Oscar Brenifier:
3 filosofiske bøker for barn

Stadig flere har fått snusen i dette noe eksotiske og annerledesklingende innsatsområdet som går under navnet «filosofi med barn». Ikke alle vet hva denne aktiviteten går ut på, eller hvordan den gjennomføres, men etter mange år med progressiv og prosessorientert pedagogikk skjønner de fleste uten videre at det dreier seg om en aktivitet, dvs. at vekten ligger på ordet «med» i betegnelsen «filosofi med barn». Denne mer eller mindre automatiske vektleggingen kan lede enkelte til den oppfatning at «filosofi» kan være så mangt – det er ikke så farlig hva vi legger i dette begrepet – bare vi til enhver tid sørger for å gjøre barna delaktige i den aktiviteten vi velger å kalle «filosofi med barn». Men delaktigheten er i seg selv ikke filosofisk. Det blir den først når den styres av forpliktelsen til å overholde bestemte regler for kritisk tenkning samt evnen og viljen til å forfølge ethvert svar som en foreløbig hypotese hvorfra det alltid kan (og bør) utledes nye spørsmål og problemstillinger. Å delta i en filosofisk prosess vil derfor innebære å underkaste seg to sett av lover: loven om tenkningens logiske struktur og loven om sannhetens tildekkethet. Den som skal utøve filosofi med barn må være fortrolig med begge: samtalen må rette seg etter formelle krav til argumentasjon og et svar er aldri siste ord i saken – uansett hvor tankevekkende det måtte lyde fra barnemunn.

Å finne publikasjoner på norsk som på den ene side igangsetter barns filosofiske undring og på den annen side tar hensyn til disse to sett av lover, er ikke lett. Desto gledeligere at Omnipax har tatt mot til seg og gitt ut, ikke bare én, men tre bøker som alle oppfyller disse kriteriene. Det dreier seg om tre bøker for barn, hver bok med et overordnet tema (livet, følelser, godt og ondt). Hver bok er rikt illustrert (mer om illustrasjonene nedenfor) og har nøyaktig samme oppbygning: Seks filosofiske spørsmål stilles og gis 5-6 tentative svar; til hvert svar tilbys en rekke innvendinger (i spørsmåls form) som hver især kan utgjøre springbrett for filosofiske samtaler. Hvert spørsmål avrundes med en «moral» eller avsluttende bemerkning fra forfatteren.

Denne strenge oppbygningen kan tolkes som et bilde på de krav som stilles til deltagerne i en filosofisk samtale: Når vi har et spørsmål vi ønsker å diskutere, finner vi et svar på spørsmålet (det er dette spørsmålet vi skal svare på, ikke et som ble stilt i forrige time eller igår). Når vi har et svar, undersøker vi det, f.eks. ved å oppstille motargumenter eller moteksempler som direkte eller indirekte antyder hvorfor svaret kan være utilstrekkelig. Undersøkelsen avrundes gjerne med en metasamtale: hvordan fungerte samtalen, snakket vi i munnen på hverandre, hva slags innspill fikk vi osv.

Her er det viktig å merke seg at innvendingene ikke impliserer noen kritikk av forslagsstiller – hverken hos Brenifier eller i den filosofiske samtalen slik den vanligvis praktiseres. Når vi har innvendinger mot en påstand, er det fordi vi ser muligheter i forlengelsen av påstanden som vi aner at forslagsstiller selv ikke har sett, ikke fordi vi ønsker å stemple vedkommende som korttenkt, ureflektert e.l. En filosofisk innvending fremmes fordi vi vet at sannheten alltid er skjult eller tildekket. Det betyr at hverken jeg eller forslagsstiller er i besittelse av sannheten; dermed har jeg heller ingen rett til å bruke min (antatte) innsikt til å uttrykke noe om forslagsstillers (antatt) manglende innsikt. Vi lider begge under manglende innsikt, alltid. Men sammen har vi alltid muligheten til å komme sannheten nærmere, og derfor presenterer jeg min innvending. – Brenifiers innvendinger er nettopp skrevet i denne filosofiske ånd, og er derfor ikke egnet til å støte den som har kommet med et forslag til svar (de humoristiske illustrasjonene gjør også sitt til at innvendingene tas med et overbærende smil, men dog med et filosofisk alvor).

La oss se på et eksempel. I boken Hva tenker du om følelser? lyder det første spørsmålet: «Hvordan vet du at foreldrene dine er glad i deg?». Det var da litt av et åpningsspørsmål, vil noen kanskje si. Tenk om barna er i tvil om foreldrene er glad i det eller ikke! Tenk om et av barna ikke har noen foreldre! Bør vi ikke være forsiktige med å stille personlige spørsmål, lyder en engstelig lærerstemme. La oss se hvordan Brenifier følger opp. Det første svaret er: «De koser med meg.» Deretter følger han opp med tre mulige innvendinger til dette svaret (under overskriften «Jo, men...»):

• Er alle mennesker glad i hverandre som gir hverandre en kos?
• Og de som er glad i hverandre, koser de alltid med hverandre?
• Liker du alltid at noen vil kose med deg?

Ved sitt svar sier forslagsstiller følgende: Foreldrene mine er glad i meg fordi de koser med meg. Første innvending påpeker imidlertid: Kan det ikke være andre grunner til at noen gir hverandre kos enn at de er glad i hverandre? For eksempel pleier vi å gi hverandre en klem når vi hilser på fremmede, men det betyr jo ikke at vi er glad i hverandre? Andre innvending snur om på det og spør om det alltid er slik at de som er glad i hverandre også koser med hverandre. Kanskje to som er meget glad i hverandre viser sin hengivenhet på andre måter enn å kose, f.eks. med blikkene som hos et gammelt ektepar. Tredje innvending peker videre idet den åpner for at kos ikke er bevis på kjærlighet: vi kan være mottagelige for kjærlighet selv om vi ikke er mottagelig for kos. Altså tyder det på at kos og kjærlighet ikke går ut på ett.

Det fine med denne fremgangsmåten er at innvendingene bidrar til å problematisere svaret uten at noen behøver å utlevere seg personlig. Det som synes som et tilforlatelig svar på spørsmålet avdekkes – gradvis – som en overfladisk betraktning, svaret viser seg å være en påstand som er relatert til spørsmålet, men heller ikke mer. Jakten går derfor videre etter et svar som har en sterkere forbindelse med spørsmålet. Jo sterkere forbindelser og relasjoner vi kan påvise mellom spørsmål og svar, jo nærmere sannheten kommer vi. Men vi når som sagt aldri frem til Sannheten. Derfor lar også Brenifier innvendingene stå for seg selv. Herfra må barna gå videre på egen hånd, eventuelt hjulpet av medundersøkende voksne.

Noen ord må sies om de flotte illustrasjonene. Hver bok har fått sin egen illustratør, men de tre bøkene fremstår likevel som en sammenhengende helhet. Felles for alle illustrasjonene er at de fungerer som litt klovneaktige kommentarer til teksten, kommentarer som tydeliggjør spørsmålet samtidig som de kaller på latteren, eller, som klargjør nettopp fordi de kaller på latteren – slik gode klovner skal gjøre. Dermed blir det også lettere, både for barn og voksne, å bli delaktige i de tanker teksten fremstiller (selv om disse i utgangspunktet ikke er spesielt kompliserte). Ja, illustrasjonene er så sentrale i disse bøkene at det er fristende å si at dette er billedbøker med ledsagende tekster. Men det ville være å gjøre urett mot Brenifier. For det er nettopp Brenifiers skarpe blikk for de enkle og gode spørsmålene som har gitt illustratørene et slikt veritabelt idéhav å øse inspirasjon fra. Det er tekstenes naive alvor som løfter frem illustrasjonene som humoristiske småperler.

På bøkenes baksider står at de er beregnet på barn fra 7 år. Dette vil jeg si er et understatement. Det er ingenting i veien for at de kan brukes også sammen med yngre barn, f.eks. i barnehagen. Så gjenstår det bare å håpe at vi får en oversettelse av de andre bøkene i denne serien. Dette er svært verdifulle bidrag til en filosofisk litteratur for barn på norsk – ikke minst med tanke på den nært forestående innføring av filosofi i grunnskolen. Brenifiers Tenkofil-serie er en naturlig ingrediens i den retten som her må tilberedes.