Livet som eksistensialist

Oppdraget

Du har alltid ønsket å bli et menneske. Noe annet har du egentlig aldri ønsket. Du er allerede et menneske, sier noen. Javel, men du har ennå ikke blitt et menneske. Det er en uendelig forskjell, fremdeles.

Å skulle bli et menneske, er alltid farlig. Det krever at du gjør deg kjent med det som virker og styrer i deg, det usynlige og ukontrollerbare som gjør deg til den du er. Å skulle bli seg selv er et pinlig avslørende og tilsynelatende undergravende prosjekt: det innebærer å gi avkall på den du tror du er, den du ønsker at andre skal tro du er.

Filosofien kommer deg her til unnsetning forsåvidt du tror på den, tror at dens ord og begreper lever i deg, at det er ordene og begrepene som er deg. Kun da vil den bringe deg til erkjennelse av det som virker og styrer i deg. Hvis du ikke slik tror på den, vil den fort forfalle til spissfindige feider om form og innhold, til ørkesløse strider om syntaks og semantikk.

Alle er imot deg

Ikke mange er enige i at filosofi vesentlig handler om å tro. Filosofi oppfattes enten som et lærestoff eller som en metodikk som skal innøves. Enkelte betrakter riktignok filosofien som en sannhet som skal leves. Og de har rett, bortsett fra at man ikke betrakter en sannhet som skal leves — den lever man.

En modernistisk anlagt filosof godtar ingen utlegning av filosofi som frarøver faget dets objektivitet. For ham er filosofi et objekt som skal observeres, kartlegges og beskrives. Tror han da på filosofien «som objekt»? Nei, det er ikke mulig. Det som er løsrevet fra deg trenger ingen tro, det lever sitt eget liv. Det er du som trenger tro. Å tro på filosofien, er å tro på deg selv.

Andre filosofer vil motsette seg denne tanken fordi den i altfor sterk grad minner dem om religionenes utidige oppfordring til naiv hengivelse. Men påminnelsen er ikke utidig, den er betimelig, for den som tror på filosofien, elsker den naive hengivelsen, men er skeptisk til religionen (som forsøker å deindividualisere hengivelsen, sette den i system).

Mediene fyller deg til tomhet

Den naive hengivelses største fiende er den middelbare, medierte virkelighet (media). Så snart du gir mediene en første flik av din umiddelbare oppmerksomhet, er du korrumpert for alltid. Din evne til naiv hengivenhet svekkes for hvert øyeblikk idet mediene til enhver tid søker å skape, gjenskape, omskape og endevende din forestillingsverden.

Denne omkalfatringen svekker hengivenheten, men styrker begjæret, den naive hengivenhetens onde bror.

Dette begjæret pisker deg videre inn i medienes evigvarende fantasiverden hvor du raskt finner deg til rette i rollen som altetende og umettelig tilskuer. Du fylles ustanselig med nytt mediert innhold, et innhold som ubønnhørlig fortrenger ditt vesen, din originalitet, din eksistens. Tømt for egenimpuls puffes du til slutt rundt som et utrangert kosedyr i de unge makthavernes uvørne hender.

Oppdraget ikke utført

Misforstått av alle (deg selv inkludert), fanget og forvirret av de allestedsnærværende medier, fraranet enhver oppriktighet og hengivelse i møtet med deg selv, klamrer du deg til håpet om tankens frelsende renhet gjennom filosofien. Men du må tro begrepene, det er ikke nok å uttale ordene. Så du forsøker å tro, forsøker å være begrepene. Men det slår feil. Iherdigheten, anstrengelsene overskygger selve målet med forsøket. Middelet vanhelliger hensikten.

Du ville bli den du er. Nå er du isteden blitt den du var. Igjen. Oppdraget er ikke utført. Men sirkelen er sluttet. Nok en gang.