Om nærhet og distanse

I Morgenbladet 28. juni—4. juli 2002 blir Anne-Lisa Amadou feiret med en halvannen-sides artikkel («Når oversettelsen blir kunst») signert Karin Gundersen, professor i fransk litteratur ved UiO, og Mari Lending, kritiker og stipendiat ved Norges Arkitekthøyskole. Her geleides vi inn i et miljø som sto sentralt i Amadous oversettergjerning: 1600-tallets Frankrike. La Rochefoucauld, Madame de La Fayette, Madame de Sévigné og Bossuet var her fremtredende kulturpersonligheter. Sistnevnte var teolog, prest, forkynner og forfatter. Mot slutten av artikkelen siteres et lengre avsnitt fra en av hans gravtaler. Sitatet ledsages av en advarende bemerkning til leseren: «For vår tid er han kanskje litt sterk, eller er det forfriskende akkurat nå å lese hans påminnelser?» Det som er sterkt er altså ikke forfriskende?

Dernest følger det uunngåelige, retoriske spørsmål — en uunngåelighet som tydeligvis ikke er blitt svekket av den allerede anførte advarsel: «Hvorfor skal vi lese dette idag?» Og her siktes det ikke bare til den nettopp siterte tale, men til hele Amadous oversatte corpus. Som om man avslutningsvis må unnskylde det at man tar disse gamle tekstene på alvor. Dette er forbausende med tanke på den beundring for Amadous gjerning forfatterne legger for dagen ellers i artikkelen. Som om de er redde for å bli mistenkt for på et eller annet nivå å slutte seg til innholdet i tekstene, eller verre: det naive patos i hvilket de er frembragt.

De nevner en rekke grunner til å lese disse gamle tekstene, bl.a. «dannelseslyst og -glede», for å «bekjempe værensglemsel» eller fordi de er «oppbyggelige». Enda finnes det «hundre andre grunner». En av disse hundre er denne, og vi forstår at vi her nærmer oss forfatternes egentlige svar: Anne-Lisa Amadous samlede corpus går nemlig «imot den doxa som formuleres i frasen om at menneskets hjerte aldeles ikke forandrer seg noensinne.» Tekstene skal altså bringe oss til en erkjennelse av at våre hjerter virkelig har forandret seg: «Anne-Lisa Amadou slår bro over moderniteten i sin fremvisning av menneskesjelen i dens historiske forvandling.» Poenget med hennes forfatterskap skal altså ikke ha vært å skjenke en strålende norsk kledning til klassiske, evig aktuelle franske tekster, men tvertimot å etterlate seg et corpus vi idag kan erfare som «datert» og «fremmed». Gundersen og Lending avslutter således sin artikkel: «Det er deres [tekstenes] forunderlige, daterte fremmedhet hver for seg og fremvisningen av sjelens og litteraturens historisitet i det samlede verk som gjør at vi kommer til å fortsette å lese dette enestående bidrag til vår norske samtidslitteratur om og om igjen.»

For meg virker det som om Gundersen og Lending ender opp med dette «historisitets-mantraet» — ikke nødvendigvis fordi det utgjør den beste begrunnelsen, men fordi det garanterer forfatterne en plass innenfor dagens politisk korrekte akademia. Denne plassen står nemlig i største fare dersom man fra vitenskapelig hold skulle finne på å tone et personlig interesseflagg i værensglemselen, i det å tale enkelt og nært om oppbyggelighet, i det å hengi seg til dannelsen av seg selv. For å sikre plassen innenfor det akademiske establishment, må aktiviteter som engasjement, enkelhet, nærhet og hengivelse forskyves over i refleksjon, kompleksitet, distanse og retorikk.

Den doxa de vil ha seg frabedt — nærhetens doxa, antagelsen om at menneskehjertet er evig og alltid det samme — har de erstattet med en distansens doxa, antagelsen om at både hjertet, sjelen og litteraturen (og alt annet for den saks skyld) må bøye seg for forskjellighetens, historisitetens, differansens og forskyvningens lov. Det er derfor de innledende grunner er nettopp innledende: de er foreløbige, ikke fullt ut gyldige, ikke i seg selv tilstrekkelige. De må alle melde pass overfor den siste grunn: at vi gjennom lesningen blir vár tekstenes mangel på aktualitet og nærhet med oss moderne lesere. Det er vel også derfor vi advares på forhånd; innlemmelsen av Bossuets tekst må unnskyldes ved et forbehold som indirekte antyder at vi som nåtidslesere er (eller snarere bør være — forskjellighetens retorikk er ikke mindre normativ enn den stigmatiserte identitetens retorikk) ute av stand til å hengi oss, enkelt og nært, til disse tekstene.

Jeg kan imidlertid ikke forstå hvorfor vi skal «lese dette enestående bidrag til vår norske samtidslitteratur om og om igjen» hvis bidragets fremste force er å minne oss på den uopphevelige distanse som eksisterer mellom oss og forfatterne av tekstene. Dersom vi virkelig ønsker å oppleve et kunstprodukt om og om igjen, er det vel heller på grunn av det vi gjenkjenner og anerkjenner i produktet, ikke omvendt på grunn av det vi ikke gjenkjenner og ikke anerkjenner i det. Den som elsker Mozart gjør det, vel ikke først og fremst fordi han i denne musikken finner en «forunderlig, datert fremmedhet», men fordi han heri finner samklang og kontinuitet med sitt eget hjerte. Han elsker Mozarts musikk fordi han her gjenfinner og gjenoppdager seg selv — til tross for eller endog på grunn av den tid som ligger mellom ham og komponisten. På samme måte med Amadous tekster. I den grad de er enestående bidrag til vår norske litteratur, må det være fordi de slår en nærhetens bro mellom forfatter og leser — en bro som nettopp ikke symboliserer den historiske forvandlingen, men som isteden, gjennom kunstens skjønnhet og sublimitet, åpenbarer for oss den historiske enheten mellom mennesker fra vidt forskjellige tidsepoker.