Gareth B. Matthews:
Socratic Perplexity and the Nature of Philosophy

Dette er Gareth Matthews’ seneste publikasjon, utgitt i 1999, men denne gang vender han seg faktisk ikke mot filosofering-med-barn publikumet, hvor han har hatt slik suksess med sine tidligere bøker, men istedet mot selve den akademiske høyborg, dvs. mot fagfilosofene. Denne boken handler faktisk ikke om filosofering med barn i det hele tatt. Den handler om den særegne «forvirring» eller «rådvillhet» (perplexity) som er en stadig tilbakevendende figur hos Sokrates-skikkelsen i Platons (tidlige) dialoger, en rådvillhet som oppstår i møtet med bestemte filosofiske utsagn av paradoksal karakter.

Det første som slår meg er: dette var da et besynderlig snevert tema å skrive bok om, særlig for en filosof av Matthews støpning. Matthews som før har skrevet så belevent og innsiktsfullt om barns møte med filosofien! Og ikke bare synes det å være et usedvanlig temavalg, også fortellerstemmen hans har forandret leie i forhold til hva vi er vant med fra filosofering-med-barn bøkene. Nå skriver han plutselig tungt og «flisespikkete», med flusst av sitater og fotnoter — «lærd» som det eufemistisk gjerne kalles — om Sokrates-skikkelsen i Platons dialoger. Borte er den lekende lette, kåserende tonen som bl.a. gjorde «Philosophy and the Young Child» fra 1980 til en publikumsfavoritt. Det virker som han her er ute i et helt annet ærend enn å stille læreres og foreldres filosofitørst. Men hvilket ærend er han ute i egentlig?

En viktig hensikt med denne boken, sier han, er «to awaken a new appreciation for the importance of perplexity to philosophy, and to enhance our understanding of the variety of ways perplexity may be used, treated, or appealed to, in doing philosophy» (s. 121). Han vil altså ha oss til å innse viktigheten av å erfare genuin forvirring eller rådvillhet i møte med filosofien, men samtidig hjelpe oss til å forstå de nye muligheter denne erfaring gir når vi skal filosofere (dvs. lede og/eller gjennomføre filosofiske samtaler).

Men mener han virkelig at vi faktisk trenger «forvirring» og «rådvillhet» når vi skal samtale filosofisk? Isåfall er det fristende å spørre om betydningen av slagordene om filosofi og filosofiske samtaler som veien til innsikt, klarhet, trygghet og selvtillit. Skal dette ikke lenger gjelde? Og kan en opplevelse av ikke å vite hverken ut eller inn virkelig være en positiv, ja, endog oppbyggende erfaring?

Grunnen til at spørsmålet overhodet dukker opp er at Sokrates — alle filosofiske praktikeres stamfar og åndelige veileder — opplever en slik rådvillhet gang på gang i Platons tidlige dialoger. Og ikke bare opplever han det gang på gang, han oppfatter dette også som helt uunngåelig. Og ikke bare det, han oppfatter det som helt naturlig! Det er som det skal være. Et eksempel. I dialogen Eutyfron reises spørsmålet: hva er fromhet. Eutyfron foreslår først at fromhet er det som gudene elsker og det ufromme det som gudene hater. Etter en lang og innfløkt diskusjon kommer imidlertid Sokrates og Eutyfron frem til følgende formulering av vanskeligheten med forslaget: er en handling elsket av gudene fordi den er from eller er handlingen from fordi den er elsket av gudene? Formuleringen er altså resultatet, utkommet, av Sokrates’ kritikk. Noe endelig svar på denne formuleringen fremkommer imidlertid ikke i dialogen. Den blir stående som et tankekors.

Mange vil oppfatte slike tankekors som provoserende anstøtsstener, som tegn på uriktig, ufullstendig eller rett og slett manglende argumentasjon. Slike mennesker vil alltid være tilbøyelige til å gå på jakt etter en «løsning» på gåten, dvs. til ikke å akseptere at dette er en reell og uopphevelig anstøtssten for tanken. Men derved overser vi et sentralt trekk ved den "uvitende" Sokrates, hevder Matthews, og legger til: «A philosopher who can make us appreciate how problematic a concept like knowledge or virtue or time or causality or life or mind [eller altså «fromhet»] is, does us a service, even if we are never able to come up with a satisfactory analysis of that concept [...]» (s. 126). Dette fordi, som Sokrates sier til Theaitetos i dialogen med samme navn: «Hvis du forblir ufruktbar, så vil du bli mer hensynsfull og imøtekommende overfor dine ledsagere fordi du er klok nok til ikke å innbille deg at du vet noe som du ikke vet» (Theaitetos 210c).

Men denne holdningen er også i dyp overensstemmende med et annet essensielt kjennetegn ved Sokrates-skikkelsen, nemlig jordmorkunsten. Den filosofiske jordmor føder som kjent ikke egne idéer, men hjelper andre til å bære frem sine. Men dette er jo bare mulig dersom jordmoren forblir værende i rådvillheten når den først inntreffer. Skulle jordmoren, beruset av egen erkjennelsesiver, haste videre mot en overskridelse av paradoksets iboende gåtefullhet, ville samtalepartneren kanskje aldri få anledning til selv å erfare, selv å «kjenne på», selv forbli i, det mystiske og det gåtefulle. Dermed ville heller ingen filosofiske idéer kunne fødes hos den andre. Den dype filosofiske rådvillhet ville blitt redusert til blott en utfordring for intellektet. Mysteriet ville gått tapt. Undringen ville måttet vike plassen for nysgjerrigheten, fascinasjonen for irritasjonen — over ikke å ha funnet et svar å falle til ro med.

Dermed begynner det kanskje å demre for oss likevel hvorfor Matthews egentlig har skrevet denne boken. Han vil ha oss til bli litt mindre redde for de uløselige gåtene, litt mindre tilbøyelige til steilt å avfeie dem som flaue feilslutninger eller tåpelige blindspor. Han vil, gjennom å vise til den plass paradokset og undringen åpenbart har i sentrale deler av antikkens filosofi, åpne oss for vår egen undrende uvitenhet og således hjelpe oss til å innse at denne uvitenhet så langt fra er et stigmata, men et adelsmerke — om enn de undringsløse og høytskrikende i samfunnet mer enn en gang har lagt for dagen sin udugelighet til å sondre mellom disse distinksjonene.

Dette er minst like relevant for den som ønsker å samtale filosofisk med barn. Kanskje uttrykker Matthews derfor med dette også en skjult kritikk av visse segmenter i dagens filosofering-med-barn bevegelse hvor fokuset har en tendens til å bli litt for skarpt på håndfaste resultater og hyppige konklusjoner. Kanskje. Eller kanskje ikke. Kanskje han bare fikk et akutt behov for faglig å legitimere sin egen indre opplevelse av rådvillhet i møtet med de store spørsmålene i livet. Han er isåfall neppe den eneste.