Kapitel 2 —
Den antikke og den moderne erfaring av tenkningen

2. Nominalisme og virkelighet

b. Nominalisme som tenkningens uvirkeliggjørelse

Vi må altså slå fast at erfaringen av våre begreper og tanker, vår fornuft, opp gjennom tidene har forandret seg. Vi har sett at mens antikkens og middelalderens visdomssøkere erfarte fornuften (nous) og ordet (logos) som bærende prinsipp for virkeligheten, synes for oss moderne intet å være mere blodfattig og livløst enn nettopp tanken og begrepet. Hva som betyr noe i vår erfaring av virkeligheten, er vel heller sanseverdenens uutgrunnelige rikdom og fylde. Her finner vi varme og genuinitet, opplevelse og sannhet hvor tidligere tider kun så skinn og uvirkelighet. Dog har denne erfaringens metamorfose hatt sin pris: nemlig den hjemstavnsrett i verden som måtte lide nederlag for at mennesket skulle kunne skille ut tenkningen og individet som stående overfor og utenfor verden.

I det øyeblikk nemlig mennesket gjennom erkjennelsesakten står utenfor verden, får det problemer med å forklare hvordan tenkning og begreper henger sammen med den sansede verden «der ute». Begrepet frarøves enhver forbindelse og sammenheng med den gjenstand eller kvalitet som den refererer til; begrepet blir redusert til tomt symbol og likegyldig tegn og vår sansede, livaktige virkelighet får således et uvirkelighetens skjær over seg.

Skal man ta en slik nominalistisk anskuelse på alvor — og det bør man jo — synes man å ende i en eller annen form for solipsisme: alene jeg og mine subjektive bevissthetstilstander kan egentlig eksistere. Erfaringsverdenen snevres før eller senere inn til bare å omfatte min indre verden:

Virkelighetserkjennelse reduseres således til sansefornemmelser eller bevissthetsinnhold som kun den enkelte person kan ha. Det eneste som virkelig finnes, er det som kan erkjennes sikkert. Og det eneste som kan erkjennes sikkert, er mine private sansefornemmelser. Alt annet, f.eks. andre bevisstheter og materielle ting som hevdes å være utenfor min bevissthet, er problematiske størrelser (Politikens Filosofi Leksikon, København 1983, s. 403-4).

En slik tilstand hvor tenkningen og begrepene har mistet sin virkelighetskonstituerende kraft og hvor således mine egne private bevissthetsakter er det eneste jeg har å falle tilbake på, innebærer imidlertid at selve erkjennelsen smuldrer opp — for ingen kan basere sin objektive virkelighetserkjennelse på egne tilfeldige inntrykk og fornemmelser. Men dette er nettopp konsekvensen av en gjennomført solipsistisk anskuelse: verdens intelligibilitet forsvinner i et hav av usammenhengende inntrykk hvilket medfører at vår egen selvforståelse står maktesløs tilbake. Enhver egentlig selvforståelse eller selverkjennelse må jo ha som ufravikelig forutsetning at man først på et eller annet vis griper den verden man befinner seg i før man kan gripe seg selv, dvs. at det å forene verdens idé med sitt sprogs, sin fornufts, sin tenknings idé er en forutsetning for at vi skal kunne forstå vår egen idé. Uten dette idealitetens bånd mellom jeg og verden reduseres vår menneskelige idé til forestillinger, fornemmelser, inntrykk, følelser, dvs. til private akter som står helt uten nødvendig forbindelse med den ytre verden. Erkjennelsen reduseres til iakttagelse og selverkjennelsen omskapes til narcissisme.

Men dette er dog bare i teorien. I realiteten forholder det seg ganske anderledes. Vi har nemlig en tendens til å være enig i alt dette, vi diskuterer, disputerer og argumenterer for så å konkludere med at alt er oppløsning og fravær av mening. Men ikke mange synes å ha tatt dette reelt inn over seg, ikke mange synes å ha tatt den eneste mulige konsekvens av denne menneskelig talt dystre innsikt, nemlig:

At vi i vårt våkne bevissthetsliv lever utenfor virkeligheten, hinsides eksistensen — at alt hva vi tillegger tingene er våre egne projeksjoner. Hvis noen erkjennelse skulle ha makt i seg til å kaste oss ut i fortvilelse, ensomhet og angst, da måtte det være denne (Helge Salemonsen: Tenkningen som erfaring, avhandling til magistergraden i filosofi, Oslo 1984, s. 23).

Vi sier altså én ting, men gjør noe annet. På den ene side hevder vi at det ikke finnes noen gud (ateisme) og at livet egentlig er uten mening (Sartre, Camus) og at all den viden vi har bygget oss opp og som vi mener å sitte inne med bare er en relativ viden som når som helst kan oppheves og ugyldiggjøres (holisme, historisme). Dette kan vi innse. Men når det kommer til den menneskelige praksis, viser det seg imidlertid at innsiktene ikke stikker så dypt. Vi fortsetter jo å leve:

som om verden var innstilt efter våre klokker, som om mening, orden og hensikt utgjør tingenes grunn, som om vektenheter, lengdemål, enhet og mangfold er egenskaper ved virkeligheten; som om farver, toner og musikk fantes, som om naturen er vakker og menneskene gode eller onde. Og dette er det absurde, siden man i hele sin erkjennelse og livsstemning egentlig er nominalist. Alt hva man synes å erfare ved sine begreper, tanker og forestillinger bekrefter jo nominalismen. Og allikevel innretter vi vår tilværelse som om vi i vårt bevissthetsliv tok del i en virkelig verden (ibid.).

Denne «som om-tilværelse», denne fullstendig illusoriske trygghet i omgangen med verden, er sammenfallende med den metafor Macintyre brukte for å illustrere moralens forfall i det moderne samfunnet: en ødelagt naturvidenskap som så i eftertid søkes gjenopprettet ved hjelp av de sparsomme fragmenter man står tilbake med. MacIntyre beskriver moralens sammenbrudd, han gir et bilde på hvordan moralen har mistet sitt preg av videnskap; hvordan moralen ikke som i antikken er noe man har viden om, men er noe som er overført til individet — til dets vilje eller følelse. Det er denne siste posisjon MacIntyre behandler under tittelen emotivisme: den filosofiske doktrine at «alle moraldommer ikke er noe annet enn uttrykk for preferanse, holdning eller følelse» (After Virtue, s. 12) og det er i konfrontasjon med emotivismen han ønsker å finne frem til sitt eget ståsted (s. 22). Han slår så fast at:

Emotivismen har blitt nedfelt i vår kultur. Men idet jeg sier dette, hevder jeg ikke bare at moralen ikke er hva den en gang var, men også — og dette er viktigere — at det som en gang var moral for en stor del har forsvunnet — og at dette markerer en degenerering, et alvorlig kulturelt tap (s. 22).

Slik også med vårt forhold til virkeligheten. I en moderne nominalistisk anskuelse av virkeligheten er det ikke bare moralen som «for en stor del har forsvunnet», men altså hele den virkelighetsforståelse som den klassiske moral hørte hjemme i. Det er ikke bare moralen som sakte men sikkert har gått i oppløsning, men selve grunnlaget for menneskets tenkning, selve vår evne til å gripe det virkelige med vår tanke. Og uten en slik fast kobling til verden og de gitte omgivelser, blir selve vår tenkning noe uvirkelig og unevnelig — den blir et intet.