Filosofi i praksis — praktisering av filosofi

Eksamensessay til magistergraden i filosofi
Universitetet i Oslo, høsten 1995

I

Dette essay er inspirert av og sprunget ut av en diskusjon som i den siste tiden har versert blant studentene på Filosofisk Institutt på Blindern og er ment å gjenspeile noe av den rådvillhet et flertall av disse studenter synes å komme opp i når de får det alltid like pinaktige spørsmål om hva de har tenkt å bruke sin lange utdannelse til. Men rådvillheten har altså i dette tilfelle materialisert seg i en diskusjon. Tema for denne diskusjon har vært hvorvidt det i vårt samfunn, offentlig som privat, kan tenkes å være behov for den innsikt og kompetanse vi som filosofiske generalister sitter inne med og i tilfelle hvordan denne innsikt må formuleres for å kunne formidles til et ikke-filosofisk publikum. Spørsmålet om formidling er jo problematisk allerede innenfor filosofien, så hvordan skal formidling kunne skje til utenom-filosofiske kontekster? En betingelse må være at budskapet så langt som mulig tilpasses mottagers forutsetninger og for å oppnå dette, må filosofen efter mitt skjønn ta opp sitt forhold til sin egen tenkning på nytt, dvs. han må forholde seg til det begrepslige på en annen måte: han må med sine begreper vite å innfinne seg i en valgsituasjon. Det dreier seg altså først om «filosofi i praksis», dvs. en filosofisk overveielse over betingelsene for å gjøre filosofien gyldig i den til enhver tid gjeldende praksis. Som sådan er derfor første del selv teoretisk og ikke praktisk. Men så skal da filosofien praktiseres. Her skjer dette gjennom en «filosofisk» kommentar til en aviskronikk, en kommentar som (løselig) baserer seg på den «teori» jeg utviklet i første del. Jeg har tatt for meg Gunnar Gjengsets kronikk i Aftenpostens morgenutgave 22. februar 1995 «Mediesensur og moralsk panikk». Tanken er her å godtgjøre at man qua filosof kan ha noe å bidra med selv på et område hvor spesialistene synes å råde grunnen alene takket være deres empiriske og statistiske kunnskapstilfang. Jeg må få presisere at denne del av essayet først og fremst er tenkt som et partsinnlegg i den stadig pågående debatt om filosofiens mulige anvendelse i en samfunnspraksis — ikke som en nonchalant oppløsning av komplekse problemstrukturer vi umulig kan ane det fulle og hele omfang av.