Den kakofone tausheten — om kommunikasjon på Usenet

(DEL I: ANALYSIS) DEL II: SYNTESIS

1 Strukturalister og anarkister

Man merker seg det snusfornuftige i disse svarene. Det er ikke til å komme fra at njusverdenen (og her begrenser jeg meg til å omtale den norske grenen) har blitt temmelig regulert og administrert — og dette har skjedd uten noe påtrykk utenfra. Fellesskapet har selv kommet frem til de regler man ønsker at brukerne skal forholde seg til. Men håndhevelse er som sagt vanskelig. Det finnes riktignok modererte, dvs. sensurerte, grupper. Her sitter en person og bestemmer hvilke innlegg som skal slippe gjennom og hvilke ikke. Men disse er i klart mindretall og det er sjelden her de spennende diskusjonene finner sted.

Jeg tror vi kan dele inn (norske) njusbrukere i to hovedkategorier:

• De som betrakter Usenet som et _fristed fra storsamfunnet_, dets forpliktelser, regler, ansvarlighet osv. — la oss kalle dem «anarkistene». Det er anarkistene som tviholder på retten til anonymitet og som opponerer mot forsøkene på strukturering og disiplinering av nettet. Disse vil sannsynligvis også være mindre tilbøyelige enn svareren ovenfor til å skille mellom Usenet og Internett. Er man først 'online', så er 'spillet' og leken igang liksom. En engelsktalende bruker sa det slik: «who cares who wrote what. I don't know all the folk personally anyway. It is idea, info, opinions and so forth that I want.»
• De som betrakter Usenet som etableringen av _et nytt og bedre samfunn i samfunnet_, et samfunn hvor tingene er mer oversiktlige enn i storsamfunnet, hvor det er realistisk å håpe på en orden, tillit og meningsfullhet som jevnt over har gått tapt i storsamfunnet. Her finner vi dem som engasjerer i administrativt (politisk) i organiseringen av Usenet, f.eks. finnes det for Usenet Norge et arbeidsutvalg (AU) som vedtar regler for opprettelse av nyhetsgrupper, godkjenner chartere m.v. La oss kalle disse for «strukturalistene».

Noe av det som er artig på Usenet er å se hvordan kommunikasjonen mellom anarkister og strukturalister utfolder seg. Disse skriver og deltar jo med helt forskjellige mål for øyet. For meg synes det som om strukturalistene er de som jevnt over er de beste til å ordlegge seg, de later til å være de best utdannede, og det er ofte de som får det siste ordet i en debatt (muligens fordi de har det med å henvise til vedtatte regler og formaliteter — og disse er ikke så lett bare å avvise). Anarkistene viser seg imidlertid ofte å være meget kunnskapsrike selv om de gjerne mangler det skriftlige raffinementet som kjennetegner motparten.

Anarkistene knytter seg typisk til forfattere som Ayn Rand og «objektivismen». Rand hevder enkeltindividets interesser fremfor fellesskapsverdier som legger begrensninger på individets utfoldelse. Nettanarkistene allierer seg altså med liberalismen. Anarkistene er gjerne beinharde sosialdarwinister uten sympati med forsøkene på å styre Usenet-samfunnet med regler og disiplin.

Når det gjelder evnen til å kompensere skriftlig for tapet av kroppsspråk, viser anarkistene seg å være vel så habile som strukturalistene. Bruken av spesielle tegn og symboler er ikke så utbredt blant de siste som hos de første. Her viser strukturalistene seg mer konservative ved at de bare i begrenset grad opptar og tilegner seg de nye trenduttrykkene.

Ender vi altså opp med en motsetning mellom konservative og liberalister? Hvor er da sosialisten og sosialdemokraten? Vel, om de finnes, er de ikke like tydelig representert på Usenet _som gruppe_. Usenet speiler vel her storsamfunnet forøvrig hvor vi ser dannelsen av to politiske hovedfronter: liberalister (FrP) og konservative (AP og resten). [5]

En annen ting som muligens skiller anarkistene fra strukturalistene er deres hang til omskrivning av navn og betegnelser. I Usenet-miljøene danner det seg som regel gruppespesifikke niduttrykk og her er det anarkistene som går foran. Selv har jeg fulgt endel med på it-gruppene og her tales det nedsettende om «Windoze» (Windows) og «Micro$oft» / «Lilleblaut» (Microsoft), Netscrape (Netscape), «Stjelenor» / «$tjelenor» og «Telehor» (Telenor). Andre eksempler på ikke-gruppespesifikke omskrivninger er «sjornalist», «masemedia» og «Dagblodet». Selv har jeg har ikke sett disse uttrykkene andre steder enn på Usenet. Fraværet av ikke-språklige eller meta-språklige kommunikasjonsformer fremmer tilsynelatende lekenheten i forhold til det skriftlige uttrykket.

Dog må det sies — til tross for denne polariseringen mellom anarkister og strukturalister og til tross for at enkelte hele tiden bedriver iherdig «sabotasje» — at høflighet, og andre tradisjonelle (gammeldagse) «dyder», faktisk later til å _reutvikles_ på Usenet, ikke bare i Norge, men internasjonalt. Jeg tror dette har å gjøre med nettets grunnleggende _a-økonomiske_ virkemåte. Tjenester, hjelp, problemløsning ytes stort sett gratis, «gjenytelsen» synes å være ens egen glede over å være til hjelp.

Foredlingen av kommunikasjonsformene synes å henge sammen med nettets vederlagsfrie utveksling av erfaring og informasjon. Denne nye utvekslingsformen erstatter den gamle ordningen hvor tjenesteyter mottar et pengevederlag fra den som etterspør en tjeneste.

Man kan kanskje si at gjensidigheten i utvekslingen av informasjon, kunnskap og erfaring er blitt _sublimert_: tidligere var tjenesteytelsen knyttet til et vederlag (betaling), i nettkommunikasjonen er det å være istand til å yte en tjeneste i seg selv en slags betaling for det å yte den. Enten man er den som spør eller den som svarer, så er ens bidrag av viktighet og betydning — hvis ingen spør, er det ingen å gi svar til. Jeg aner konturene av en ny sosial holisme her: det å formulere et (godt) spørsmål er i seg selv en kapital som gjør det riktig og meningsfullt å yte svar uten krav om et tilleggsvederlag i penger. Svaret og spørsmålet har mistet noe av sin vante polaritet, istedet har vi fått bevisstheten om at svaret alltid inneholder nye spørsmål og at et spørsmål alltid bringer med seg et perspektiv og et sett med erfaringer som kan være lærerike for andre. Skimter vi her en overgang fra «polaritet» til «dialektikk», en overgang som undergraver logikken i «den gamle økonomien»?

2 Njus vs. nyheter

Det er en kjent sak idag at mange mennesker er blitt «newsaddicts»: de får abstinenser dersom det går en dag eller en time uten at man har fått med seg «siste nytt» (graden av avhengighet varierer). Om denne mania er selve årsaken til medias enorme nyhetsfokusering eller et produkt av den skal være usagt. Sannsynligvis er det en viss gjensidighet her. Selv har jeg en kompis som konsekvent tar opp NRK Dagsrevyen og TV2-nyhetene dersom han ikke får sett det den samme kvelden. Og jeg kjenner en annen som har tre TV-apparater i stua slik at han kan følge med på flere nyhetsprogrammer samtidig.

Denne avhengigheten gjelder nyheter i media generelt. Men denne generelle interessen for nyheter kan ikke forklare interessen for Usenet, tror jeg. Både fordi Usenet eksisterte lenge før nyhetshysteriet ble utbredt og fordi det ikke er så vanlig å frekventere Usenet. Faktisk er det kun en liten del av befolkningen som overhodet har hørt om Usenet. Enda færre bruker det. Men sannsynligvis kommer dette til å endre seg etterhvert som folk flest blir mer og mer vant med og fortrolig med datamaskinenes allestedsnærværelse.

Altså må vi søke andre forklaringer på fascinasjonen ved det å være Usenet-bruker. En forskjell på det å holde seg oppdatert på «njus» i forhold til å konsumere «vanlige» nyheter er at man på njus ikke er opptatt av begivenheter, men av tanker og ideer, av dialog og meningsutveksling. Man er ikke så opptatt av hva som er _skjedd_, men hva som er _sagt_ og på hvilken måte. Som nyhetskonsument er man aktiv, men som njuser er man interaktiv — for å si det på moderne norsk. En annen forskjell er stoffutvelgelsen. Ikke alt som skjer og alt som sies kan naturligvis komme på Dagsrevyen. Men alt som skjer og alt som sies og alt som tenkes og alt som føles kan øyeblikkelig, så hurtig som man klarer å taste det, videreformidles til millioner på millioner av lesere på Usenet. Bare forestillingen om denne muligheten burde være nok til å egge fantasien hos de fleste.

3 Den kakofone tausheten

Likevel tror jeg det er helt andre forhold som trekker oss mot de nye kommunikasjonsformene. Vi må ikke glemme det faktum at kommunikasjonen på nettet utelukker den fulldimensjonale opplevelsen av personen. Problematiske sansevariabler som utseende, stemme, blikk og kroppsspråk er hermed eliminert. Tegnene på skjermen erstatter møtet ansikt til ansikt hvorved skriften og skriftens utforming får en helt ny oppgave. Nå skal den ikke bare lede oss hen til menneskers tanker og forestillinger, men til menneskene selv. Ortografien og typografien blir de nye klesplagg vi ifører oss. De blir den tause forutsetningen for våre «medkommunikatorers» tause kunnskap om oss.

Men ellers er alt som før. Vi søker fremdeles kontakt med andre mennesker. Vi søker fremdeles etter et broderlig eller søsterlig fellesskap, etter tillit og nærhet. Og så erfarer vi i dagliglivet — i større grad idag enn tidligere — at det er stadig vanskeligere å etablere tillit og nærhet til de menneskene vi har rundt oss. Vi klarer det kanskje delvis i noen få relasjoner, noen klarer det bedre og noen dårligere, men som regel ender vi opp med et underskudd. Vi skulle gjerne hatt mere og bedre kontakt og nærhet enn det vi faktisk oppnår. Vanskeligheten skyldes at vi ofte har problemer med å hengi oss til andre mennesker, vi er blitt for sårbare og skjøre. Vi er ofte ikke trygge nok til å åpne oss for andre. Men nettopp derfor trenger vi til andre former for samkvem enn de tradisjonelle fulldimensjonale møtene — de krever for mye av oss. Her er det at kommunikasjonen på nettet kommer som manna fra himmelen for mange. Her kan vi boltre oss i diskusjon og tankelek sammen med andre uten å utlevere oss som virkelige personer, og uten å bli utlevert til motpartens truende blikk og fakter. Her kan vi være oss selv uten å gi oss til kjenne som oss selv. Og denne befriende anonymiteten blir selvsagt ikke mindre selv om vi underskriver postene våre med fullt navn.

Men friheten har sin pris:

• Nettkommunikasjonens praksis truer med å gjeninnføre den gamle dualismen mellom kropp og tanke på den mest radikale måte: kroppen vår blir en statue av stillstand og uvirksomhet samtidig som hjernen går på frenetisk høygir. Men hvor lenge kan dette pågå? Hvor lenge kan vi «tenke så det knaker» og «diskutere så busta fyker» uten at noe av dette engasjementet får kroppslig-fysiske implikasjoner? Hva gjør denne strenge dualismen med livene våre?
• Nettkommunikasjonen truer med å begrense mer enn den frigjør fordi den tar kontrollen over oss. Kontrolldilemmaet er at middelet for kommunikasjonen, dvs. maskinene og programvaren, stadig presser på oss og forlanger mer av vår tid og oppmerksomhet, middelet til målet ønsker selv å bli til målet for våre handlinger. Eller rettere sagt: vi erkjenner hos oss selv trangen til gjøre middelet til mål. Eller enda bedre: vi erkjenner _avmakten_ hos oss selv til å _forhindre_ at vi sakte men sikkert lar middelet gli over til å bli målet. [6]

Det synes derfor å være et adjektiv vi har glemt i beskrivelsen av nettkommunikasjonen. Vi har bemerket kommunikasjonens åpenhet og tilgjengelighet, friheten og nyttigheten, det kreative og det utviklende ved den, det strukturaliserende og det anarkistiske ved den, ja det fantastiske ved det hele! Men vi har ikke nevnt _tausheten_. Alle våre skrifttegn er tause, alle spørsmålene vi stiller og alle svar vi gir, alle følelser og forestillinger — selv skrikingen i CAPS LOCK er på nettet taus som graven. All denne tause språklighet på nettet holdes liksom på en reflektert avstand fra meg når den innkapsles i en isolert visualitet. Jeg lar meg villig beruse av nettkakofonien, ja, men er samtidig sjeleglad for at inntrykkene aldri blir _for_ sterke, at de alltid forblir _tause_, og at de når som helst kan børstes vekk med én finger på Alt og én på F4. Så er alt som før. Ingen sarkastiske stemmer eller harde blikk blir gjengangere i min erindring. Kun en ansamling av intetsigende, livløse bokstaver.

På denne måten er det mulig for meg å være tilstede ved ethvert diskusjonsbord, ved enhver drøftelse, samtale eller meningsutveksling innenfor ethvert område til alle døgnets tider — dvs. når jeg selv føler for det — uten å røre mer enn en finger eller tre, og uten å høre annet enn maskinens stille susen (hvilken jeg ikke lenger hører fordi susingen er der hele tiden, uforanderlig), uten å fanges, farges og fengsles av et eneste ansikt eller stemmeleie, uten å miste tråden av annet enn min egen, grunnet monoton stirren, tiltagende søvnighet.

4 Konklusjon

Disse syntetiserende betraktninger kan igrunnen kokes ned til to helt enkle sentenser:
_Mennesker trenger mennesker. Maskiner er ikke mennesker_.
Begge sentensene er diskuterbare. Så diskutér!

Noter

⁵ Det virker kanskje noe underlig å klassifisere AP som en konservativ politisk front, men dersom man betrakter det statlig garanterte velferdssamfunnet som en type samfunn vi idag har, men sakte men sikkert er iferd med å miste, gir det mening å tolke AP's kamp og forsvar for dette samfunnet som en konservativ politisk handling: man ønsker å ta vare på det man allerede har fremfor å forkaste dette til fordel for råkapitalismens samfunnsordning (hvilken forøvrig har fint lite å gjøre med den _egentlige_ (verdi)konservatismens syn på menneske og samfunn). [opp]

⁶ Disse tankene har jeg utfoldet mer omstendelig i mitt innlegg til det første Internett-seminaret. Innlegget fikk navnet «Du finner meg ved tastaturene». [opp]