Kapitel 6 —
En historie fra «virkeligheten»
2. En utlegning av historiens momenter
b. Historiens dialektiske struktur
Dermed er det på ingen måte sagt at det ikke lar seg gjøre å trekke noe alment ut av denne teksten. Som ved en enhver fortelling eller historie kan det også i denne pekes på et strukturelt forløp som rent skjematisk beskriver fremdriften gjennom vendepunktene i historien, gjennom peripetien, mao. som forklarer de elementer som forvandler en blott og bar ansamling av historiske eller psykologiske data til en fortelling, et narrativ, en almen struktur. Ekstraherer man en slik struktur fra historien ovenfor, kan den vel bli seende slik ut:
1. AB | i. B<-->A | 2. BA | ii. B<-->A | 3. BA |
Bokstavene A og B refererer til fortellingens to hovedskikkelser, A og B. Første stadium (1. AB) markerer selve utgangspunktet, nemlig det opprindelige vennskapet mellom A og B. De lever her i en slags naiv, ungdommelig symbiose med hverandre uten hittil å ha erfart eksistensielle kriser og påkjenninger sammen som ville lutret deres vennskap og gjort samhørigheten dypere og mere solid. Legg merke til at det her står 1. AB med bokstaven A først, noe som adskiller dette første stadium fra de følgende. Bokstavrekkefølgen skal indikere at det på dette trinn er A som er den toneangivende kraft mens B i disse ungdomsår ennå befinner seg i en åndelig dvaletilstand som han ikke våkner opp av før forelskelsen i den greske piken fremprovoserer en gradvis omkalfatring av hele hans indre liv. Det er nettopp denne oppvåknen som markerer innledningen til og igangsettelsen av det annet stadium (i. B<-->A). Her blir deres opprindelige vennskap påført en alvorlig påkjenning; den greske pike tvinger seg inn som en mektig stålkile gjennom de fine, váre ornamenter som livets gradvise modning hadde siselert inn i de to unge mennenes sjel. Denne kvinnelige «kile» forårsaker altså det første frastøtet mellom A og B som blir helt bestemmende for den videre utvikling. Forelskelsen i piken fører jo B inn i selvrefleksjonen og den filosofiske problematikk som hefter ved denne mens den efter noe tid fører A inn i ekteskapet, altså en bevegelse mot henholdsvis inderliggjørelse og almengjørelse hvilket, som det også fremgår, ikke helt går ut på det samme. Men fra nå av er det B som driver utviklingen i vennskapet fremover, nå har han endelig begynt å våkne fra sin dvale. De velger altså herefter helt forskjellig kurs for sine liv og deres veier krysses ikke før A prøver å overtale B til å stille som forlover. Den enighet som de to i løpet av denne kvelden kommer frem til er nå ment å illustreres ved skjemaets tredje stadium (2. BA) hvor det på sett og vis er tale om en gjenforening mellom A og B på et høyere plan enn det det gamle vennskapet representerte. B er igjen den som tar avgjørelsen, den som vender om for å komme A imøte efter at B gjennom sin sønderrivende og perforerende kritikk har drevet adskillelsen mellom dem til et foreløbig maksimum. Ved å si ja til å være forlover, tar han A direkte til seg for første gang i deres vennskaps historie.
Men B skal enda en gang støte A fra seg for å markere at de befinner seg på ulike nivåer av den menneskelige realiseringsstige. Dette skjer i første del av hans forlovertale. Her gir han en skarp karakteristikk av A som et umiddelbart vesen i kontrast til seg selv som en høyst reflektert personlighet. A har da også ifølge B her misforstått det meste: han gir av det han ikke har (sann kjærlighet; han tar imot den bedende pike) bare for å motta det han ikke trenger (verdens goder, velstand, «lykke»; han raner den fattige lasaron). Men at det vel skulle forholde seg på denne måten, har A selv ennå ikke gjennomskuet. Denne mere subtile kritikk fra B, som nå altså faller på plass i skjemaets fjerde stadium (ii. B<-->A), befinner seg imidlertid på et annet plan enn det forrige frastøt (i. B<-->A). Der var det jo snakk om en motbevegelse hvor B påpekte A's konkrete tilkortkommenheter når det gjaldt det å bli ektemann, bl.a. at han manglet refleksjon og et inderlig selvforhold. Her er det derimot en kritikk av A's eget forhold til mangelen av disse konkrete beskaffenheter og man forstår kanskje på B at det han nå egentlig klandrer A for, er dennes abstrakthet i forholdet til seg selv og i sin personlige forholden til kjærligheten. B efterlyser tilegnelsen og inderliggjørelsen hos A; B spør således på hvilken måte A forankrer sin kjærlighet til piken vel vitende om at A selvfølgelig ikke har noen slik forankring uten da den negative hvormed han alltid sørger for å unngå spørsmålet om forankring, eller om man vil: den hvormed han aldri synes tilbøyelig til å stille det. B ønsker å konkretisere og levendegjøre kjærligheten for A, noe som er desto viktigere akkurat ved denne anledning fordi A nå er i ferd med å gjøre noe som kan få skjebnesvangre eller endog fatale følger: nemlig å knytte seg abstrakt til kjærligheten i ekteskaps form. For å tilveiebringe en slik konkretisering, må B altså foreta dette andre, mere grunnleggende, frastøt. Han må utpensle for ham at kjærligheten ikke automatisk er skjedd fyldest straks de personlige og borgerlige dyder er sørget for på behørig måte, at kjærligheten ikke springer ut som en blomst om våren, men at den heller ikke er noe man oppnår med skjels år og alder som et slags gullur for lang og tro tjeneste. Kjærligheten fordrer hele veien lidenskap og engasjement fordi dens strenge krav overfor hver og én av oss er absolutt: den krever absolutt alt av oss eller slett intet; den peker ut over seg selv mot et punkt som ikke øyet kan se, men, for å bruke B's bilde, som vel det rett innstilte hjerte følende kan oppfange.
Men hva blir så utfallet av denne strenge tale fra B; ennå gjenstår jo ett stadium i skjemaet. Utfallet blir ikke, som i og for seg ville vært det smukkeste, at A og B finner sammen i en høyeste syntese i kraft av kjærligheten. Dertil er B selv for avvisende når det gjelder sin egen tilegnelse av og forholden til kjærlighetens prinsipp. Han sier eksplisitt at kjærligheten er ham en for mektig byrde, at han innser dens krav uten å klare å leve opp til disse. Det B streber mot er vel den posisjon hvor det å forstå nettopp dette, det å forstå med sitt hode og hjerte at det dog egentlig intet mere er å forstå, det å overgi seg til den makt hvorfra denne kjærlighet utgår, det å leve kjærlig uten selv i være i besiddelse av kjærlighetens utspring, uten selv å være kjærlighet rett og slett; hvor det å forstå dette er kjærlighet. Dette ville være både å høre pikens bønn og slippe henne inn. Men B selv handler jo ikke slik. B stenger tvertimot døren for henne efter å ha hørt hennes bønn. Ja, B har vel ennå bare grepet kjærligheten negativt, som negativ tilstedeværelse, ja, som — nettopp — den annens bønn. Men deri deler han nå skjebne med A som i kraft av sin selvfordypelse (takket være krenkelsens faktum) også har oppdaget den annens bønn. På dette punkt må man vel kunne si om både A og B at de har erfart at «dog er al menneskelig Stolthed kun en skrøbelig Sikkerhed» (som assessor Wilhelm uttrykker det i Enten-Eller, SV3, s. 191); for nå kaster de begge stolthetens kappe av seg for å komme hverandre imøte. B innser at han, på tross av å besidde en langt mere søkende og inderlig natur enn A, eksistensielt ikke er kommet lenger enn A som på sin side, får vi anta, tar seg B's tale ad notam og vender noe av sin naturlige begeistring og ytre handlingstrang innad i seg selv. De har således begge på sett og vis grepet kjærlighetens realitet i deres respektive liv, om enn negativt. En ny jevnbyrdighet er derved oppstått i forholdet mellom de to vennene: de har begge stiftet bekjentskap med kjærligheten som drivkraft i sine liv gjennom den selvbevisstgjøring som ligger i inderliggjørelsen. Men inderliggjørelse i denne sammenheng vil vel ikke si annet enn den prosess å utmeisle et ideal for sitt liv, i dette tilfelle altså kjærligheten, i forhold til hvilket man eksistensielt erkjenner sin egen grunnleggende tilkortkommenhet. Denne særlige art jevnbyrdighet er det altså skjemaets femte stadium skal vise hen til (3. BA). Dog helt jevnbyrdige er de vel tross alt ikke. For selv om de begge hvert på sitt vis har oppdaget bønnen, har de ikke oppdaget den på samme måte, heller ikke har de et like inderlig forhold til den. A har, gjennom å ha fått sin selvsikkerhet krenket og nedbrutt, selv vokst i en slik grad at hans nye åpenhet er ham et middel til å oppfange bønnen i den annens hjerte; han har lært seg å lytte til den andre. B har imidlertid kommet noe videre: han har lært å lytte til seg selv. Dette innebærer at han ikke bare hører bønnen i den annens hjerte, men også bønnen i sitt eget. Derfor kan denne tredje syntese mellom A og B ennå ikke være den siste, også denne vil stå i fare for å sprenges innenfra gjennom et nytt frastøt, en ny negasjon; men den er den siste i vår sammenheng. Det er den siste syntese forfatteren av disse linjer føler seg berettiget til å omtale uten å måtte bli helt abstrakt, altså, uten helt og holdent å bli distansert, beskrivende, objektiverende fagmann: dvs. én som forholder seg ulidenskapelig og upersonlig til begrepet blott som teori, som utkast, som blott og bart begrep. Og som man vil erindre, var det et utgangspunkt for drøftelsene i denne del at den begrepsmessige utlegning skulle stå i et forpliktende forhold til den erkjennelsesvei og den eksistensutvikling den skrivende selv hadde tilbakelagt (jfr. distinksjonen i del I mellom den videnskapelige avhandling og det litterære produkt). Dette forsett skulle derved være, om enn ikke til punkt og prikke og i enhver henseende overholdt, så i det minste til enhver tid søkt efterlevd.