Frihetsproblematikken i korte trekk
Innledning
Det filosofiske problem om viljens frihet har sin bakgrunn i to tilsynelatende divergerende oppfatninger av virkeligheten. På den ene side synes vi å kunne velge fritt når vi fatter beslutninger på bakgrunn av overveielser. På den annen side må vi innrømme at virkeligheten forøvrig, altså naturen og det vi kan sanse i den, synes å være årsaksbestemt eller determinert ned til minste detalj. Alt har liksom en årsak i naturen, ingenting er egentlig tilfeldig. Men hva da med vår vilje? Er ikke også den en del av naturen i og for seg — og er ikke også den egentlig bestemt av årsaker når alt kommer til alt?
La oss se på to hovedstandpunkter: enten er viljen fri (indeterminisme) eller så er den ikke fri (determinisme). Den viktigeste forskjellen mellom disse er at den første avviser at handlingen skulle være årsaksbestemt mens den andre prøver å vise nettopp dette. Begge standpunkter kan belegges med gode argumenter.
Selv om man hevder at viljen eller handlingen ikke kan tilbakeføres til bestemte årsaker (i arv og miljø), vil man selvfølgelig ikke påstå at den er tatt utfra ingenting eller er grunnløs. Dette er en viktig nyanse å få med seg. Vi reflekterer og resonnerer og bestemmer oss for en handling som derfor er motivert eller begrunnet av disse forutgående overveielser. Men den er ikke et nødvendig resultat av disse: vi kunne ha handlet anderledes. Men dette er igrunnen det helt store spørsmålet: kunne vi egentlig ha handlet anderledes?
Determinismen
Deterministen vil benekte dette. Iallefall den «strenge» determinist. Han går med på at fortiden teoretisk sett kunne vært anderledes og innrømmer at nåtid og fremtid ville vært anderledes hvis fortiden hadde vært det. Derfor går han ikke så langt som fatalisten som mener at alt i fortid og fremtid på forhånd er bestemt av skjebnen uansett hva vi gjør eller ikke gjør. Likevel vil han hevde at det er meningsløst å si at vi kunne handlet anderledes for da ville vi jo frigjort viljen fra de årsaker den skal være bundet av. Mennesket er derfor ikke ansvarlig for sine handlinger da disse handlinger skjer med nødvendighet selv om det synes for oss som om vi utfører dem fritt.
Men motsier han ikke seg selv? Hvis fortiden kunne vært anderledes, kunne da ikke også vår handling vært anderledes? Dette er en alvorlig, men neppe avgjørende innvending mot determinismen. Kanskje ville han svare at våre valg og handlinger aldri kunne vært anderledes fordi de alltid har vært, er og vil være betinget av noe annet (la oss for enkelhets skyld holde oss til arv og miljø). Disse betingelser derimot — de kunne vært anderledes for de er ikke selv betinget av noe annet. Eller han kunne svart at siden fortiden bare kunne vært anderledes, men aldri vil kunne bli anderledes, er det også bare i teorien at viljen kan være fri — i praksis vil den alltid være ufri siden den er bestemt av den uforanderlige fortid.
Den strenge determinisme fører altså til et (for oss) uholdbart resultat: nemlig at vi ikke er ansvarlig for våre handlinger. Dette er det den «milde» determinisme vil bøte på. Her forsøker man å redde friheten og derved ansvaret ved å påpeke at viljen ikke har sin årsak i ting utenfor menneskets kontroll (arv og miljø), men i mennesket selv, i dets ønsker og meninger, holdninger og oppfattelser osv. Enkelt sagt: man er fri når man gjør som man vil, fri når man ikke er under noen indre eller ytre tvang. Det skal derfor ikke være noen motsetning mellom det å være fri og det å være årsaksbestemt: vår vilje er bestemt av vårt psyke (altså er viljen årsaksbestemt), men sålenge vi handler i harmoni med dette vårt psyke, er vi fri (altså er viljen fri).
Kan du tenke deg en naturlig innvending her? Jo, hva hvis mitt og ditt psyke var forskjellig — da ville jo også vårt begrep om frihet bli forskjellig: du ville sagt jeg handlet ufritt når jeg selv mente meg fri og omvendt. Men slik er det jo gjerne. Våre ønsker og oppfatninger varierer fra person til person. Hvordan kan man så mene at dette fullstendig relative — som våre psykologiske erfaringer jo er — skal danne basis for en vilje og handling som er fri og selvstendig? Krever ikke friheten et absolutt grunnlag som er likt for alle mennesker?
Den milde determinist verger seg mot dette angrep ved å fire litt på kravene, han sier kanskje: «hvorfor må vi operere med en absolutt «frihet» som skal finnes likt i alle mennesker, men som ingen kan peke på og som ingen kan påvise eller begrunne? Er det da ikke bedre å si at vi alle er mer eller mindre fri utfra den situasjonen vi befinner oss i? Jeg er ikke så veldig fri når jeg tenner meg en røyk; den indre psykologiske tvang er for mektig. Men jeg er veldig fri når jeg stumper den i askebegeret for da er min handling fullt ut i overensstemmelse med min vilje. Derfor er det om å gjøre å bli mest mulig fri i alle situasjoner». Men hvis man spør ham hva frihet egentlig er, får man bare hoderysting til svar: «friheten må bestemmes fra situasjon til situasjon, fra menneske til menneske. Derfor må den være relativ».
Indeterminismen
Her kommer indeterministen på banen. For ham er det helt uakseptabelt at friheten skulle være relativ. Han setter opp følgende rekke for å forberede argumentasjonen mot denne posisjon, han sier: relativ = bestemt = uvesentlig = betinget = ufritt. Å være relativ er å befinne seg i relasjon til noe. Men da dette noe er helt bestemt i tid og rom (situasjon), blir også den første part i forholdet (altså viljen) noe bestemt nettopp fordi de forholder seg til hverandre. Og når viljen er noe bestemt, er den noe spesielt som forekommer der og da med et gitt innhold. Men et gitt, spesifikt innhold, er det motsatte av et alment, generelt innhold og et alment innhold, hva er det; det er tingens vesen, det ideelle innhold, det vesentlige. Men fordi den ikke er noe generelt, men noe spesielt, blir viljen nettopp det u-vesentlige. Men det som er uvesentlig, kan ikke selv være årsak til andre innhold eller vesen, men må være avledet eller betinget av noe annet som er vesentlig. Og er det betinget, så er det en virkning eller et produkt av noe annet og således ufritt.
Konklusjonen på det deterministiske prosjektet blir derfor at viljens frihet er ufri — prosjektet er altså selvmotsigende. I motsetning til dette påstår indeterministen at viljen må være fri i betydning ubetinget, vesentlig, ikke-bestemt og absolutt. Altså det motsatte av hva deterministen hevdet om viljen. Bare når vi etablerer en frihet på disse premisser gir det mening å snakke om at vi har en fri vilje.
Du er kanskje ennå ikke helt overbevist om det uakseptable i en relativ viljesfrihet. Du synes kanskje den hørtes grei ut da det på en måte ble opp til hver enkelt å avgjøre sin eventuelle frihet ved å vurdere handlingen i forhold til ens egne psykologiske motiver og fraværet av ytre tvang. Jeg kan være enig i at det liksom er noe liketil og imøtekommende med denne modellen: den tillater hver enkelt å tenke igjennom sine valg og handlinger samtidig som den oppfordrer alle til å bli seg mer bevisst de mer eller mindre skjulte motiver som foranlediger valget eller handlingen. Jeg tror nok også at vi rent umiddelbart reagerer positivt på et slikt frihetsbegrep; det er fleksibelt og forsåvidt anti-totalitært (ingen skal komme å fortelle meg hva min frihet består i).
Men her vil indeterministen gjøre et poeng av at dette er en rent umiddelbar reaksjon. Han vil mene at hvis vi tar oss bryderiet å tenke nøyere gjennom saken, vil vi måtte komme til et annet resultat. Han ber oss vurdere et eksempel. Vi har mange venner som alle er forskjellige på hvert sitt vis, men: de har alle den egenskap tilfelles at de er mine venner. En er utadvendt og lystig og kanskje litt overfladisk, en annen er alvorlig og har en hang til tungsinn, en tredje er alltid ærlig, oppriktig og hjelpsom — men de er altså alle mine venner. Vi har ingen definisjon på hva vennskap som sådan er, men det er ikke problematisk for oss. Hver og en av våre venner utfyller begrepet vennskap på en slik måte at ingen av dem blir viktigere enn den annen. Dette er den umiddelbare betraktning: jeg bestemmer hvem som er mine venner og andre får bestemme sine; sålenge jeg er fornøyd med mine venner, får andre ha hvilke venner de vil. Men sett så at en av mine venner krenker meg på det groveste ved å lyve, stjele og bedra meg. Er han fremdeles min venn? Nei, sier vi, det fortjener han ikke når han oppfører seg slik. Hva hvis han bare baktalte meg eller lurte meg til å tro ting som ikke var sant; er han fremdeles min venn? Tja, det kommer an på, ville vi kanskje si. Men hvis han bare glemte å møte opp til en avtale? Skal det være nok til å bryte vennskapsforholdet? Nei, nei, hevder vi, det er dog for drøyt.
Men nå spør indeterministen: «hva er den store forskjellen mellom forglemmelsen og baktalelsen på den ene side og tyveriet og bedraget på den annen? De er jo bare grader av krenkelse overfor deg som venn. Hvordan kan du trekke et skille mellom den krenkelse som kvalifiserer til brudd og den som ikke gjør det? Hvorfor godtar du en venn som som av og til er krenkende ved å erte deg og gjøre narr av deg i andres påhør når du avviser en annen fordi han lyver om deg? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er fordi du fremdeles ikke har kommet ut av den umiddelbare betraktning hvor du vurderer venner efter hvor nyttige de er for deg eller hvor behagelig det er for deg å ha dem. Du tar ikke hensyn til den idé du bærer i deg, en idé om hva sant vennskap skal innebære, en idé som ledsager deg hva enn du gjør og hvor enn du går».
Slik også med viljens frihet ifølge indeterministen. Tror man at friheten er noe som forandrer seg fra situasjon til situasjon, at den altså bare er et spørsmål om mere eller mindre, så oppløses hele frihetsbegrepet fordi man ikke tar hensyn til frihetens idé slik den ligger innplantet i alle mennesker til alle tider. Friheten er en idé som vi ikke kan skalte og valte med efter eget forgodtbefinnende. Den er et kim i mennesket som setter mennesket i særstilling i forhold til den øvrige verden.
Innvendinger mot frihetsposisjonen
Et av hovedproblemene her er å forklare forholdet mellom den fri vilje og vår årsaksbestemte, fysiske natur. Hvis nå sjelen rommer vår frihet og kroppen er vår fysiske natur: hvordan kan de fungere sammen i ett og samme menneske? Descartes var en av de mange som slet med dette problemet. Som du kanskje husker prøvde han å løse floken ved å anta at formidlingen skjedde via hjernens konglekjertel eller glandula pinealis. Denne bisarre løsning sier dog mer om problemets kompleksitet enn om Descartes` naivitet. For det han ville vise var at mennesket var en «borger i to verdener», i frihetens (det guddommelige) rike og i nødvendighetens (naturens) rike. Han delte på sett og vis virkeligheten i to selvstendige deler. Men bare i mennesket ble de to sfærer forent og frihetens problem ble derfor også et rent menneskelig anliggende siden mennesket var det eneste vesen hvor kropp og sjel eksisterte side om side.
Det er også et annet problem ved å anta en grunnleggende menneskelig frihet. Er det ikke en viss fare for at den uinnskrenkede frihet som ikke selv er betinget av noe eller noen blir noe rent vilkårlig eller tilfeldig? Tenk på hva vi hører om i kvantefysikken: om partikler som tiltrekkes og frastøtes av hverandre uten at det kan påvises noen årsak. Også disses bevegelser kunne jo sies å være frie i en viss forstand siden de «handler» uten beviselig påvirkning. Hvordan skille denne kaosaktige frihet fra den begrunnede, men ikke betingede frihet som vi mener selv å inneha?
Som jeg forsåvidt har vært inne på, er det vanskelig å argumentere for indeterminisme-standpunktet uten å ty til en eller annen form for idealisme. Dvs: skal vi hevde at friheten er absolutt tilstede i alle mennesker og ubetinget av alle nødvendige årsaker, skal vi hevde at vi til enhver tid kunne handlet anderledes selv om vi der og da handlet som vi gjorde og med de og de grunner, synes vi å måtte begrunne friheten som en idé som rett og slett hører til det å være menneske. Denne idé kan man så henlegge til mennesket selv som en slags bestemmelse som vi er «dømt» til og som vi aldri kan unnslippe (slik vel Sartre) eller man kan se den som et aspekt ved tilværelsen som gir oss vidnesbyrd om noe utenfor mennesket selv hvor friheten som sådan har sitt utspring (slik vel Kierkegaard og andre talsmenn for den menneskelige frihet i retning av det religiøse).
Avslutningsvis
Så er det bare å velge da i denne smørbrødlisten av filosofiske standpunkter og retninger. Nei, som vi snakket om er det ikke om å gjøre på død og liv å finne «sin» skole innenfor tradisjonen for å gå inn for denne med hud og hår. Langt viktigere er det å besinne seg på (altså gjennomtenke, ta inn over seg) de ulike argumentasjoner, la dem synke inn i sinnet slik at det ringer mange bjeller — og ikke bare én — når ordene frihet og nødvendighet bringes opp i diskusjonen. Særlig når det gjelder denne type problemer er det viktig å høre alle parter før man selv tar stilling. Og den stillingen man da tilslutt (bør) ta vil være et viktig verdivalg i livet som på en fascinerende måte gjennomgriper alle øvrige anskuelser og interesser kanskje uten at man merker det og er klar over det hele tiden. Det rare er at dette grunnleggende valg allerede synes å være tatt for oss uten vår viten og vilje. Hvordan? Spør ikke meg. Spør deg selv. De eneste vesentlige svar i livet er de du gir deg selv. I frihet?
