Filosofi i praksis — praktisering av filosofi
Eksamensessay til magistergraden i filosofi
Universitetet i Oslo, høsten 1995
III
I februar 1995 hadde Gunnar Gjengset en kronikk i Aftenposten med tittelen «Mediesensur og moralsk panikk». Her går han i rette med våre dagers ny-moralister som hevder at vold i mediene kan forklare den økende vold i samfunnet. Ved å se hen til tidligere tiders angst for nye estetiske uttrykk (f.eks. romanen og tegneseriene), uttrykk som idag er helt akseptert, søker han å vise hvordan dagens uttrykk, reklame, video og film, rammes av samme type skepsis. Det er mao. ifølge Gjengset like panikkartet å kritisere dagens videovold som det for femti år siden var å beskylde tegneseriene for forfall i almen moralsk adferd. Istedet vil han gripe fatt i det han mener er de egentlige årsakene til volden i samfunnet, nemlig de sosiale og økonomiske forhold som til enhver tid er rådende i et samfunn. Han mener at kunsten og mediene bare gjenspeiler elendigheten i samfunnsforholdene uten selv å være noen utløsende årsak til volden. Og det er i utarbeidelsen av argumentene for disse standpunktene han kommer med uttalelser som jeg ønsker å behandle filosofisk. Gunnar Gjengset har nylig skrevet en doktoravhandling om forholdet mellom barn og medier og arbeider til daglig som medieforsker ved Høgskolen i Oslo.
Gjengset åpner sin kronikk med en omtale av den amerikanske medieforskningen:
Amerikansk medieforskning har aldri vært interessert i å spørre om, men å fastslå at. Amerikansk forskning omkring vold og medier har alltid hatt et innebygget «imperativ».
Med dette mener han vel at denne forskningen av ulike grunner forutsetter det den skal bevise, dvs. at den altså forutsetter at medievold er skadelig hvilket så blir utfallet av undersøkelsene. Men hvilket grunnlag har han for å felle en slik dom? En av hensiktene med den følgende gjennomgåelse er å vise at et slikt «innebygget imperativ» foreligger også hos Gjengset. La oss se om dette er tilfelle. I sin omtale av nymoralistene i neste avsnitt sier han:
En slik holdning er ikke bare naiv, den er direkte farlig...
Det dreier seg om den overfladiske holdning som lar TV-ruten «stå som forklaringsmodell på all verdens dårligdom». Å påpeke naivitet hos en person, innebærer vanligvis å påpeke et fravær hos vedkommende, fravær av en eller annen form for innsikt, kunnskap eller kompetanse. Nettopp fordi denne mangler, blir personen å betrakte som naiv. I den opprinnelige franske betydning betyr da også 'naivitet' det å befinne seg i en umiddelbar eller naturlig tilstand, for å si det sterkt eufemistisk: i en tilstand ubesmittet av erfaring og livsklokskap. Et naivt utsagn må derfor sies å være et utsagn foretatt på sviktende grunnlag, men ikke nødvendigvis mot bedre vitende. Den som er naiv lyver ikke — han mangler jo nettopp den innsikt eller refleksjon som kunne gjøre ham i stand til å handle umoralsk eller komme med bevisst feilaktige påstander.
Å stemple en holdning som farlig, derimot, innebærer generelt at man, i stedet for å påpeke et fravær hos subjektet, påpeker et nærvær, ikke av en spesiell innsikt eller erkjennelse, men av bestemte verdier eller anskuelser som anses uforenlige med samtidens oppfatninger av hva som er comme il faut. Og det som gjør verdiene farlige, er at de personer som forfekter verdiene gjør krav på å realisere dem i virkeligheten, truer med å effektuere dem. Naiviteten er således i sin natur passiv og «fraværende» mens det farlige er aktivt og «nærværende», ja vi kunne gå enda et skritt videre og hevde at naivitetens kategori er abstrakt, den betegner en tilstand hvor subjektet ennå ikke har selvbevissthetens quantum satis og hvor derfor individets handling blir løsrevet eller abstrakt. «Det farlige» blir derimot en konkret kategori hvor subjektets overskudd på bevissthet kun kan komme adekvat til uttrykk gjennom ytre handling. Det som gjør handlingen konkret, er at den her kommer som et resultat av en intensjon. Og det som intenderes er altså anskuelsen eller verdien.
Men det ble hevdet at denne holdningen til media både er naiv og farlig. Dette er ikke mulig. Sant nok kunne det fort bli farlig å stole på en naiv person. Men det er, som jeg har vist, ikke fordi den naive personen selv er farlig, men fordi de situasjoner han skaper i kraft av sin naivitet kan bli farlige. Når Gjengset således stempler «moral-entreprenørene» som både naive og farlige (både dumme og onde), blander han kategorier som ikke hører sammen: en naiv holdning kan ikke samtidig være farlig. Men den kan generere en ikke-akseptert handling hos en iakttager som forholder seg til den naives holdning — og slike handlinger kan altså fort bli farlige. Gjengset hevder dessuten noe senere at moralistene handler mot bedre vitende, dvs. at de har vikariende motiver for sin reaksjon: «Medie-panikkerne handler derfor ut fra angsten for tap av kontroll...». Det skal altså være rene makthensyn som ligger bak bekymringen for den økende vold. Men isåfall er man ikke det minste naiv slik det først ble hevdet.
Så det han vel må mene er at det kan bli farlig å være naiv i disse spørsmålene. Farlig fordi man ved å rette all oppmerksomheten mot media som årsak glemmer eller unngår å se det han oppfatter som de virkelige årsakene til volden, nemlig de sosiale og økonomiske betingelser. Derved unnlater man også å foreta seg noe med disse grunnbetingelser med den følge at voldsspiralen kan dreie uforstyrret nok et hakk. Men er ikke det uten videre å legge skylden på de sosiale og økonomiske forhold i samfunnet i seg selv et varsel om et «innebygget imperativ»? Han gir jo ingen særlig god begrunnelse for denne påstand, han tar den som en selvfølgelighet, som nettopp et «imperativ». Men denne selvfølgelighet forvandler også analytikeren Gjengset til retoriker. Fra et politisk/retorisk ståsted vil det jo slett ikke gå ut på ett om man tar sitt utgangspunkt i det ene eller det andre «imperativ». Og det er som politiker Gjengset opptrer i denne kronikken. Men han opptrer under dekke av å være forsker og ekspert, ikke politiker — på den måten sikrer han seg en legitimitet og autoritet som er få yrkespolitikere forunt.
Slike dekkoperasjoner er imidlertid ingen nyhet. Å formidle et normativt (politisk) budskap i en deskriptiv (videnskapelig) innpakning er vel en av de vanligste former for manipulasjon av offentligheten til alle tider. Dog er det ikke slik den filosofiske praktisering bør foregå. Denne bør nemlig rettledes av en universell betingelse som er nedsenket i ethvert menneske uavhengig av stand eller interesser (troen på fornuften eller troen på at alle mennesker utgår fra Gud eller en annen form for tro; om dette, se del II). Gjengset finner derimot betingelsen ikke i noe fellesmenneskelig, men tvertimot i de rådende samfunnsforhold. Han er således fjernt fra den filosofiske praktisering, men desto nærmere den politiske argumentering.
Gjengset forsøker likevel å nærme seg en slags begrunnelse for sin kritikk. Først påpeker han at det er fåfengt å skrike opp om voldens stadige spredning og utbredelse — for volden er alltid økende, det er dens vesen:
Vi møter to meget seiglivede påstander: at volden — særlig blant ungdom — er økende og at medier — særlig video — påvirker ungdom til å begå denne volden. Til det første er å si at volden alltid er økende i et samfunn. Og med en slik vanvittig eskalerende vold som i det amerikanske samfunn ville det være pussig om det ikke ble gjenspeilet i billedmediene. Men en slik påstand fremført med passende mellomrom bidrar alltid til å legitimere samfunnets behov for kontroll. Samtidig glemmer en at samfunnet vårt for bare hundre år siden var langt mer brutalt enn det vi opplever idag. Barndom er et begrep som fikk innhold først langt inn i vårt århundre, omtrent samtidig med begrepet menneskeverd. Den vold som utøves i vår tid: Golfkrigen, krigen i Bosnia, kriminaliteten i Russland, er det sannelig de voksne som tar seg av!
Først sier han at volden i et samfunn alltid er økende. Dernest sier han at samfunnet var mye mer brutalt tidligere. Men hvis det nå er slik at volden i et samfunn alltid er økende, kan jo samfunnet for hundre år siden umulig ha vært «langt mer brutalt enn det vi opplever idag». Skal utsagnet overhodet gi mening, må han vel mene noe slikt som at volden i et gitt samfunn alltid oppleves som økende, for hundre år siden som idag som for fem hundre år siden. Konsekvensen av et slikt syn blir imidlertid at vold blir et relativt fenomen, relativt til den tid og det sinn som betrakter den. Absolutt vold blir derved utenkelig — det kan ikke finnes noen enkelthandling som hevet over enhver geografisk, politisk, økonomisk, sosial og moralsk sammenheng, som altså hevet over enhver kontekst i tid og rom, kan defineres som voldelig. F.eks. ville ikke en familiefar for hundre år siden forstå seg selv som voldelig dersom han slo sine barn til blods som straff for deres ulydighet. Det var dengang en naturlig ting som hørte sammen med et videre kjærlighetsbegrep enn vi opererer med i våre dager. Dengang må den kjærlige tukt ha spilt en langt mer sentral rolle i forståelsen og praktiseringen av kjærligheten enn idag. Men blir det ikke helt absurd å tenke seg en slik relativisering av voldsbegrepet? Eller lar det seg tenke forklaringsmodeller som kan legitimere en slik konsekvens? La oss forsøke å konstruere en slik modell. La oss forstå voldens relativisering psykologisk som en konsekvens av et menneskes naturlige utvikling. Gjengsets påstand om den alltid økende volden kan kanskje gis et dypere innhold ut fra en slik forklaringsmodell, kanskje ikke.
La oss derfor tenke oss at ethvert menneske gjennom sin oppvekst og modning før eller senere må innsosialiseres i en verden. Denne prosess er ofte kvalfull og kan medføre både realitetstap, virkelighetsforstyrrelser og en serie med brustne illusjoner. Dette kjenner vi jo alle til. Derfor kan vi, ikke uten en viss berettigelse, si at den første vold som et menneske opplever, er den vold å miste barndommen (umiddelbarheten). Og barndommen slik forstått er slett ikke et begrep som først får innhold langt inn i vårt århundre! Dette må sies å være et almenmenneskelig fenomen (en ontogenetisk struktur) som nok oppleves forskjellig fra person til person og fra tid til tid, men som i prinsippet må ha vederfart ethvert menneske som har levet. Ethvert samfunn har da også myter og riter knyttet til overgangen fra barn til voksen. Efter at barndommen oppleves som tapt og kun eksisterer som vár og uutslukkelig erindring, er derfor volden satt i et menneskeliv med den følge at hendelser og situasjoner, som tidligere gikk ubemerket hen, nå kan defineres som utslag, konsekvenser av vold eller voldelige personers handlinger. Og hvis nå dette stemmer, kan vi si at volden alltid vil oppleves som økende for et individ; for jo eldre man blir, jo lettere vil man kunne identifisere stadig flere begivenheter i omverdenen som utslag av vold, overgrep og egoisme. Et barn vil f.eks. ikke finne på å karakterisere et simpelt forbud som et overgrep eller noe voldelig; for barnet er forbudet et faktum — riktignok til grenseløs forargelse, men alltid et faktum, noe definitivt og ureduserbart. Bare en voksen kan relativisere et forbuds gyldighet ved å tilbakeføre det til en vilkårlig aktør hvis dømmekraft jeg som selvstendig individ ikke bare er i stand til og ikke bare er i min fulle rett til, men endog kan sies å ha en samfunnsmessig plikt til å overprøve. Det barnlige faktum reduseres altså efterhvert til en form for overgrep eller vold. Er først et prinsipp satt, i dette tilfelle volden, er det — i prinsippet! — ingen grenser for dets applikasjon. Ergo: «volden er alltid økende i et samfunn», hvilket skulle bevises.
Men blir ikke «volden» her identisk med erkjennelsen av tidens oppsplittelse? Volden består jo i å få den sammenhengende tid revet fra hverandre i erindret fortid, opplevd nåtid og forestilt fremtid. Men hva vil det si å bli seg bevisst tiden på denne måte? Vil det ikke nettopp si å oppdage seg selv som det punkt hvorfra tiden og dens former utgår? Men siden selvet slik blir et punkt, dvs. uten utstrekning, henger det ikke sammen i tid og blir derfor et spaltet selv. På den ene side eksisterer selvet derfor vertikalt på tidsaksen som bevissthet, på den annen side horisontalt med tidsaksen som selvbevissthet. Bevisstheten er bundet til vår empiriske og kulturelle livsverden, selvbevisstheten overskrider i sin uendelighet enhver faktisk begrensning og takket være sitt høyere utsyn, oppstiller den normer og regler for individet som individet ikke makter å oppfylle i sin konkrete eksistens. Vår kristne tradisjon har gitt dette således spaltede menneske navnet homo peccator, det syndige menneske, fordi ethvert menneske må komme til kort i forhold til de idealer det selv danner seg.
«Volden» i min forklaringsmodell viser seg altså å munne ut i den eldgamle forestilling om arvesynden. Det måtte den også gjøre for å kunne bringes i overensstemmelse med Gjengsets sosialdeterminisme. Syndigheten hvilte jo på forestillingen om den enkeltes skyld. Med volden er det motsatt: den bygger alltid på forestillingen om den enkeltes uskyld. Istedetfor at hver enkelt bærer på skyld for egen synd, må samfunnet derfor ta det fulle og hele ansvar for volden. Ansvaret hviler til syvende og sist på samfunnet og ikke på individet. Det må derfor være samfunnets oppgave å bygge bro mellom de ulike individuelle oppfatninger slik at en overindividuell, almen orden kan skapes og opprettholdes. Men av dette følger også, forsåvidt logisk nok, at det er samfunnets skyld og ikke individets skyld dersom denne orden på en eller annen måte svikter eller kommer i ubalanse. Dersom en person mener at han har rett til å drepe andre mennesker, må han selvfølgelig få mene dette så mye han vil for det er jo samfunnets skyld at han har endt opp med slike meninger, ikke hans egen. Derfor er det også samfunnets ansvar å endre hans holdninger tilbake til det normale igjen, ikke hans eget. — Dette synes altså å bli den ytterste konsekvens av Gjengsets påstand om den alltid økende vold.
Man er gjerne villig til å forkaste syndstanken fordi man ikke har noen levende forestilling om den Gud som tilgir alle synder. Men det man da har lett for å glemme, er at det er like vanskelig å ha noen klar forestilling om det «Samfunn» som fjerner all vold som det er å tro på en tilgivende Gud. Fremfor gudsutopien (transcendensutopi) heller vi likevel i retning av en samfunnsutopi (immanensutopi) som riktignok aldri er konkret utformet, men som vi i det lengste mener og tror å komme nærmere ved å vedta nye lover, velge dyktigere politikere, fordele godene, eksportere mere, heve skattene, senke skattene, kjøre kollektivt, åpne grensene, forby tobakksrøkning osv. ad infinitum. Men hva så med betingelsen? At Gud er betingelsen for tilgivelse og frelse er nå én ting, men hva betinger vår frelse i dette approksimative samfunn, eller omvendt formulert: hva er det med dette stadig selvforbedrende samfunn som gjør at frelse og forsoning for enkeltmennesket ikke lenger er livets høyeste mål? Dette er såvidt jeg kan forstå sosialdeterminismens absolutte akilleshæl og grusomme ansvar, dette at den gjør selve tilnærmingen til idealet til ideal. Dermed forvitrer jo det absolutte ideal til fordel for en uendelig prosess som riktignok alle mennesker vesentlig tar del i, men som ikke vesentlig angår noe menneske! Og dette er efter mitt skjønn selve volden, dette er den egentlige forbrytelse, dette er det forferdelige: at man ikke innser at individets krav om forløsning aldri vil kunne fullbyrdes i det samfunn vi til enhver tid lever i, ikke innser at vår tro på politiske løsninger bare er en forvanskning av vår tidløse lengsel efter individuell forløsning, at man ikke innser at det er umulig å transformere transcendente idealer til immanente prosesser.
Dermed skulle Gjengset være plassert på det ideologiske kartet. La oss til slutt se om vi kan finne noen sammenhenger mellom hans argumenter og det ideologiske fundament de springer ut fra. F.eks. påstår han at det er umulig å vite hvordan media virker på enkeltindivider for:
Det eneste man kan si noe sikkert om, er den tid barn og ungdom bruker til forskjellige aktiviteter...
Det eneste som er sikkert er mao. det som positivt kan observeres. Enhver kan jo ved selvsyn konstatere hvor lang tid et barn faktisk sitter foran TV-ruten osv. Ut fra denne trivielle sannhet utledes så den konklusjon at vi ikke kan si noe sikkert om virkningen, konsekvensen, følgen av denne tidsbruken. Til et slikt resonnement vil jeg bare føye et like åpenbart resonnement: det eneste vi kan si noe sikkert om, er hvor barna bor, hvem de omgås, hvor mye deres foreldre tjener og hvilket yrke de har, hva slags kommunikasjonsmiddel de benytter seg av, hvilke helse- og sosialtilbud de tilbys osv., men vi kan ikke si noe sikkert om hvordan disse faktorer innvirker på barna. Det ville jo være å slutte fra det deskriptive (positive) til det normative (følgen, konsekvensen). Altså: hvis vi pr. definisjon ikke kan foreta gyldige slutninger fra kunnskap om anvendt tid foran TV til konsekvenser av denne tidsbruk, må det vel nødvendigvis også være slik at vi ikke kan slutte fra kunnskap om sosiale, politiske og økonomiske forhold til konsekvenser av disse forhold. Det er ingen prinsipiell forskjell på observasjon av tidsbruk og observasjon av inntektsnivåer. Det er derfor ikke særlig mange interessante forhold i samfunnet vi overhodet kan si noe sikkert om dersom det epistemologiske grunnsyn skal opprettholdes at vi kun kan ha kunnskap om det som er oss positivt gitt gjennom sanseerfaringen. At årsak-virkning relasjoner ikke straks kan utledes av sanseerfaringen, er da også noe Hume lærte oss med eftertrykkelighet for 250 år siden og er noe også Gjengset må ta seg ad notam. Men han tør påstå at mediene speiler samfunnsforholdene. Her finner han, inkonsekvent nok, ingen grunn til å problematisere årsaksforholdet: «I et uhyre komplekst samfunn er de elektroniske medier bare en liten komponent som speiler mer enn den utløser».
Men hva er så «de egentlige årsaker til vold og sosial forverring»? Følgende uttalelse gir oss en anelse: «Ronald Reagan og fru Thatcher bygget nær sagt egenhendig ned hver sin velferdsstat på få år: alminnelig helsevesen forsvant, kommunikasjonene og skolene brøt sammen...» og «De som tjener på at man skyver all skyld for vold og drap over på TV, er utelukkende makthaverne eller de som søker makt». Clouet er altså at der er visse grupper i samfunnet som alltid har hatt en interesse i å finne syndebukker i kampen mot «det onde», grupper som hele tiden finner nye syndebukker som på best mulig måte kan holde søkelyset borte fra dem selv og deres maktbegjær. Hva slags mennesker kan nå befinne seg i slike grupper? Ja, hvilke andre enn politikere, byråkrater og kapitalister i skjønn forening, maktglade og korrupte egoister som bryr seg om lite annet enn å hegne om sin egen makt og rikdom.
Med dette har Gjengset vist, ikke at han er i stand til å redegjøre for årsakene til «vold og sosial forverring», men at han til fulle er den dyktige strateg jeg ovenfor mistenkte ham for å være. For hvem ville vel komme på den tanke at Gjengset selv skulle være å finne blant den gruppe mennesker som han beskriver i så nedsettende ordelag, at han selv skulle være en del av den forhatte maktelite? Men er det ikke akkurat slik det forholder seg? Gjengset er forsker og således «ekspert» på det livsfelt som ethvert menneske i det moderne samfunn ikke kan ha unngått å komme i berøring med: media. Men fordi han er spesialist og har «doktorgraden», kan han på dette område felle dommer som intet vanlig menneske med sine egne erfaringer kan overprøve. For skulle de overprøve ekspertens uttalelser, måtte de jo kjenne til enda flere saksforhold og årsakssammenhenger som inngår i fagets viden enn forskeren selv, men så ville de jo selv vært eksperter. Men nettopp derfor har jo Gjengset all den makt han kan ønske seg samtidig som han kan fremstå som den gode folkeopplyser som med bestefaderlig vennlighet kaster et blikk ned fra skrivebordet på godtfolks hverdag og forteller dem hvordan virkeligheten ser ut der ovenfra. Hvilken genial maktpolitisk kombinasjon!
Fra dette høye utsyn kan han så koste på seg morsomheter på legfolks, dvs. på vår bekostning. Han hevder således at våre barn i fremtiden vil «le av TV- og videodebatten slik vi idag ler av tegneserie-debatten på femtitallet». For da har våre barn i motsetning til oss innsett at vold ikke har noe med moral, med rett og galt å gjøre, men med makt, penger og politikk. Mon det. Snarere er det all grunn til å spørre: hvem ler egentlig av fortiden idag? Siden fremtiden tegner seg stadig mer usikker og truende og siden vår egen virkelighet byr på fryktinngydende og tilsynelatende uoverstigelige problemer, ser vi vel idag mere og mere hen til fortiden med både lengsel og håp. Og det som derfor skremte en fjern fortid belemret med helt andre fordommer enn våre egne, skremmer også oss siden vår respekt for fortiden og dens anfektelser øker i takt med følelsen av egen mistilpassethet. Så skal man tørre å le av fortiden, må man vel også tørre å le av seg selv. Og den som besidder evnen til å le av seg selv, er vel saktens både «energisk, livlig, aktiv» og har vel en forkjærlighet for både ironiske spissfindigheter og vittige bemerkninger, er vel både «utålmodig» og «impulsiv» og kvikkhodet og ubekymret og rådsnar og entusiastisk og viljesbestemt og beslutningsmyndig og målrettet og lidenskapelig og konkurranseinnstilt og tilpasningsdyktig og, og gud vet hva — men — han er innerst inne blott et stort barn som ennå ikke har funnet det bryet verdt å søke efter «den virkelighet hvorigjennom sannhet overhodet muliggjøres» (se del II).
