Kapitel 5 —
Kierkegaards prosjekt

1. Empiriske konsekvenser

I del II hevdet jeg at vår tid i hovedsak er preget av et nominalistisk syn på forholdet mellom sprog og virkelighet, dvs. det syn at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom ord og gjenstand. Men akkurat som denne ontologi var og er et alvorlig problem for filosofien, blir denne nå en eksistensiell utholdenhetsprøve for det enkelte individ. For filosofien er nominalismen et problem fordi sproget og fornuften blir relative størrelser som bare gjennom «rekonstruksjoner» fra vår side kan adskilles kvalitativt fra andre bevissthetstilstander, altså fra andre mentale akter som f.eks. følelser, ulike former for forestillinger, sansning osv.

Et treffende eksempel på en slik rekonstruksjon kan være den kantianske tredeling av fornuften i en ren, praktisk og dømmende del. På denne måten innfører han riktignok en definitorisk sett relativt klar sondring mellom fornuftens mange aspekter: mellom fornuft og forstand, mellom konstituerende kategorier og forpliktende normer og mellom dømmekraft og idéer, men med hvilken a priori sikkerhet kan en slik oppsplitting av det fornuftige egentlig foretas? Er det mere videnskapelig å spalte fornuften for å gi rom til en endelig forstandserkjennelse slik Kant her gjør enn, omvendt, å åpne for en uendelig erkjennelse med basis i fornuftens enhet som f.eks. hos Platon? Hvis det skal forstås som mere videnskapelig, må vel forutsetningen være at det nominalistiske paradigme tas mere eller mindre for gitt. Og isåfall blir jo det fornuftige nettopp ikke lenger noe primært, ikke lenger et opprindelig mål for erkjennelsen, men noe sekundært, noe avledet og et middel for denne erkjennelse.

Filosofiens valgsprog, som jo til alle tider har vært «kjærlighet til viden», får med det nominalistiske paradigme en ny valør: opprindelig lå jo vekten på den viden(skap) som med kjærlighetens hjelp skulle tilveiebringes — nå flyttes tyngdepunktet over på den kjærlighet i kraft av hvilken man streber mot en viden man aldri skal kunne nå. Derfor er ikke filosofien lenger en videnskap, men en kunst med evne til å perspektivere virkeligheten gjennom det subjektive intellekt og dette subjekts tanker, følelser og lidenskaper, dets eros. Men når et menneskes lengsel og lidenskap ikke skal la seg oppfylle, når dets drift mot forklaring og innsikt blir et hvileløst mål i seg selv uten å innløses i selve forklaringen eller selve innsikten, da risikerer dette menneske å bli uforløst, uoppfylt og ulykkelig. Og i denne lidelse ligger eksistensens utholdenhetsprøve. Sproget — som ellers ville vært den naturlige vei til forklaring og innsikt — formidler jo bare en subjektiv fornuft ute av stand til å gripe noe vesentlig og substansielt. Skal det vesentlige og substansielle overhodet finnes, må det derfor ligge bak eller hinsides det som sproget direkte utsier. Sproget blir således istedet et bilde eller metafor på det egentlige, ikke selv dette egentlige — det vesentlige er ikke hva sproget sier, men hva det ikke sier, f.eks. hva det beveger og genererer hos den mottager som er «i sprogets makt».

Forstår vi sprog på denne måten, kommer dets fornuftighet, dets logiske struktur, i bakgrunnen; det blir mere relevant å utforske dets retoriske og dikteriske aspekter for først her peker sproget for alvor ut over sine egne forutsetninger og begrensninger, først her kommer sproget i reell kontakt med det ulykkelige individ. Fornuft må altså erstattes av diktning og kunst. Men er dermed den ulykkelige blitt mindre ulykkelig? Er derved forløsning oppnådd? På ingen måte: dikteren har dannet seg et sprog som hjelper ham til å uttrykke sin lidelse, men lidelsen forsvinner jo ikke av den grunn. Snarere tvertimot, lidelsen forsterkes jo mere adekvat dikteren formår å uttrykke den:

Hvad er en Digter? Et ulykkeligt Menneske, der gjemmer dybe Qualer i sit Hjerte, men hvis Læber ere dannede saaledes, at idet Sukket og Skriget strømme ud over dem, lyde de som en skjøn Musik. [...] Og Menneskene flokkes om Digteren og sige til ham: syng snart igjen, det vil sige, gid nye Lidelser maae martre Din Sjæl, og gid Læberne maae vedblive at være dannede som forhen; thi Skriget vilde blott ængste os, men Musikken den er liflig (SV2, s. 23).

Dette synes altså å bli nominalismens «empiriske konsekvens»: fornuftens begreper omdannes til sproglige tegn og billeder på en alltid unnvikende virkelighet. Disse empiriske konsekvenser får i sin tur nye eksistensielle konsekvenser: nemlig tungsinn og ironi. Dette blir da essensen i det kunstlede menneske eller, som det heter hos Kierkegaard, det estetiske livsstadium.