Kapitel 6 —
En historie fra «virkeligheten»

1. Historien om A og B

A og B hadde kjent hverandre siden de var små. De ble født samme år, vokste opp på samme sted og gikk på de samme skolene i de samme klassene, de var forelsket i de samme pikene og var begge lidenskapelig opptatt av gresk historie allerede mens de gikk på ungdomsskolen. På gymnaset var de begge dyktige og flittige og de dyrket til fullkommenhet den idrett å stille de mest vittige og samtidig besværligste spørsmålene i timene bare for å nyde den utsøkte opplevelsen av lærerens overrumpling og hans alltid like rådville og famlende forsøk på svar. I begynnelsen av tyveårene påbegynte de begge to studier i gammelgresk på universitetet for bl.a. å kunne lese Homer og Platon på originalsproget. Men på dette punkt i livet deres begynte noe å skje i forholdet mellom dem, de begynte sakte å gli fra hverandre og det som utløste denne begynnende adskillelse mellom dem var, her som så ofte ellers, en kvinne.

Nå var det slik at A alltid hadde vært den mest utadvendte i forholdet. Han var livslysten og uredd og så mest på livet som en uavbrutt serie med spennende utfordringer og gåter som skulle løses. Gleden, fascinasjonens energi, intensiteten, konsentrasjonen ledsaget ham i alle hans gjøremål. Han viste seg nok som et rettferdig menneske, skjønt unnlot ikke å dømme andre når han mente de tok feil eller gjorde noe galt. Han var liketil og likefrem, men aldri likegyldig; han var aldri i bet for en mening eller oppfatning som han samtidig var beredt til å forsvare. Man kunne stole på ham og han skjulte igrunnen ingen mørke sider. B hadde vært den klart mest inderlige og innadvendte av de to. Allerede som barn hadde han utvist en usedvanlig hang til refleksjon og undring. Nå som ung mann var tanken hans sol og tankens innhold hans solbestrålte verden. Men sammen med A åpnet han seg og ga stadig til beste korte eller lange skildringer fra denne sin tankes mulighetsverden — alltid til A's hengivne begeistring. Efterhvert hadde han opparbeidet en dyp tillit til A fordi A var det eneste menneske han hadde innviet i disse sider ved seg selv, bare A visste å verdsette disse sider slik B ønsket å bli verdsatt. A på sin side næret den største respekt for B og dennes lavmælte, underfundige måte å observere og analysere på og uthentet alltid inspirasjon fra samværet med B. Slik utfylte de hverandre opp gjennom ungdomstiden og slik ble vennskapet et grosted og et fristed for dem begge.

Men efter å ha tatt noen grunnfag på universitetet, ble altså A og B, idet de begynte på gresk, igjen forelsket i den samme pike, denne gang en vakker gresk pike. Nå var imidlertid ikke rivaliseringen mellom dem fullt så sprelsk og lekende som før: et ubestemmelig alvor la nå et lokk på all den tidligere omgjengelighet og gemyttlighet. A hadde riktignok med sitt sprudlende humør og utadvendte vesen allerede rukket å bli godt kjent med henne mens B betraktet henne lengselsfullt og på avstand, slik han forsåvidt alltid hadde betraktet mennesker, idet han risset henne tydeligere og tydeligere inn i sin egen forestillingsverden. Men det var A som tilbragte mere og mere tid sammen med henne, noe som smertet ham mere enn han ville innrømme overfor seg selv. Han måtte efterhvert se i øynene at han hadde tapt slaget om piken. Det var ikke tvil om at hun gjengjeldte den oppmerksomhet A skjenket henne. For første gang var B misunnelig på A og for første gang ble han vár sin egen innadvendthet som en alvorlig hemsko i møtet med fremmede. Han ønsket nå intenst at han hadde hatt en mere utviklet evne til selv å gripe aktivt inn i den ytre virkelighet, gjøre den til sin egen, beherske den med den fullkomne og uanstrengte kontroll han — til nå — alltid hadde hatt over sin egen tankeverden. En dag fortalte så A at han og den greske kvinnen var blitt kjærester. Dette forbauset ikke B det minste. Han hadde forlengst forutsett dette utfallet. Skjønt han merket også hvor lite glede han maktet å mønstre på A's vegne som selv utstrålte den vellykkedes overfladiske lykke og merket videre hvordan han mistenkte A for ikke å være glad i henne egentlig, men bare nyde henne som en tilfeldig men kjærkommen frukt av de raffinerte forførelsesteknikker A alltid benyttet seg av i sitt samvær med kvinner. Også disse teknikker var noe B først nå hadde oppdaget hos A. Og han merket hvordan sjalusien fikk ham til å forakte A for hans forbryterske skalten og valten med kjærligheten, hvordan forakten endog smittet over på den sakesløse greske pike som dog i hans øyne ikke bare høyst villig lot seg dupere av A's iscenesettelse, men, hva verre var, som syntes å gi seg selv reservasjonsløst hen til samme, gi sitt innerste for å smykke en i utgangspunktet intetsigende og utstaffert kulisse. For første gang i sitt liv fornemmet B resentimentets jerngrep rundt sin sjels rustne brynje.

A på sin side hadde overhodet ingen anfektelser ved sitt forhold til piken, for ham var dette såre uproblematisk. Alt han visste var at han følte en sterk dragning mot henne og at hun så langt, efter hva han hadde kunnet registrere, hadde gjengjeldt hans følelser. Mere visste han ikke og mere hadde han heller ikke behov for å vite. Forholdet til piken var nå dessuten bare en liten del av alt som opptok ham for tiden. Han hadde flere forskningsprosjekter underveis på universitetet og hele det neste semesteret skulle han til Athen for å arbeide og studere ved det norske instituttet der; sammen med henne riktignok. Det var disse prosjektene som var det definitivt viktigste nå, mente A, så fikk han vente å se hva det kunne bli ut av forholdet efterhvert. — Det forløp så en fire-fem år med fortsatte studier for dem begge. A hadde trofast forblitt hos sin greske kvinne og hun hos ham og siden han nettopp hadde lagt sin filologiske embedseksamen bak seg, var han således rede til å gifte seg. A hadde imidlertid ett problem: ville B være hans forlover i bryllupet? A hadde jo ikke snakket med ham på lenge, men av det han hadde hørt av andre, hadde B tydeligvis gått en helt annen vei enn A både faglig og menneskelig. Men A visste ikke og hadde forsåvidt heller ingen forutsetninger for å forstå nøyaktig hva som hadde skjedd med B i dette tidsrommet. At det dog i utgangspunktet hadde noe med den greske piken å gjøre, hadde han imidlertid innsett. Men B kunne da ikke fremdeles være bitter på grunn av denne piken, han måtte da ha kommet over henne nå? Men om han enn ikke følte seg helt inneforstått med den dreining B's liv hadde tatt, mente han likevel å ha et håp om å få B til å stille som forlover hvis han bare kunne få fortalt ham hvor sterkt A ønsket nettopp dette. B kunne da ikke ha glemt alt det de engang hadde felles, at de engang var én, felles sjel nedsenket i to legemer. A forfattet således et kjekt brev til B hvor han med all sin gamle vittighet og skarpe formuleringsevne forsøkte å gjenoppfriske noe av den kameratskapsånd fra skoledagene som han vel tenkte at B innerst inne måtte savne og lengte tilbake til. Selv hadde A aldri tatt spranget ut av denne ånd.

Hva hadde så skjedd med B i løpet av disse årene? Forelskelsen i den greske piken dengang hadde igangsatt en sjelelig bevegelse hos ham som stjal nesten all hans kraft. Han var blitt besatt av forelskelse. Ikke klarte han å konsentrere seg som før, ikke klarte han lenger å omgås sine medstudenter på en jovial og ubesværet måte som før og — han forsvant dypere og dypere inn i seg selv. Dette fikk til følge at han mistet interessen og gløden, først for fremdriften i studiet, så for selve studiet. Men efterhvert bleknet jo drømmen og alle de romantiske forestillingene om den greske piken. Efter at hun og A var blitt kjærester, varte det således ikke lenge før hans egen lidenskapelige forelskelse i henne sakte men sikkert ble pulverisert av den ensidige utelukkelses kvernende forsmedelighet. Men den uforløste og forsmådde kjærlighet hadde vekket en energisk undring i ham over innholdet og forståelsen av seg selv. Hva var det ved ham som fikk ham til å involvere seg slik i sin egen forelskelse, ja, selv i fordypelse forelske seg i forelskelsen, i dens lidenskap? Hva var det ved ham som stengte ham mere og mere ute fra både det faglige og sosiale fellesskap? Og hvorfor opplevet han nå A som en underlig fremmed eller til og med som en fiende som nettopp på grunn av sitt mangeårige, nære kameratskap med B maktet å såre og krenke ham dypere enn noen annen? Deres samtidige forelskelse i piken var kun et tegn på adskillelsens fiendskap, mente han, ikke selve forklaringen på den. B fornemmet en sterk trang, hva man nesten kunne kalle en «inkvisitorisk brynde» til å ta sin søken efter seg selv og denne forklaring på alvor. Derfor begynte han litt efter litt å oppdage og selv aktivt oppspore litteratur som ikke just hørte hjemme på pensumlisten på gresk. Og på det tidspunkt A avla hovedfagseksamen i gresk, hadde B forlengst gitt seg i kast med magistergraden i filosofi. Han måtte for enhver pris få stillet den sannhetstørst og visdomslengsel som på grunn av denne episoden hadde grepet stadig sterkere tak i ham. Han måtte rett og slett finne ut hva dette «noe» var som bragte en slik fryktelig distanse mellom ham selv og hans oppfattelse av verden, mellom den brennende lidelse i hans indre og den revnende likegyldighet og sterilitet som mere og mere preget hans forhold til den verden og de mennesker som omgav ham. Han håpet i det lengste at filosofien kunne være ham det saliggjørende middel hvormed han kunne hjelpes til å sette navn på dette «noe» som syntes å trenge ned i ham med en intensitet som kom det «senkrecht von oben». Filosofistudiet var for ham derfor ikke først og fremst et studium, ikke en profesjonsutdannelse, ikke en blott og bar interesse, men snarere en efterlengtet lindring for et sårt hjerte og et forvirret hode, filosofien var ham en trøst og en dannelsesprosess, samtidig frisk, lekende og klukkende som en bekk og veldig som et osean. Og dog var han fortvilet! Fortvilet over ikke å makte å gi sin helhjertede, personlige tilslutning til de utsagn han rasjonelt mente å forstå, fortvilet og oppbragt over alltid i retrospekt å måtte frakjenne seg den gode, uselviske vilje han hadde trodd seg beveget til handling i kraft av — fortvilet over det siste brevet fra A hvor han ble spurt om å være forlover. Hvordan skulle han kunne være forlover for A? Som forlover var det jo hans plikt å gå god for brudgommen, avgi sin gyldighetserklæring for ekteskapets inngåelse. Men hvordan skulle han kunne gå god for A, hvordan skulle han kunne avgi en slik erklæring når A jo, ifølge B, manglet første og siste betingelse for enhver tenkelig ekteskapsinngåelse: et inderlig selvforhold. Hvordan skulle han overfor seg selv kunne forsvare å stå som garantist for en slik håpløs, allerede dødsdømt mesallianse? A hadde jo aldri hatt noe behov for å reflektere over seg selv og seg selv i forhold til andre, han hadde aldri sett nødvendigheten av å betvile riktigheten av sin fremferd, men hadde vært trygg på sin rett og sikker i sin sak til enhver tid. Men nettopp derfor, mente B, var A også var totalt uskikket for ekteskapet. For når man vier seg til ett menneske for resten av sitt liv, tvinges man nettopp til å reflektere, idetminste over hvordan det kan ha seg at dette ene menneske uavlatelig betviler riktigheten av ens fremferd. Ekteskapet er således ganske omvendt en tuktemester i det å bli trygg på sin urett og i det å miste sin sak for et høyere formåls postulat. Hans forhenværende forakt for piken hadde han fullstendig glemt; all harme vendte seg mot hans gamle venn som efter B's oppfatning ikke holdt seg for god til slik å ture frem med grunnløshet og tomhet. — Efter å ha gjort seg disse refleksjoner, skrev B så et kort, usentimentalt brev til A hvor han avslo å være A's forlover i bryllupet.

Det var nå bare noen uker igjen til bryllupsdagen. Og alle forberedelser var godt i rute. A var strålende fornøyd; han hadde nylig mottatt beskjed om at han hadde fått et stipendiat ved universitetet og var allerede godt igang med den tematikk han ønsket å vie sitt prosjekt til. Han gledet seg naturligvis også til bryllupet. Særlig når det nå var klart at B ville stille opp som forlover. Han gjentok overfor seg selv at bryllupsseremonien og alle festlighetene efterpå uten B som ledsager, uten B som sitt betryggende, bekreftende alter ego, ville blitt som den ulidelig nervøse, aller første skoledag uten mors uendelig trygge hånd å holde i — en katastrofe. Og det mente han faktisk selv om det oppgjør de nylig hadde vært igjennom, definitivt hadde fratatt ham illusjonen om at alt skulle bli som før. Det forholdt seg slik. Da A hadde mottatt avslaget fra B, var han blitt så oppskaket at han samme aften hadde reist hjem til B for å prate alvor med ham. Og der hadde han blitt sittende, hele kvelden og halve natten. Selv om B hadde vært avvisende i starten, syntes han ennå å ha en gnist av den gamle ubesværede og gemyttlige tone som tidligere hadde preget deres samvær. Men så hadde A begynt å ymte om bryllupet og den skuffelse han hadde følt da han mottok brevet fra B. Dermed var all gemyttlighet som blåst. B hadde først blitt taus og mutt og ikke villet høre tale om forloverplanene. Så hadde han sagt like ut til A hva han mente om dennes manglende skikkethet som ektemann og han hadde ikke vært nådig i sine gjennomtrengende og rammende karakteristikker. Det var mange års opplagret forakt som nå fritt og uhemmet fikk utløp. Dette voldsomme verbale bombardement hadde imidlertid kommet så bardus på A at han efter den umiddelbare forskrekkelse ikke hadde kunnet unngå å bli dypt bedrøvet, og såret, ja, nesten paralysert hadde han blitt. Nå var det plutselig B som kom på defensiven. Han hadde forsøkt å pynte litt på sine krenkende uttalelser og å anta en noe mere forlikende holdning, men forstod selv at han i dette øyeblikk faktisk hadde såret A meget dypt — for første gang i deres livslange vennskap. Nei, B kunne ikke huske å ha sett A virkelig såret tidligere, trodde knapt det lå innenfor potensialet til den mennesketype som A efter B's mening representerte. Og for A, som i det store og hele var et praktisk tenkende menneske, hadde dette også vært en påkjenning han aldri tidligere hadde vært i nærheten av. I møtet med den nådeløse kritikken fra B hadde han kjent seg avkledd, maktesløs og forsvarsløs. Men også forvirret: hadde hans selvbilde i alle år vært fullstendig på avveier, hadde altså B rett i sin kritikk, eller var det B som nå blott tok ut sin egen frustrasjon på ham som en hevn for at A hadde gått seirende ut av duellen om piken? Sannsynligvis begge deler, tenkte han, men hva var i så tilfelle galt med hans gamle selvbilde og hva var det ved B's frustrasjon som likevel angikk ham på en så direkte og følbar måte? B hadde tindrende klart oppfattet hva som nå foregikk i A's hode. Han hadde kunnet lese den indre strid på hele kroppsholdningen, på det stivnede ansiktsuttrykket, på fraværet. Men samtidig hadde han forstått han at han selv hadde fattet den fundamentalt gale beslutning i sakens anledning. Selvfølgelig skulle han stille opp! Selvfølgelig skulle han hjelpe og støtte sin venn inn i refleksjonen, inn i selvforholdet, inn i oppfyllelsen av det høyere formåls postulat; inn i ekteskapet. Han klandret seg selv: at han hadde kunnet være så forfengelig på egne vegne å tro at han kunne hjelpe A ved å tukte og straffe ham! Nei, hjelpe ham til realisasjonen av det almene: det var en i sannhet høyere oppgave. Livet selv skulle besørge tukten og straffen, det var ikke, hadde aldri vært og kunne aldri bli hans ansvar. — Før en nokså medtatt og forvillet A hadde forlatt ham den kvelden, hadde B bedt ham tviholde på erindringen om denne aftenen slik at den sjelelige bevegelse som nå endelig var igangsatt skulle få full anledning til arbeide seg gjennom ikke bare hans følelsesliv, men også gjennom hans rike fantasi og forestillingsevne, videre gjennom alle hans motivasjoner og viljesbeslutninger for til sist å okkupere hans tanke- og erkjennelsesliv. Først da ville han forstå hva som denne kvelden hadde skjedd.

To uker senere satt B som forlover i A's bryllupsmiddag. Da det var hans tur til å holde tale, reiste han seg, renset strupen og lot først blikket gli sakte og megetsigende fra A til hans brud og tilbake til A uten å si noe. Så holdt han sin forlovertale og det med en aplomb som satte en alvorlig støkk i gjestene da de for det første ikke var vant med å se B opptre, for det annet ikke var vant til å se ham så intens, så innstendig, så artikulert som han nå fremstod. Talen lød slik:

«Kjære brudepar! Ærede vertskap! Kjære gjester! Før jeg kommer inn på A og mitt livslange forhold til ham, må jeg nok begi meg inn på et lite tankeeksperiment som jeg skulle ønske flest mulig av dere ville ta dere møyet med å bli med på. Jeg vil derfor be hver og en av dere og i særdeleshet deg, A, om å betenke følgende hypotetiske, men slett ikke usannsynlige situasjon. Sett at det ringer på døren din sent om kvelden. Du åpner og det som møter deg er en forkommen og forsoffen mannsskikkelse av den ubehagelige, illeluktende og pågående sorten. Han ber deg om penger og det med en tverr besluttsomhet som står i skarp og truende kontrast til hans underlegne posisjon som tigger. Hva ville du gjort? Ville du bedt ham vente et øyeblikk mens du hentet lommeboken eller ville du låst døren først og så hentet lommeboken, ville du forklart ham at også du var blakk og spøkefullt lagt til at du kunne trengt et lite bidrag selv eller ville du rett og slett bedt ham forsvinne? Vet du hva jeg ville gjort? Jeg ville bedt ham inn, gitt ham mat og klær, gitt ham alle mine kontanter og en sjekk på resten, overrakt ham nøklene til min leilighet, så ville jeg selv gått ut på gaten og vært lykkelig! Nåvel, så lykkelig man kan være uten penger og tak over hodet da. La oss bare anta at jeg gjorde dette i ren villskap — men hva ville utgjøre det salige eller lykksalige ved en slik handling, spør du? Først og fremst det at noe jeg rådet over svarte perfekt til et forlangende utenfor meg selv, at mine penger og mine eiendeler sammenfalt restløst med et annet menneskes krav, at det var et nøyaktig samsvar mellom hans eneste ønske og min eneste mulige gave. Ham ville jeg kunne gi oppfyllelse, ham ville jeg kunne tilfredsstille for han forlangte ikke mindre av meg, men heller ikke mere av meg enn jeg var istand til å gi. Forstår du? Nå, men hva hvis det hadde vært en ganske sømmelig, skjønt tydelig sorgtynget ung pike som sto der med en liten reiseveske i hånden og sjenert spurte efter noen mynter til dagens måltid? Ville du da kanskje gitt henne tyve kroner og et spørrende blikk eller ville du i medlidenhet ha stukket til henne en femhundrelapp og bedt henne innstendig om å passe seg for menn efter mørkets frembrudd, ville du kanskje stått en halvtime og latt henne betro seg til deg slik at hun kunne få lettet sin sjel eller ville du rett og slett tatt henne inn til deg og latt henne få spise seg god og mett og derefter forsøkt å finne ut av hvorfor en søt pike som henne var havnet i en så beklagelig situasjon? Hva jeg ville gjort? Jeg ville umiddelbart smelt døren rett i ansiktet på henne og det i rettmessig indignasjon fordi hun ved sin ydmyke beskjedenhet — bevisst eller ikke — jaktet efter noe i meg som hun ikke har noen rett til å kreve meg for; fordi hun utfordret og utesket min nestekjærlighet. Det eneste jeg kunne og ville gitt henne, var det hun helt konkret ytret ønske om: nemlig penger. Men det denne piken egentlig gjorde, det ville jeg straks innse, det var ikke å be om penger, men å stå ved min dør og be med sitt hjerte — og denne bønn gjaldt ingenlunde penger. Hennes bønn gjaldt kjærlighet i sin reneste form og gjorde den ikke det, var det vel ingen bønn. Men en bønn var det og en kvinne ber vel aldri en bønn om penger overfor en mann; for gjør hun det, er det enten ingen virkelig bønn hun fremsier eller — og sannsynligheten taler for dette 'eller' — så viser det at mannen har lukket sitt hjerte for hennes egentlige bønn. Men jeg ville ikke lukket mitt hjerte for hennes bønn, var ikke istand til det. Men betyr det dermed at hun har noen selvskreven rett til å fange og forhekse meg med sin hjertebønn? Betyr det at hun som et vilt fremmed menneske er i sin rett til å fordre min sjel på et fat bare fordi hun ganske tilfeldigvis er en pike som i en manns øyne utstråler yndighet? Betyr det at hun i kraft av sin blotte tilstedeværelse i rommet har et naturlig krav på å underlegge seg hele min vilje, en vilje jeg har brukt et liv på å samle og bygge opp fra grunnen? Nei og atter nei; jeg nekter å akseptere det, derfor må hun finne seg i å bli utestengt av den mann som ser sin helligste oppgave i å bevokte sin sjel for slike fordervende og undergravende, om enn intetanende, inntrengere. — Men å lukke sitt hjerte for hennes bønn, kan jeg aldri anbefale noe menneske, det ville være en klokskapens forherdelse. Det jeg derimot kan og vil anbefale enhver mann er å høre og oppfatte hennes bønn i medfølende inderlighet uten å gi efter for dens gjennomborende, eksentriske, forvirrende appell; dette er nemlig selvovervinnelsens klokskap og ikke noe menneske kan vel med hode og hjerte fristille seg fra denne.

Eller er det ikke slik, A? Har ikke verden helt til nå vært for deg som en innpåsliten boms du med jevne mellomrom har fattet resolutt i skjortekraven og ristet og ristet så hårdt at alle kronestykkene hans til slutt lå strødd på bakken? Har du så ikke plukket disse kronestykker opp og samlet dem i din lomme, gang på gang samlet dem i din egen tunge lomme? Har ikke verdens krav og verdens ønsker alltid vært sammenfallende med dine krav og dine ønsker eller mere konkret sagt: har ikke dine mål hele tiden bestemt innholdet og betydningen av den verden vi engang kalte vår? Men er det ikke også så at når piken endelig banker på vår dør, da er det du som åpner døren på vidt gap og mener deg å skjenke henne det hun ber om — dog uten å være klar over at det faktisk er et pikehjertes bønn du står overfor og således uten å være deg bevisst at du strengt tatt unnlater å gjengjelde hennes bønn? For hvordan kan du vel gjengjelde en bønn du ikke hører! Det du hører, det du oppfanger med det umiddelbare menneskes fulle begjær er i høyden hennes bønns ytre gevanter, dvs. hennes skjønnhet og mildhet, hennes tillit og hengivenhet, hennes kroppslige veltalenhet. Men bønnen fra dypet av hennes hjerte hører du ikke. Den muliggjøres nemlig først ved en mottager i inderlighet, altså, av en som hører. Men er det ikke også slik, A, at ikke alle mennesker, at tvertimot svært få mennesker, straks formår en slik inderlighetens mottagende kraftutfoldelse og at kun disse få blir den bønn til del som alltid er en bønn om kjærlighet, absolutt og uselvisk kjærlighet? Men har du noensinde vært én av disse få utvalgte, A? Har ikke snarere kjærligheten for deg stort sett vært forankret i en følelse eller i en stemning knyttet til bestemte situasjoner og personer, i mindre grad forankret i et reelt forsøk på selvovervinnelse eller kamp mot følelser og stemninger? Din kjærlighet må isåfall alltid befinne seg i et vakuum: den er din og bare din og dog er den alltid betinget av sin gjenstand. Men å foreta sikker forankring i lufttomt rom, dét er sandelig noe! Eller ser du det kanskje ikke slik? Hvorledes forankrer du i motsatt fall din kjærlighet til din brud, hvor er den isåfall fundamentert, hvilket fast punkt utgår den fra? Hva ved din kjærlighet til henne er da gjenskinnet av din inderlighet, hvilken inderlighet skulle du overhodet kunne påberope deg du som alltid har forsynt deg i det ytre og således blitt tilstrekkelig, men vel aldri har mottatt i det indre hvorved du ville blitt selvtilstrekkelig? Men hvorfor tar du så imot piken? Du er jo ute av stand til høre hennes hjertes bønn. Jeg vet at du er ute av stand til å høre den! Hadde du hørt den, måtte du ha vegret deg mot den nettopp fordi den krever det absolutte av deg: den totale hengivenhet og inderlighet; alt. Hadde du bare en eneste gang ant denne stille bønn, ville du blitt så fortørnet at du i forfjamselse hadde revet hull i lommen med alle kronestykkene og neste gang du hadde fått den skitne lasaron på din rygg, ville du ikke krystet ham for noen skarve mynter som før, men falt i trøstesløs, uopphørlig, stille gråt.

Og dog — og dog er ikke alt håp ute! Isåfall hadde jeg ikke stått her og holdt denne talen. Tvertimot: håpet, slik jeg ser det, er knyttet nettopp til din person og til din nåværende stilling i livet. Det er nemlig ikke aldeles sant at du er ute av stand til å høre bønnen slik den går fra hjerte til hjerte; bare noen få uker før denne bryllupsdag fikk jeg faktisk bekreftelse på det motsatte: da så jeg deg nemlig for første gang såret! Ja, du var såret, intet mindre, endog dødelig såret. Og hvorfor var du såret? Jo, fordi du med ett erfarte diskrepansen mellom ditt ideal og din virkelighet — hvilket er identisk med å oppdage idealet. Og når du først oppdager at det finnes et ideal eller en sannhet, ser du vel uten videre forskjelligheten mellom denne og deg selv, ellers er det neppe idealet du har oppdaget. Så blir du da rimeligvis støtt og såret. Men hvorfor dødelig såret? Fordi denne hendelse var en voldsom grunnstøting for den A vi til nå har kjent, den troskyldige, umiddelbare A som riktignok alltid har forrettet sin nødtørft med megen energi, stor flid og til tider gripende alvor, men aldri slik at han selv ganske har sammenfalt med denne energi, flid, alvor; mao. et definitivt punktum for den usårbare, anti-tragiske helt! Og det er nå poenget at denne tragiske krenkelse skal bli din fremste drivfjær videre. For i den utskillelsesakt hvor du finner en slik dobbelthet i din egen eksistens, hvor såretheten er den lidelse som gjør deg oppmerksom på denne dobbelthet, hvor du prøvende og lengselsfullt søker efter den tvilling i deg selv du selv har frembragt — i denne utskillelse oppdager du for første gang at det går en skarp grenselinje mellom deg selv og deg selv, mellom dine aktverdigste handlinger, dine mest gjennomtenkte argumentasjonsrekker, dine dypeste følelser, dine hverdagslige lyster og behov, dine fjerneste tanker, dine myndigste viljesbeslutninger, din milde godhet og selvoppofrelse, din smule selvinnsikt og smule mangel på sådan, dine mange kjærlighetsgjerninger, kort sagt: ditt liv — altså: at det går en skarp grenselinje mellom alt dette på den ene side og deg selv på den annen side: ved denne oppdagelse svimler du og søker febrilsk fast grunn under føttene. Hva er så dette selv på den annen side? Det vet du ikke og det plager deg. Men at du ikke vet det og at det plager deg: dét vet du. Denne utskillende oppdagelse er nå selve nøkkelen ut av det isolerte kammer hvor ingen hjertetale kan trenge inn. Men utenfor cellen finner du nå til din forferdelse bare et virvar av nedslitte ganger og trapper og det synes ganske umulig å danne seg noen oversikt over systematikken i dette kråkeslott. Det hjelper da lite at alt var såre enkelt og tilforlatelig der hvor du kom fra. Veien tilbake er stengt for alltid. Men det er heller ingen løsning å finne seg en krok utenfor og barrikadere deg der i frykt for det som måtte møte deg i de mørke korridorene. Du må videre, ikke stanse opp, men forfølge nye spor, nye glimt av lys eller gamle spor brolagt med visdommens salt. Og du er jo allerede i bevegelse, A, du er jo allerede godt på vei; som din aller nærmeste venn ser jeg dette klart og tydelig. Derfor er jeg også stolt over å være din forlover idag og tale til deg som min beste venn og ledsager opp igjennom årene.

Jeg er selv blott på vei, tro for all del ikke annet, og jeg er i min søken kommet til det vakre, men noe triste utsyn at kjærligheten er meg det store, uendelige, uoppnåelige budet og så stort er meg dette bud at jeg evig segner under vanskeligheten ved å skulle oppfylle det, så stort at jeg ikke kan annet enn å begråte min egen sørgelige, evige reaksjon: nemlig å stenge døren for den unge pike som banker på; dvs. stenge for den «perpendikulære» kraft som alltid vil banke på min dør og som jeg alltid vil måtte holde ute fra meg. Du skal dog vite at jeg konstant klandrer meg selv for den bedrøvelighet det er å segne under tapet av kjærligheten, ja, jeg kan ikke få dette ut av hodet: alltid betenker jeg, aldri glemmer jeg, alltid fordyper jeg meg i, aldri flykter jeg fra, alltid tuktes jeg, aldri fritas jeg fra det tap det er evig å miste den kjærlighet jeg i mitt innerste dog besidder. Men misforstå meg ikke: jeg hører hennes bønn om å yde den absolutte kjærlighet, ja, jeg hører den så overmåte tydelig at selv ikke mine egne fortvilede bønnerop om frigivelse fra hennes bønn kan overdøve den, men jeg må altså lukke meg for hennes vesens innvirkning, jeg står maktesløs når det gjelder å besvare hennes bønn; den er meg for mektig. Denne lille, vevre skikkelse fordrer mere av meg enn jeg som fattig, maktesløst menneske er istand til å gi. — Men deri deler vi vel saktens skjebne du og jeg. Den lille, vevre, vakre skikkelse du har ved siden av deg idag og som du skal ha ved din side i dette liv fordrer nemlig akkurat det samme av deg som jeg forestilte meg at min tankebrud fordret av meg, som mitt kjærlighetsideal fordrer av meg, dvs. alltid uendelig mye mere enn du vil være istand til å gi. Og selve betingelsen for at hun i det hele tatt kan komme med et slikt krav, er som sagt at du har lært deg å lytte, at du har lært deg å være den inderlighetens mottager av hennes dypeste bønner som forvandler deres mulighet til virkelighet. — Du har vendt deg om for å motta hvorved du tar imot det omvendte — for det du nå tar imot, er det motsatte av det du ville gitt uten først å ha gjennomgått omvendelsen, du tar imot selve innholdet av din omvendelse, dvs. du tar imot inderligheten idet du gir den ved å omvendes. Men inderlighet er ikke kjærlighet, den er den konstante streben i retning av kjærlighet. Mitt håp er derfor at dere vil bevare denne hellige streben mellom dere idet dere gjør dens kontinuerlige bevegelse til samlivets uforanderlige grunnfjell. For uten den uavbrutte streben mot kjærlighet, uten fastholdelsen av troen på det godes fullbyrdelse i og gjennom ekteskapet, uten hele tiden å søke den annens fastholdelse i denne streben og denne tro; hva er vel et ekteskap uten dette? Hva er vel du, A, uten dette? Glem det ikke».