Dixi et liberavi

Den eksistensielle omvendelse

«Den eksistensielle omvendelse» – Hurtigmeny

Kapitel 6 —
En historie fra «virkeligheten»

2. En utlegning av historiens momenter

d. En sluttbemerkning til prosjektet

Jeg ønsker til slutt å knytte noen kommentar til det foregående. Skjønt snarere enn å komme mulige innvendinger i forkjøpet, ønsker jeg med disse kommentarer å bane vei for dem, dvs. selv peke på de punkter hvor en kritikk efter mitt skjønn burde ta sitt utgangspunkt. Dermed vil jeg dog på ingen måte ha sagt at andre innvendinger skulle være mindre brukbare eller mindre rammende, bemerkningens hensikt er blott å legge et mildt omslag på de sår jeg under behandlingen har påført meg selv; vel og merke sår som jeg oppdager derved at jeg føler smerte ved dem. Dog i en annen forstand er vel det slik å hilse kritikken velkommen i seg selv alltid en art antesiperende imøtegåelse. For idet den kritikkverdige legger seg åpen eller iallefall bestreber seg på å legge seg åpen for kritikk, da åpnes vel også den kritiserendes eget sinn hvormed den formente kritikk vender seg like mye innad som utad, like mye mot ham selv som mot den han kritiserer; kritikken vendes om til selvkritikk. Kanskje.

La meg innlede denne bemerkning der hvor det synes meg mest naturlig; nemlig i behandlingen av den siste syntese umiddelbart ovenfor. Hvordan forholder egentlig B's skjulte inderlighet seg til A's posisjon? Dette kunne rent synes som et glemt punkt i farten. Er det egentlig tale om en syntese her overhodet? Efter hva som ble sagt ovenfor, kan det jo se ut som om splittelsen mellom dem aldri har vært større og dypere fundert enn nettopp her. Den ene erindrer, den andre ikke og dersom de begge likevel erindrer, erindrer de forskjellig; den ene er hjelpeløs, den andre befinner seg på sin velmakts tinde; den ene bebreider seg selv, den andre er selvtilfreds i sin velmakt. Hva skulle vel gjenforeningen bestå i her? I punkt 2.b. ovenfor argumenterte jeg for syntesen ved å hevde at de begge oppfattet kjærligheten som negativ tilstedeværelse. Med dette mente jeg at kjærligheten ble oppdaget fordi den bokstavelig talt glimret med sitt fravær, altså: i fraværet glimret den og var forsåvidt tilstede — negativt. Jeg hevdet videre at de begge kastet stolthetens kappe av seg for å komme hverandre i møte i dette funklende fraværslys. Det jeg imidlertid da ikke tok hensyn til, var at denne overenskomst jo bare var bragt istand under forutsetning av B's enetale, at samstemmigheten stilltiende forutsatte samtykke fra A. Men noe slikt samtykke ble jo aldri innhentet; hvordan skal vi da kunne vite hvorvidt det er legitimt å operere med en syntese på dette nivået? På det forrige nivået (2. BA), som ble bragt istand takket være B's ja til å være forlover, var A's aksept en selvfølge; det var jo han som hadde ivret for å få avtalen i havn. Når det gjelder den annen syntese, er tilslutningen fra A langt mere tvilsom. Er det ikke rett og slett sannsynlig at A, hvis han ble spurt, ville tatt avstand fra B's nokså frimodige tolkninger av hans livssituasjon eller kanskje bare forholdt seg uforstående til B's voldsomme utgydelse med en følelse av at B her projiserte sin egen uoppgjorte regning over på A? Men hele poenget er nå at vi ikke kan vite noe om dette siden historien ikke røper A's oppfatning eller hans reaksjon på B's tale. Og når historien ikke omtaler dette, er begge muligheter åpne (A kan enten være enig eller uenig med det B sier om ham i sin tale), følgelig er det også mulig at A ville vært enig, ergo er en siste syntese mulig. Men virkelig er den ikke. Dét ville fordre positivt samtykke fra A i historien, en beslutning, et personlig valg innenfor historiens tid, kort — en forandring av historien. Når jeg ikke straks forholdt meg til dette poenget, skyldes det at min utlegning av historien (i pkt. 2.b.) var forsøkt holdt maksimalt abstraherende slik at den dialektiske grunnstrukturen kunne fremtre så tydelig som mulig. Senere (i pkt. 2.c.) var derimot hovedpoenget å forstå de bevegende elementer i denne struktur i lys av og ved hjelp av en annen struktur, nemlig utvalgte faser i Kierkegaards eksistensdialektikk; følgelig måtte disse elementer nærmere belyses og begrunnes. Men derfor forsvant også den siste syntesen. Den kierkegaardske belysning avslørte altså at den tredje og siste syntese ikke lot seg opprettholde, avslørte at syntesens mulighet ikke lot seg omdanne til virkelighet nettopp fordi virkeligheten (dvs. historien) ikke strakk til (dvs. ikke fortsatte). I Efterskriftet heter det:

Naar jeg tænker Noget, jeg vil gjøre, men endnu ikke har gjort det, saa er dette Tænkte, hvor nøiagtigt det end er, om det end nok saa meget maa kaldes en tænkt Virkelighed, en Mulighed (SV10, s. 26).

I en slik «tænkt Virkelighed» beveget redegjørelsen i punkt 2.b. seg idet den søkte å forholde seg mest mulig abstraherende i forhold til enkelthetene i historien, dvs. i forhold til virkeligheten. Punkt 2.b. forholdt seg altså til muligheten, følgelig kunne syntesen opprettholdes, mens punkt 2.c. forholdt seg til virkeligheten, følgelig måtte syntesen på det avgjørende trinn avvises. Går vi videre på samme sted i Efterskriftet, heter det:

Omvendt, naar jeg tænker Noget, som en Anden har gjort, altsaa tænker en Virkelighed, saa tager jeg denne givne Virkelighed ud af Virkeligheden og sætter den over i Muligheden, thi en tænkt Virkelighed er en Mulighed, og høiere i Retning af Tænkning end Virkelighed, men ikke i Retning af Virkelighed (ibid.).

Altså er det selve tenkningen som er problemet. For enten vi tenker på vår egen mulighet eller andres virkelighet, er det for oss like fullt mulighet og ikke virkelighet! Virkeligheten er som nevnt tidligere vårt egen idealitet fastholdt i inderlighet, eller: «Virkeligheden er Indvortesheden uendeligt interesseret i at existere» (SV10, s. 30) — og det å eksistere, hva er det, det er «[...] at lære, at det enkelte Menneske staar alene» (s. 28). For meg og mitt prosjekt betyr vel dette at virkeligheten har unnsluppet meg hele tiden idet jeg uavlatelig har sverget til tenkningen for å gripe den. Hva hjelper det vel å skrive en historie når tenkningen og ikke virkeligheten er det skjød den springer ut fra? Hva tjener det vel til å la en historie representere virkeligheten når denne virkelighet i sin tur viser seg kun å være en skjult agent for tenkningens mulighet? Dessuten betyr det vel at hele min problemstilling om eksistensen er forfeilet siden jeg har tatt mitt utgangspunkt, ikke i den lære at det enkelte menneske står alene og står best alene, men i den lære at den enkelte skal syntetiseres med den annen — for syntesen var jo bare mulig i muligheten, ikke i virkeligheten, eksistensens virkelighet!

Noe resignert efter den panegyriske omtale av Mozarts Don Juan uttaler A i Enten-Eller følgende: «Vanskeligheden i det Foregaaende laae fornemmelig deri, at medens jeg ad Tankens Vei vilde bevise, at sandselig Genialitet er Musikkens væsentlige Gjenstand, dette dog egentlig kun kan bevises ved Musik» (SV2, s. 72). Nå viser det seg at min vanskelighet i forbindelse med utlegningen og tolkningen av min historie har en lignende form: for min vanskelighet har vært at mens jeg ad tankens vei har villet bevise at omvendelsen hører livet vesentlig til, kan dette egentlig bare bevises ved livet selv. Bare ved selv å gjennomleve omvendelsen, bare ved selv å erfare den forandring av ståsted som ledsager omvendelsen gir den i streng forstand mening. For om jeg enn har aktivisert all min flid og evne for å skjenke fortellingen troverdighet og dens skikkelser livaktighet for med fortellingen ikke bare å skape et underholdende intermezzo, men å gi et personlig uttrykk for et personlig forhold, så må det hele sies å ha vært ganske forgjeves. Ingen vil bringes i nærheten av en forståelse av omvendelsen ved å lese disse sider like lite som noen dypest sett vil forstå musikkens sanselige genialitet ved å lese A's aldri så rosende omtale av Don Juan. Men én ting er en slik forståelse i egentlig forstand — en slik kan jeg ikke forvente av leseren eller av meg selv efter dette. En annen ting er forståelsen av sin egen manglende forståelse — en slik forventer jeg, om ikke av leseren, så i høyeste grad av meg selv all den stund utgangspunktet for hele denne avhandling jo var den implisitte forutsetning at jeg dog hadde forstått at det å forstå og det å forstå var to ting. Men siden en slik negativ forståelse ikke er selve forståelsen rett og slett, oppløser dette prosjekt seg som dugg for solen — for prosjektet hviler tross alt på forutsetningen om at forståelsen skal springe ut av undersøkelsene — prosjektet oppløser seg og det enda solen ennå ikke har stått opp! For det at prosjektet oppløser seg, er en følge av at prosjektet har kjempet seg løs fra omvendelsen i livet i den hensikt å etablere den i prinsippet — derfor kan det individ som faktisk øyner omvendelsen i livet: soloppgangen, blåse en lang marsj i hele prosjektet. Han har viktigere ting fore. Jeg kan således ikke avrunde disse utlegninger på noen bedre måte enn A i Enten-Eller i takknemlig matthet avrunder sine. Han sier her om tanken bak sitt prosjekt:

Dens Bevægelse udrettede imidlertid Intet, den gik bestandig, ophidset af mig, udover sig selv, og faldt bestandig tilbage i sig selv. Den søgte bestandig Fodfæste og kunde intet finde, søgte bestandig Bund, men kunne hverken svømme eller vade. Det var baade til at lee og til at græde over. Derfor gjorde jeg begge Dele, og var saare taknemmelig for, at den ikke havde negtet mig denne Tjeneste (SV2, s. 57).