Trond Berg Eriksen:
Undringens labyrinter

Så er vi igang igjen da med enda ett høstsemester og enda et nytt, friskt kull med ex. phil. studenter. Selv for oss som har vært her på Blindern en stund, er høsten en gøyal og hektisk tid hvor alt — studering, kollokvering, fraternisering m.m. — må skje med ekspressfart fordi semesteret er så kort. Hvorvidt dette faktum også påvirker de nye ex. phil. studentene til å bruke mindre tid enn ellers på å gjøre seg kjent med bredden i ex. phil. litteraturen, skal være usagt. Isåfall ville det akkurat dette semesteret være litt beklagelig for nå har den meget produktive professor på idéhistorie, Trond Berg Eriksen, igjen begått et storverk, og denne gang altså intet mindre enn en hel filosofihistorie! Og denne produktiviteten til Trond Berg Eriksen må man jo bare ta av seg hatten for: 1989: Nietzsche og det moderne, 1990: Briste og bære, 1991: Freuds retorikk og ikke lenge efter han gir ut Dantes Inferno i 1993, en bok som fikk Brage-prisen for beste fagbok, så slenger han en nærmere 600-siders filosofihistorie i bordet.

Men spørsmålet er da: trenger vi egentlig enda en filosofihistorie til ex. phil. bruk her i landet? Det finnes jo idag tre velkjente verker på markedet som alle må sies å være godt etablert: først og fremst Anfinn Stigens Tenkningens historie I-II, men også Gunnar Skirbekk og Nils Giljes Filosofihistorie I-II og dessuten samarbeidsprosjektet Filosofi og vitenskap hvor Berg Eriksen er medforfatter sammen med professorene Guttorm Fløystad og Knut-Erik Tranøy. I tillegg til disse tre har vi jo også Arne Næss' gamle Filosofiens Historie I-II og det nå nyutgitte verket Vestens tenkere hvor en rekke forfattere i sin tid gikk sammen om en fyldig presentasjon av stort og smått i vestens rike åndshistorie. Når vi først er i gang kan vi heller ikke glemme Jostein Gaarders suksessroman Sofies verden selv om den neppe kan sies å gi fyldestgjørende svar på alle de 29 veiledningsspørsmål som i «Håndbok for examen philosophicum» tilsammen definerer pensum. Det sies imidlertid at dette er den boken som en ikke uvesentlig del av dagens ex. phil. studenter faktisk foretrekker å lese når det for alvor begynner å nærme seg eksamen. Som om ikke dette utvalg var mer enn nok, kunne vi vise til en rekke andre glimrende norske og nordiske fremstillinger innenfor området som hver på sitt vis bidrar til å utfylle det lappeteppe som er filosofiens historie (innenfor vårt sprogområde).

Svaret er likevel: ja, vi trenger Trond Berg Eriksens nye filosofihistorie og vi ønsker den hjertelig velkommen i den store familien. Men på hvilken måte bidrar så denne fremstilling til filosofiens uendelige lappeteppe? Efter mitt syn ligger bokens fortrinn først og fremst på det retoriske plan. Med det forstår jeg et tredobbelt: at den er komponert på en særegen måte, at den er godt skrevet og — ikke minst — at den motiverer leseren til en personlig søken videre innover i stoffet og inn i sitt forhold til stoffet og på den måten forsåvidt ut av selve bokens forutsetninger. På den annen side: det umiddelbart mest skuffende ved boken, iallefall sett fra et pedagogisk synspunkt, er dens mangel på hensiktsmessig strukturering og skjematisering av endel av de rent teoretiske poenger. Man skulle tro at noen flere figurer og relevante illustrasjoner neppe hadde komplisert den jevne ex.phil. students vei inn i dette til tider tungt tilgjengelige stoffet.

Boken har altså fått navnet Undringens labyrinter — forelesninger over filosofiens historie og Berg Eriksen knytter i forordet denne tittel opp til det kjente greske sagnet om Thesevs som reiser inn i Daidalos' makeløse labyrintkonstruksjon, dreper uhyret Minotauros og kommer seg helskinnet ut igjen takket være Ariadnes garnnøste. Ifølge Berg Eriksen er dette et egnet bilde på vår felles vei inn i undringens verden: hver og en av oss er som en Thesevs på farefullt tokt mot Minotauros: alvoret. Men selv om vi har forskjellige evner og anlegg, dvs. selv om vi velger forskjellige veier inne i selve labyrinten, har vi alle de tilstrekkelige evner til å bevege oss i denne — og — et genuint ønske om å komme ut igjen. Dermed er også forfatterens erklærte mål med boken angitt: først å bringe leseren til alvor og fordypelse gjennom filosofiens verden av fantasi og kunstferdighet for så nennsomt å lede ham ut igjen. Ut igjen til hva, sier han imidlertid lite om, men vi kan jo tippe at han sikter til leserens egen samtid, den historiske virkelighet som man aldri kommer unna uansett hvor langt inn i labyrinten man har dristet seg. I innledningen sier han da også at han som historiker ønsker å: «være en oversetter i videste forstand. [Filosofihistorikeren] burde ikke bare rekonstruere tankebilder og problemstillinger, men også formidle dem til sin egen tid».

Boken er altså basert på forelesninger som Trond Berg Eriksen har holdt i en årrekke. Dette gjenspeiler seg også i bokens struktur. Den er delt i syv hoveddeler, hvor de siste fem tar for seg hvert sitt sekel fra det 16. til vårt eget århundre. De to første behandler da henholdsvis antikken og middelalderen. Under disse hovedinndelinger finner vi så selve kapitlene som stort sett (med unntak av første del som mest består av temakapitler) tar for seg de enkelte filosofer. Disse kapitlene er fortløpende nummerert gjennom hele boken. Under disse kapitler igjen bombarderes vi så med en serie småkapitler på bare et par siders lengde. Noen videre inndeling av dette mangfold av underpunkter er ikke foretatt. Det er jo nesten blitt Berg Eriksens varemerke dette å benytte seg av mange og korte småoverskrifter innenfor et større kapitel uten å gruppere og systematisere disse videre. Umiddelbart kan denne fremgangsmåte fortone seg som mangel på komposisjon og struktur, men denne bevisste fragmentering av stoffet må vel leses som Berg Eriksens forsøk på å nøste ut Ariadnes tråd for oss, på å vise oss veien «skritt for skritt», ikke servere oss en fiks ferdig meny hvor veien allerede i og med innholdsfortegnelsen er tilbakelagt. Fragmenteringen av stoffet har tydelig sine røtter i dets muntlige opphav: hvert lille delkapittel er som en lang fortellerfrase som i seg selv kunne være mal for en times eller en halvtimes forelesning. Efter min mening fortjener dette skriftlige forsøk oppmerksomhet og ikke bare fra eksamensrettede ex. phil. studenter. For oss som er flasket opp med hhv. Stigens, Eiliv Skards og J. F. Bjelkes filosofibøker, er det uvant, men meget stimulerende å møte «fortelleren» Berg Eriksen. For er det ikke her hans eventuelle originalitet egentlig ligger: i sin overbevisende evne til å fortelle historier?

Dette bringer meg nærmere inn på det nevnte retoriske aspekt ved boken. At Berg Eriksen har et godt sproglig grep om sitt stoff, kan det ikke være tvil om. Som sagt her han jo vært foreleser i en årrekke. Men dette er en ferdighet som ikke kommer til uttrykk som faglig virtuositet, men snarere som reflektert og ironisk distanse til sitt stoff som for leseren kan være svært befriende. Et eksempel: i Platons hulelignelse husker vi menneskene nederst i hulen som sitter lenket fast med blikket rettet mot hulens bunnvegg. De stirrer på denne veggen fordi der kan de følge med på skyggene av noen figurer som beveges bak dem foran et bål. Så sier Berg Eriksen: «Slik sitter de fleste «foran skjermen» — for å uttrykke det moderne — og er vel tilfreds med de skyggene de ser. Dette er de tankeløse menneskers situasjon. Men det er alltid noen som skal ødelegge hyggen». Å formulere seg slik er selvsagt dypt ironisk når forfatteren hele tiden vet at de som hele tiden «ødelegger» egentlig er menneskehetens sanne oppdragere (Berg Eriksen selv tilstreber vel å være en slik oppdrager) og at den «hygge» det er snakk om egentlig er illusjon, selvbedrag og livsløgn. Et annet eksempel: for å anskueliggjøre den grunnleggende forskjell mellom Platons og Aristoteles' filosofiske verdensbilde sier han kort og greit: «Det er ikke så rart at Platon og Aristoteles er uenige. For den ene snakker om skjønnhet og rettferdighet, mens den andre snakker om katter og sjøsterner». Sagt på denne omsvøpsløse måte får vi en veldig intuitiv forståelse av hva det dreier seg om, og intuisjonen er svært viktig i filosofien. Men uttalelsen er selvsagt også retorisk/ironisk fordi det aldri menes at Platon bare snakket om det ene mens Aristoteles bare snakket om det andre. Et siste og like så påfallende eksempel på Berg Eriksens skrivestil er det følgende: om forholdene på Augustins tid innleder han med å si at: «På Augustins tid var kristendommen fremdeles ny og spennende». Forstår vi en slik setning absolutt og ikke-retorisk, må vi vel trekke den slutning at kristendommen ikke lenger er ny og spennende. Og så kan man jo spørre en av våre dagers mange nyfrelste om de er enig i det.

Altså er setningene som her er nevnt retoriske. Og slike setninger finner vi mange av i Undringens labyrinter. De kaster ut et påstandsinnhold hvis rimelige tolkninger i sin konsekvens bryter med våre umiddelbare forventninger. På den måten blir vi nettopp klar over tilstedeværelsen av våre fordommer og forventninger: vi speiler oss selv i stoffet. Og det er dette som må være hensikten med et slikt lett slentrende, men samtidig nøkternt og åpenbart veloverveid sprog som Berg Eriksen bestreber seg på å føre: det bidrar til å skjerpe leserens appetitt på stoffet, bidrar til å «lirke» ham inn i materien uten først å påtvinge ham en akademisk tvangstrøye som for en fersk leser alltid klemmer på de gale stedene. Når det er sagt, skal det imidlertid ikke underslås at inngangsbilletten til den idéhistoriske professors tankeverden også har sin pris. Det stilistiske ideal som gjennomføres i boken kan noen ganger føre til at visse momenter får et omtrentlighetens skjær over seg som ikke nødvendigvis tjener til å forholdets oppklaring. Et eksempel på dette kan være der hvor han skal forklare etikerens posisjon hos Kierkegaard. (Samtidig får vi her et nytt eksempel på hans fiffige formuleringsevne): «Etikeren elsker trygghet og sikkerhet fremfor alt. Han er av den typen som tegner forsikring. Mot skylden og angsten finnes det imidlertid ingen forsikringer. Den som først begynner å tenke i retning av ansvar og skyld, finner før eller senere at han aldri fullt ut kan gjøre rett og skjel for seg». Siden oppdagelsen av den personlige skyldbevissthet for Kierkegaard er et hovedmoment i den eksistensielle bevegelse han tilstreber, burde det her kunne pekes nærmere på hvordan skyldbevisstheten vinner innpass hos et menneske og hvorfor en selv blir utilstrekkelig i løsningen av dette spørsmålet. Slik det her står får fremstillingen et litt tilfeldig og kåserende preg som på ingen måte er representativt for boken som helhet.

Som nevnt hadde Trond Berg Eriksen med Undringens labyrinter et ønske om, ikke bare å bringe oss inn i labyrinten, men i tillegg å bringe oss ut av den. Altså ikke nok med at han tar mål av seg til å bringe oss lesere inn i intellektets innerste avlukker, inn i de største og dypeste gåtene i hele vår kulturs tenkningshistorie — hvilket i seg selv unektelig ville vært en forfatterbragd av dimensjoner med tanke på den brede lesergruppe dette stoffet tross alt sikter seg inn mot — men han vil mer enn dette, jeg forstår ham dithen at han vil hjelpe oss til et positivt frastøt fra denne kjerne av innsikt slik at vi i dette frastøtet vinner kunnskap både om det som støter fra, dvs. oss selv, og det hvorfra det støtes, dvs. sannheten, eller som Berg Eriksen kaller det: alvoret. Litt frekt sagt: han vil vise oss sannheten, veien og livet — livet da forstått som det som venter oss på utsiden av labyrinten. Det var også det Jesus ville vise oss. Ikke dermed sagt at Trond Berg Eriksen har religiøse føringer i en eller annen retning. Det er ikke poenget. Det er snarere riktigere å si at han oppkaster seg til en slags Gud i sitt eget litterære univers, hvem gjør vel forresten ikke det innenfor sitt eget lille univers, men i dette tilfelle møter vi et større og mektigere univers enn ellers, muligens et univers som besitter den mystiske kvalifikasjon som Søren Kierkegaards tekstunivers fra tid til annen blir tillagt: nemlig den egenskap å kunne bedra en leser inn i sannheten. I professor Trond Berg Eriksens tilfelle ligger isåfall det «bedrageriske» i retorikkens forføreriske kraft, i enkelte formuleringers suggererende skjønnhet, i det at han forholder seg til «sannheten» med «løgnens» redskap fordi sannheten hele tiden ligger i forlengelsen av det sagte. Og i denne forlengelse ligger også muligheten for og viktigheten av hver enkelts streben.

Undringens labyrinter fortjener å finne veien til alle studenters skrivebord. For den har en viktig historie å fortelle dem som leter efter sin historie. Og dette er (burde være) et grunnanliggende for enhver universitetsstudent.