Kapitel 3 —
Fornuft og virkelighet — fornuft eller virkelighet
Vår erfaring av tenkningen er først og fremst en erfaring av tenkningens forhold til virkeligheten. Her kan vi innta én av to posisjoner: enten en differens- eller en identitetsposisjon. Kant kan her stå som et eksempel på den første posisjon, Hegel som eksempel på den annen. Riktignok ville sammenstillingen blitt skarpere ved istedetfor Kant å ta for seg en representant for den skeptisk/empiristiske tradisjon, f.eks. Hume. Kontrasten til Hegel ville i så tilfelle blitt mere iøynefallende. Saken er bare at Kant står som den store formidleren: samtidig som han transcenderer Humes og den klassiske metafysikks posisjon, bærer han den hegelske i seg som mulighet. Og ikke bare den hegelske posisjon, men i dialektisk forhold til denne, hele den såkalt ny-kantianske tradisjon fra Windelbandt over Natorp og Cassirer til våre dagers Habermas. Kant synes altså å være det knutepunkt i nyere filosofi som man ikke kommer utenom — hvor meget man enn går utenom. Dertil vektlegger Kant erfaringsbegrepet innenfor erkjennelsesteorien. Og det er et begrep som skal tillegges stor betydning i det nærmest følgende. Hegel er viktig dels på grunn av hans nytenkning av filosofien og filosofihistorien som historisk prosess og utvikling, dels fordi hans filosofi har hatt avgjørende (om enn indirekte) betydning for hvordan vårt samfunn idag ser ut (gjennom Marx og marxismen) og dels fordi hans filosofi fremkommer som en reaksjon på og imøtegåelse av Kant og — sist men ikke minst — dels fordi hans identitetsposisjon for oss er så radikal at den grenser til det (fra)støtende.
Men i behandlingen av både Kant og Hegel, vil jeg rydde veien for en forståelse av at deres oppfatning av og svar på det metafysiske virkelighetsproblem bunner i en forutgående, for en stor del utematisert, erfaring av forholdet mellom tenkning og virkelighet. Jeg bringer altså med meg videre fra forrige kapitel det premiss at vi hele tiden tenker innenfor paradigmer eller erfaringshorisonter. Ved å lokalisere og nærmere bestemme en slik erfaring eller horisont står man riktignok i fare for å oppløse de filosofiske problemers overhistoriske gyldighet idet filosofien gjøres relativ i forhold til tiden og erfaringen av denne. Men påvisningen av slike erfaringsskikt, ville til gjengjeld kunne skape en formidling mellom de forskjellige filosofiske systemer fordi vi da i det minste har en formening om hvor vi skal begynne å lete efter de bånd som knytter historien sammen til en enhet — nemlig i erfaringen.
Det nærværende kapitel er delt i to underkapitler. Det første prøver å vise til en forståelse eller i det minste en mulig vei til en forståelse av hva som er kjernen i den hegelske virkelighetskonsepsjon, nemlig forestillingen om en fornuftens syntese. I punkt 1.a. forberedes dette synspunkt ved å rette oppmerksomheten mot selvet som mulighetsbetingelse for forståelse overhodet. Selvet er nemlig forutsetningen for at spørsmålet om en syntese mellom tenkning og virkelighet overhodet kan reises. Det neste punkt (1.b.) søker å trekke trådene videre fra den kantianske behandlingen av dette samme problemet. Her legger jeg vekt på å se noen av de historiske linjer som kan ha bidratt til frembringelsen av et slikt tenkningens system som det hegelske. Viktig er det også her at det prosessuelle aspekt ved virkelighetssynet understrekes. For det er dette aspekt hos Hegel som muliggjør hans syntetiske tenkemåte. Og nettopp denne tenkemåte er det vel som byr vår egen tid imot og som er så vanskelig å svelge dersom vi likevel skulle takke ja. Punkt 1.c. går videre på denne oppfatning og forsøker å finne ut hvorfor vår tilgang til grunninnsikten hos Hegel synes så fjern og uoppnåelig. Er det Hegel som egentlig er en mystisk gnostiker eller er det vi som ikke åpner oss for dybden og gehalten i hans argumenter? Neste punkt (1.d.) diskuterer Hegels forståelse av logikken som både form og innhold: dvs. vi, som tar vårt utgangspunkt i den moderne logikk, forstår den primært som form, Hegel forstår den primært som innhold. Jeg tar mitt utgangspunkt i en kjent syllogisme og undersøker i noen grad hvilke implikasjoner som ledsager anerkjennelsen av denne for slik på enda en måte å illustrere det jeg mener er forskjellen mellom vår forståelse av tenkningen og (f.eks.) Hegels. Til slutt i første delkapitel følger en antydning av Hegels oppgjør med metafysikktradisjonen (1.e.). Andre underkapitel ser i Kant den skikkelse som eftertiden utvilsomt må gripe tilbake til når den skal reise sin kritikk mot det hegelske «vanvidd». Nøkkelen for drøftelsen her er at Kant opererer ut fra en forutsetning om at fornuften er endelig og ikke uendelig som hos Hegel. Denne forutsetning passer nemlig langt bedre inn i vår moderne virkelighetsanskuelse om den så enn forklarer mindre og skaper problemer på annet hold. Efter dette følger fjerde og siste kapitel i del II som tar sitt utgangspunkt i en ny amerikansk kulturtrend hvor erfaringen av legevidenskapens utilstrekkelighet står sentralt. Dette kapitel skal lette overgangen til den påfølgende del III hvor erfaringen av, ikke legevidenskapens, men metafysikkens utilstrekkelighet er det bærende element.
