Skolastisk parafrase

Hvilke dager er årets lengste,
er det de lange forsommerdager eller er det de korte vinterdager?
Det sier seg selv, det er de lange forsommerdager,
for det er jo da solen gjør dagen så lys og lang.
Men hvem vet, kanskje de korte vinterdagene likevel er de lengste,
for det er på de korte dagene at alt levende fryser og bevegelsen opphører –
og står ikke også tiden stille dersom bevegelsen opphører?

Men hvilket liv er da det ulykkeligste,
er det det som i taushet bærer på dype kvaler eller er det det som målbærer sin smerte?
Det sier seg selv, det er det som sperrer lidelsen inne i taushetens fangenskap,
for er ikke lidelsen desto større jo mindre den høres, har ikke «stille vann dypest grunn»?
Men hvem vet, kanskje er ingen så ulykkelig som nettopp «Sangeren»,
for jo verre lidelsen martrer ham, jo skjønnere, jo vakrere, jo mer gripende lyder hans sang –
og hvilken ulykkelighet skulle vel overstige den å stå på avgrunnens rand – og dog hyldes med ovasjoner?

Bemerkning – Estetiker A hos Søren Kierkegaard sier: Digteren er et ulykkeligt Menneske der gjemmer dybe Qvaler i sit Hjerte, men hvis Læber ere formede slig at idet Sukket og Skriget strømme ud over dem, lyder de som en skjøn Musik.

Hvilken verden er så den tyngste,
er det en verden uten håp eller en verden uten glemsel?
Det sier seg selv, det er en verden uten håp,
for uten håp, ingen fremtid og uten fremtid, ingen higen og uten higen, intet liv.
Men hvem vet, kanskje en verden uten glemsel dog er det tyngste,
for dersom intet kan glemmes, kan vel heller intet tilgis –
og i en verden uten tilgivelse finnes vel hverken fred, forsoning eller forløsning.

Finnes så dét år hvor alle dager er like lange og natten ikke finnes?
Finnes så dét liv hvor alle liv er like lykkelige og ulykkeligheten ikke finnes?
Finnes så dén verden hvor all tid er opphørt og tyngden ikke finnes?
Finnes et slikt år, et slikt liv, en slik verden?

Men hva er så dette for noen spørsmål?
Har dikteren ei forstått sitt kall: kun at spørge, ikke svare?

Jo, jeg har såmenn – og forstår ei dette søksmål,
for spørsmålene jeg stiller kun og kan dem lett forsvare.

Jeg ser det dog på annen måte,
slik en undren bør ei reises uten straks å bringes i bero.

Hva, er dette nok en gåte?
Kan livets undring stilles uten gudbenådet tro!?

Nei, og det er just poenget!
Hva hjelper det med fraser når ordet ingen virkning har på troens sanne dom!

Så det er derfor du vil la meg henge;
fordi jeg i sproget undres mer enn sprogets ord kan vidne om?

Her skal ingen henges og dødes,
blott hindres at vår tanke farer vill og stedes i nød.

Der tanken nødes, skal troen fødes!
Ved mine spørsmål holder jeg fast – inntil min død!

Hold fast ved dem du, min venn.
selv søker jeg roligere farvann hvor fornuftens anker finner feste.

Nå, jeg kjenner dine farvann igjen;
ved slike strender trengs hverken anker eller feste – knapt nok flyteveste!

Ja, spotte kan du vel,
men kan du si meg hva du oppnå vil med disse manende andragelser?

Ja, jeg vil vekke andre og meg selv,
jeg vil vise at alle forsøk på svar intet annet er enn blotte antagelser!

Mon du ikke glemte noe der;
er ikke nettopp troen et slikt forsøk på et svar på spørsmålet om livet?

Jo, den er;
kun den intet forsøk er – med den er selve svaret givet!

Så er vi da enige til slutt;
vi trenger ingenlunde ordets leken, i troens nåde ligger hele sannheten!

Men du synes meg for resolutt,
vi er dog bare mennesker små som trenger både tro og leten!

«Både tro og leten»...
må vi ennå lete selv om vi tror med ånd tillike?

Ja, se det er nettopp inderligheten:
vi kan ei skue himmerike – og dog: vi kan det aldri svike!