På godt og ondt selvfølgelig.
III
Jeg begynte dette innlegget med å beskrive mitt forhold til datamaskinen. Jeg fant at den nok hadde større kontroll over meg enn jeg liker å innrømme. Etter kort tid var jeg jo nærmest blitt avhengig — av en maskin som både var sårbar og upålitelig. Lesing av IT-nyhetsgrupper fungerte og fungerer i denne forbindelse som en kilde til kunnskap og problem-mestring, ja, men sant å si fungerer det like mye som et trøste- og skjebnefellesskap. Problemer er lettere å bære når man vet at flere enn en selv sliter med dem. Sånn er det bare.
Det er da jeg spør meg selv: deltar vi i dette fellesskapet ved hjelp av maskinen og dens «utfordringer» eller deltar vi på grunn av maskinen og dens «problemer»? Sagt annerledes: har vi noe på hjertet som vi benytter maskinen til å formulere og distribuere — eller skapes et kunstig kommunikasjonsbehov på grunn av vår maskin-fascinasjon, et behov som så maskinen kynisk utnytter for å få istand en ren maskin-maskin-kommunikasjon!? Er vi i det hele tatt tilbøyelige til å snuse på det siste svaret, tror jeg maskinen forlengst er blitt «et mål i seg selv» for oss.
Dette forekommer meg samtidig å være en besnærende og skremmende tanke. Jeg blir her bl.a. minnet på Kants kategoriske imperativ hvor det kun var levende mennesker som kunne og skulle behandles som et mål i seg selv. Og maskinen er vel ennå ikke et levende menneske selv om det er slik vi (noen av oss) behandler den! Selve samværet med maskinen synes å ha en underfundig egenverdi — selv om vi aldri så mye «benytter» den til å holde oss orientert om salg på haveblomster eller til å innhente siste forskningsnytt eller til å studere verdensrommet. Hvor stammer denne egenverdien fra?
Jeg tenker meg at maskinen (iallefall for meg) blir en slags kopi av meg selv. Idet jeg (ubevisst) omskaper datamaskinen og dens prosesser til et mål i seg selv, dupliserer jeg meg selv, skaper jeg meg selv på nytt, eller: jeg projiserer meg selv over i maskinens logisk-imaginære univers. Det er derfor intet annet enn et speilbilde av meg selv jeg møter i maskinen, meg selv som gjenfødt i en ny og bedre (og tross alle maskinkomplikasjoner en langt enklere) ham, en ham rasjonalisert og strukturalisert ned til siste «bit». I maskinen gjenfødes jeg som et «elektro-ego» og jeg nyter dette nye egoet i fulle drag (iallefall så lenge alt fungerer). Og uten å merke det lar jeg mitt opprinnelige «jeg» mer eller mindre utslette for å gå fullt og helt opp i mitt nye «elektro-ego». Dette forklarer også hvorfor det ikke bekymrer meg det minste at mitt herredømme over maskinen er illusorisk, ja, hvorfor maskinens herredømme over meg blir selve målet med maskinsamværet: «elektro-egoet» fjerner det opprinnelige «jeget» og dermed dets utålelige etterslep av vanskelig kommunisérbare tanker og følelser.
Den største fordelen med mitt nye «elektro-ego» — hva jeg i overskriften har kalt «Det Projiserte Selvet» — er således at det faktisk lar seg kommunisere til andre, at det åpent kan deles med andre, dvs. med alle de andre «Projiserte Selvene». Og det er dette som for en stor del skjer, ved kommunikasjonen på Usenet og ved vårt møte med alle websidene på Internett (i kulissene). Og det er nok også mye derfor du alltid vil finne meg ved tastaturene.
Noter
1 Denne verselinjen er fra Wilhelm Müllers Die Winterreise, bedre kjent fra Schuberts sangsyklus med samme navn («Våre gleder og våre sorger; alt et illusorisk spill!»). [tilbake]
2 Kalles også for «newsreader» eller «newsklient». Dette er rett og slett et program som man leser news med. Eksempler på slike programmer er: Netscape, Outlook Express, Forte Agent, XNews. Men det finnes mange, mange flere. Og de fleste av dem er «shareware», dvs. det koster å bruke dem utover en prøveperiode. [tilbake]
3 For ordforklaring, se ordlisten under OBS/FAQ'en under http://www.usenet.no/faq-obs.html#generelle [tilbake]
4 Hver enkelt gruppes charter kan også finnes på http://www.usenet.no/charter/index.html#eksisterende [tilbake]
5 Et eksempel på en slik velartikulert oppfordring kan leses her: http://www.loken.no/Usenet/fulltnavn.html [tilbake]
