Dixi et liberavi

Den eksistensielle omvendelse

«Den eksistensielle omvendelse» – Hurtigmeny

Kapitel 2 —
Den antikke og den moderne erfaring av tenkningen

1. Alasdair MacIntyres oppgjør med den opplyste rasjonalitet

a. Et bilde på vår situasjon

I sin bok fra 1981, After Virtue, presenterer Alasdair MacIntyre oss for følgende tenkte scenario: sett at naturvidenskapene lider fullstendig skibbrudd, sett at laboratorier brennes og forskere massakreres, sett at all undervisning innen naturvidenskapene forbys, at alle spor efter videnskapen søkes fjernet. Sett så videre at man efter en tid får en reaksjon på denne destruktivitet, en reaksjon som bestreber seg på å gjenopprette den tidligere orden ut fra de sparsomme fragmenter som har overlevd ødeleggelsen. Til tross for store mangler, etablerer man igjen fagvidenskaper som fysikk, kjemi og biologi, men man har ikke lenger klart for seg sammenhengen mellom fagene og bare noen få mennesker innser at det som egentlig skjer er at man nærmest vilkårlig siterer fra en helhet som forlengst er glemt. Dette scenario er for MacIntyre et sinnbilde på den situasjon som moralen befinner seg i i våre dager:

Hva vi nå besidder, hvis dette syn er riktig, er fragmentene fra en forestilt helhet, deler som nå savner de sammenhenger hvorfra de utledet sin betydning. Vi har en forestilling (simulacra) om moralitet, vi fortsetter å bruke mange av nøkkeluttrykkene. Men vi har — stort sett om ikke fullstendig — mistet både vår praktiske og teoretiske forståelse av moraliteten (After Virtue, s. 2).

Vi kjenner ikke lenger vårt telos, vi har mistet kontakten med vår bestemmelse som menneske og like fullt opptrer vi som om vi til enhver tid kan begrunne våre handlingsnormer. Men vi klarer — naturlig nok — ikke fullt ut å gjennomskue vår grunnleggende uformuenhet til moralsk legitimering; det ville fordre en total revisjon av vår moderne selvoppfattelse og det er vi ikke rede til. Moralsk sett er vi altså ikke bare på vei mot stupet — vi marsjerer taktfast fremad uten helt å oppdage at vi faktisk allerede har passert stupet; båret oppe av en vag fornemmelse av savnets engstelse marsjerer vi en masse i løse luften! MacIntyre sier det slik:

Katastrofen [tapet av moralnormen] må ha vært av en slik karakter at den ikke ble eller har blitt — kanskje bortsett fra av noen meget få — ansett som en katastrofe. Vi skal [derfor] ikke være på utkikk efter noen få korte, slående hendelser av en uomtvistelig klar karakter, men efter en mye lengre, mere kompleks, vanskeligere identifiserbar prosess som efter sin natur sannsynligvis er åpen for rivaliserende tolkninger (ibid., s. 3).