Kapitel 3 —
Fornuft og virkelighet — fornuft eller virkelighet

1. Den hegelske syntese

d. Logikken som lære om formal tankestruktur

Det logiske er natur for Hegel, naturen er logisk; logikken er læren om hvordan «logos» kommer til syne i det enkelte, det individuelle. Men hvordan skulle vi med vår vidt forskjellige virkelighetsoppfattelse kunne være med på en slik forståelse av det logiske? Hvordan skulle vi kunne forstå grunnstrukturen for vår menneskelige tenkning som identisk med den natur og det verdensrom som omgir oss? Jeg mener: hvordan skulle vi faktisk forstå det, dvs. vite det på samme måte som vi vet at jorden er rund? Er det én skranke vi synes tvunget til å opprettholde, så er det den mellom oss selv som erkjennende subjekter og den ytre verden som mangfoldet av de objekter vi gjennom vår sansning og tenkning kan anvende vår erkjennelse på. Logikk er for oss ikke en lære som forener de ytre objekter med tenkningen. Snarere forstår vi med logikk læren om strukturen for vår tenkning alene — isolert fra og sett i kontrast til naturen og den fysisk-materielle verden. Derfor vil enhver logisk gyldig slutning, slik vi forstår den, gjelde uavhengig av eksistensen til de objekter det refereres til. Dette siste høres jo aldeles elementært ut, men er altså likevel ikke mere elementært enn at det bryter med en av grunnforutsetningene for den hegelske filosofi. La meg derfor bruke litt tid til å undersøke dette elementære poeng litt nøyere. Og la meg ta følgende velkjente syllogisme som eksempel:

Åpenbart kan denne slutningen alene aldri bevise eller overhodet sannsynliggjøre at Sokrates faktisk har eksistert. Men det er da heller ikke det som er hensikten med den. Argumentet forteller oss bare at siden alle mennesker er dødelige, så må også Sokrates ha vært dødelig siden også han var et menneske. Et hvilket som helst annet navn kunne stått istedetfor 'Sokrates' uten at det på noen måte ville innvirket på argumentets gyldighet. Argumentet sier oss altså ingen verdens ting — om verden. Derfor er det heller ikke slutningens (mulige) innhold som interesserer oss, men dets (nødvendige) form. I den formale slutningsstrukturen løsrives ordene efterhvert fullstendig fra sin referanse i virkeligheten og kan derfor med fordel erstattes med (innholdstomme) tegn og formler. Identisk med slutningen ovenfor er således det følgende uttrykk:

Denne kvantifisering av argumentet illustrerer hvordan den abstrakte logikk avsondrer seg fra det innholdsmessige, kvalitative aspekt. Det er ikke interessant å spørre efter hva det vil si å være dødelig menneske like lite som det spørres efter hva slags menneske Sokrates iøvrig var; Sokrates er bare en tilfeldig valgt «x» blant en slett uendelighet av mulige «x». Det som derimot er interessant, er strukturen i den tankebevegelse som etablerer et forhold mellom egenskapen dødelighet og individet Sokrates. Det er her altså ingen forbindelse mellom det vi forstår med logisk gyldige argumenter på den ene side og det vi forstår med sannhet eller virkelighet på den annen side.

I dette argumentet har vi derfor beveget oss fra det kvalitative til det kvantitative. Først ble begrepet menneske tilordnet en bestemt egenskap eller kvalitet, nemlig dødelighet. Denne almene egenskap ble så tillagt individet Sokrates slik at dødeligheten ble en individuell egenskap som gjelder individet Sokrates. Men hva er det egentlig man sier når man hevder at et individ er i besiddelse av en bestemt egenskap? Er ikke det det samme som å kategorisere det individuelle under en nærmere angitt begrepsbestemmelse, altså under noe alment? Hva skal det ellers bety at man besidder en egenskap hvis det ikke betyr at den tilhører individet, dvs. er til for dette, dvs. eksisterer i dette? Og hvis dette er så: er ikke dette i en viss forstand å gi et «universale» prioritet fremfor det individuelle, «particularia»? Og innebærer ikke dette igrunnen å si noe om virkeligheten slik den menes å være i seg selv ganske uavhengig av den betingede erfaring i rom og tid? Dødeligheten blir jo i dette tilfelle nettopp en universell kvalitet, et ahistorisk almene som antas å gjelde for alle mennesker til alle tider. Det som derfor på sett og vis stilltiende forutsettes i dette banale eksemplet er at den almene kvalitet 'dødelighet' er realt og virkelig i et enkelt eksisterende individ: mao. at det enkelte og det almene altså likevel smelter sammen! Men som jeg tidligere har vist, er dette ikke noen akseptabel konklusjon for en erkjennelsesteori som må betegnes som skeptisistisk eller nominalistisk. Her fastholdes jo avgrunnen mellom tankens og faktisitetens væren, mellom esse in cogitatione og esse in re. Men hvordan kan det da ha seg at vår logiske sans ikke reagerer med avsky når den møter en syllogisme som denne hvor det tilfeldige individ Sokrates, gjennom å besidde egenskapen 'dødelighet', med selvfølgelighet gjøres til en integrert del av det universelle almene som dødeligheten jo er?

Grunnen er at det almene (dødeligheten) som vi legger inn i det individuelle (Sokrates) ikke er et egentlig, realt almene i virkelighetens forstand, men bare et postulert, antatt almene. Det er nok et almene i epistemologisk (subjektiv) forstand, men ikke i ontologisk (objektiv) forstand eller mao.: det har nok tankeværen, men ikke virkelig væren. Eller som Frater Taciturnus sier i Kierkegaards Stadier paa Livets Vei: det almene er nok, men det er ikke til. [30] For når vi hevder noe generelt om noe individuelt, gjør vi det ikke i form av en reell setten eller konstituering av dette universelle, men i form av en antagelse eller hypotese om det generelles mulige eksistens. Men som subjektiv tankeakt, som mental foreteelse er det almene selvfølgelig reelt nok. Vi sier derfor ikke noe om virkeligheten i seg selv; vi bare fremsetter en mere eller mindre godt begrunnet antagelse som dog aldri helt vil kunne falle sammen med virkelighetens mulige sannhet og som heller ikke er ment å skulle falle sammen (hvilket eksempelvis må bli utfallet av Poppers falsifikasjonismeteori). Den formale logikk står således avsondret fra virkelighetens an-sich fordi hypotesen har tatt virkelighetens plass. Og virkeligheten qua hypotese interesserer ikke logikken annet enn som mulighetsbetingelse for den formale struktur som kan etableres innenfor denne, for denne formale struktur er nemlig ingen annen enn det logiske argumentet.

Altså: vi hevder og mener med bestemthet at mennesket som sådan er dødelig, men vi kan strengt tatt ikke vite om dette er en overhistorisk sannhet til evig tid; vi må til syvende og sist bare holde det for sant hvilket ikke nødvendigvis betyr at det i seg selv er sant. På samme måte er det også med mange andre forhold som vi umiddelbart holder for å være rene, objektive sannheter, f.eks. at jorden går i bane rundt solen, at mennesket er et fornuftsvesen o.l. Riktignok har vi en meget sterk overbevisning om sannheten av disse og lignende forhold, men overbevisningsmomentet alene er ikke nok til å frata sannhetene deres tilgrunnliggende hypotetiske karakter. Men å innse dette, kan til tider være smertefullt for egentlig ønsker vi jo inderlig nettopp denne forbindelse mellom våre forestillinger og deres objekter. Ja, så sterk er denne overbevisning når det gjelder visse grunnleggende forhold i tilværelsen at selv denne for alle praktiske formål ubetydelige, denne aldeles mikroskopiske og rent teoretiske skepsis mot å innrømme våre forestillinger sannhet blir for meget. Vi ser oss derfor nødt til å hypostasere den, dvs. vi må, for ikke helt å miste grepet, omforme vår antagelse til noe absolutt og ubetvilelig sant og virkelig, dvs. vi må behandle almenbegrepet og egenskapen 'dødelighet' som om det tilhørte virkeligheten som sådan. Og dog er vi aldeles klar over at et slikt sammenfall mellom «Erscheinung» (Sokrates) og «an-sich» (dødelighet) ikke dypest sett lar seg begrunne. Men det overser vi for istedet å late som om sammenhengen faktisk er legitim og fullt ut begrunnet. [31]

Noter

²⁹ Leses: for alle x gjelder at hvis x tilhører kategorien menneske (M), så er x dødelig (D); Sokrates tilhører kategorien menneske; (ergo:) Sokrates tilhører kategorien dødelig. [opp]
³⁰ Setningen lyder i sin helhet slik: «Det Metaphysiske, det Ontologiske er, men det er ikke til, thi naar det er til, er det i det Æsthetiske, i det Ethiske, i det Religiøse, og naar det er, er det Abstraktionen af eller et Prius for det Æsthetiske, det Ethiske, det Religiøse» (SV8, s. 266). Stedet siteres og kommenteres av Gregor Malantschuk i Dialektik og Eksistens hos Søren Kierkegaard, s. 278. [opp]
³¹ Det var nettopp dette forhold jeg søkte å anskueliggjøre allerede tidlig i foregående kapitel ved, i tilknytning til MacIntyre, å hevde at «vi marsjerer taktfast fremad uten helt å oppdage at vi faktisk allerede har passert stupet» (se kpt. I, 1.a.). Vi later, merk!, som om «stupet» ikke finnes. Og det går kun på sitt underlige og uvirkelige vis så lenge vi ikke ser ned for å finne fotfeste. [opp]