Kapitel 6 —
En historie fra «virkeligheten»
2. En utlegning av historiens momenter
a. Hvorfor skrive en historie
Denne historien er, som allerede antydet, ikke ment blott til lyst eller som en ekstra-akademisk adspredelse. Heller ikke er den direkte selvbiografisk eller ment å skulle oppfattes slik. Hensikten med illustrasjonen er å skape et ikke-diskursivt, situasjonsbetinget rom hvorfra en «bundet» argumentasjon kan utgå. La meg forklare hva jeg mener med dette. I filosofiske og videnskapelige diskurser forstås et slikt utgangspunkt eller «rom» vanligvis som tankeimmanente begrepsstørrelser, dvs. som noe alment. Man utvelger et filosofisk begrep eller en filosofisk teori som dét rom og den referanseramme man utgår fra i sine kommende drøftelser, man velger f.eks. begrepet «transcendental idealisme» eller teorien om «den evige gjenkomst» som basis for sin analyse. Men ved å gjøre dette, oppnår man det motsatte av å skape et ikke-diskursivt, betinget rom som kan danne fraspark for en «bundet» eller «hildet» argumentasjon. Tvertimot: man skaper forsåvidt intet nytt, men «gjenskaper» eller forutsetter en diskursivitet som i sin tur bare har seg selv som forutsetning — og som derfor på sett og vis er ubetinget, den legitimeres gjennom sin egen praksis. I dette tilfelle blir derfor den derpåfølgende argumentasjon ikke bundet opp av en tilfeldig, historisk angitt kontekst, altså et eksempel, men utspringer med større eller mindre logisk konsekvens av det eller de almene premisser man har valgt å gå ut ifra. I den videnskapelig-filosofiske diskurs kan eksemplet derfor aldri få konstitutiv kraft, det kan bare eksemplifisere argumentenes eventuelle relevans og holdbarhet.
I den «omvendte» diskurs, som her er forsøkt, forholder dette seg, rimeligvis, omvendt. Her utformes et historisk betinget sujett, en situasjon, som nettopp i kraft av sin betingethet eller tilfeldighet fremtvinger et valg, altså en normativ stillingtagen, som nødvendigvis må gå forut for den argumentative behandling av sujettets eventuelle filosofiske implikasjoner. Jeg tenker her bl.a. på det valg vi uvegerlig blir stilt overfor når vi møter skikkelsene A og B i denne historien, f.eks.: hvem av de to skikkelsene ligger nærmest min oppfattelse av den aktuelle konflikt og hvilke subjektive standpunkter som forfektes velger jeg å tilslutte meg på en slik måte at jeg gjør dem sanne for meg, dvs. at jeg selv har (subjektiv) tro på dem, at mine handlinger kan ta sitt utspring i dem? Og dette valget kan naturligvis bare tilbakeføres til subjektive, personlige og individuelle forutsetninger, ikke almene begreper eller teorier som sådan. At det her fremlagte sujett fikk nøyaktig den utformning som det fikk, er således til syvende og sist et spørsmål om min egen vurdering av meg selv som tenkende subjekt, min egen forståelse av meg selv i en sproglig-filosofisk kontekst. F.eks. kommer resultatet av denne selvvurdering til uttrykk i min utlegning av B's reaksjon på A's innledende kjærlighetsforhold til piken. Han reagerer jo med forakt på måten A etablerer kontakt og intimitet med piken, ifølge B bedriver han bare et spill som bidrar til å forkludre kjærlighetens vesen for dem begge, for B er kjærlighetens mulighetsbetingelse en type selvforhold som A ikke er og aldri har vært i besiddelse av. Å gestalte en slik person, en person som altså tenkes ikke å være i besiddelse av et forhold til seg selv hvormed han kan utøve og motta kjærlighet, å gi liv til en slik skikkelse, det er nettopp eksempelet på hvordan min egen konkrete selvforståelse manifesterer seg i et individuelt betinget tekstuelt uttrykk. Det er nemlig mitt personlige postulat, det er min eksistensielle erfaring, at denne mennesketypen er en realitet — ergo maler jeg en slik på et lerret for å bringe meg til dypere erkjennelse av typens karakteristika, men også for å få de rette angjeldende til å gjenkjenne seg selv, til å innse at dette kan gripe nettopp en del av dem selv; eller: for å anspore dem til selvkritikk og selvinnsikt.
Forøvrig viser jeg til drøftelsene i del I hvor jeg har redegjort nærmere for forholdet mellom de to former for diskursivitet.