Egoismen — vårt adelsmerke

Markeds- og Mediainstituttet har over en tiårs-periode kartlagt forskyvninger i nordmenns verdioppfatninger. Annethvert år har ca. 3000 personer blitt intervjuet i forbindelse med den såkalte Norsk Monitor-undersøkelsen hvor målet har vært å oppdage nye holdninger og prioriteringer i befolkningen. Hovedbudskapet i undersøkelsen denne gang [1996] er at nordmenn er blitt mer opptatt av å sørge for sine egne behov enn å utvise solidaritet med andre, at vi er blitt mer egoistiske til tross for at vi de siste årene har opplevd stadig økende økonomisk velstand. Vi interesserer oss mer for arbeidsinntekten enn for arbeidets dypere innhold og mening. Og ungdommen synes i økende grad å være opptatt av å kjøpe seg opplevelser og materielle goder snarere enn å søke etter ideelle og åndelige verdier.

Det er ikke alltid er så helt enkelt å være menneske i dagens multi-kulturelle, informasjonsoversvømmede og normoppløste norske samfunn. Samfunnet, staten, fellesskapet er nemlig ikke moralsk bestemmende for enkeltindividet som før, bare legalt bindende. Du og jeg lar jo ikke samfunnet være bestemmende for hva som er sant og godt i våre liv. Det er det vår egen oppgave å finne ut av som selvstendige, moralske individer. Samfunnets oppgave er begrenset til å utforme lover som setter demokratisk vedtatte skranker for utfoldelsen av den individuelle moral. Så selv om vi lever i et slags forpliktende sosialt fellesskap og innser at vi alle er sosiale vesener, holder vi det moralske strengt for oss selv; vi praktiserer en slags moralsk atomisme. Nettopp derfor er det treffende å si at selve samfunnet er normoppløst for det er på samfunnsplanet at oppløsningen av normene har manifestert seg. Det normative, det å handle moralsk, er forbeholdt subjektet; det er ikke en sak for den «objektive» staten og storsamfunnet.

Et problem oppstår imidlertid når vår selvbestaltede moral skal anvendes på et konkret tilfelle, når vi f.eks. mener å ha moralsk belegg for å hevde noe for eller imot informasjonsflommen eller det kulturelle mangfoldet i samfunnet. For hvordan kan nettopp mine private moralske vurderinger gjelde generelt når enhver annens moralske vurderinger prinsipielt må tillegges like stor vekt som mine egne? Særlig unge mennesker er opptatt av dette spørsmålet om moralens gyldighet. Typisk for de unge er jo å kjempe for ideen. De unge er gjerne idealister, de tilstreber en nødvendig sammenheng mellom liv og lære, mellom handlingen og dens begrunnelse, mellom praksis og moral. De unge har jo ingen ferdig opparbeidet livserfaring som kan lose dem trygt inn i et tilvant handlingsmønster. De må selv etablere sin posisjon i livet — de kan ikke overta de voksnes livserfaring. Heller ikke har dagens ungdom noen moralske autoriteter å forholde seg til som kunne tjent som rettesnor for dem i deres selvdannelse. Og uten livserfaringen og livsautoritetene som støttepilarer på vei mot selvbesinnelsens kunst, vil vel ungdommen til det ytterste mene at det moralske univers de selv har erfart og tror på, i ett og alt må samsvare med de prinsipper også virkelighetens univers er tuftet på. Denne tro, denne idealisme, er deres første og siste redningsplanke, ja, til tider deres hele eksistensbegrunnelse.

Likevel må vi notere oss at denne ungdommelige idealisme ikke lenger er en selvsagt ting. Og det til tross for det vell av muligheter som vårt samfunn idag kan tilby. For de unge står jo idag alle dører åpne kan det synes, det er kun opp til dem selv, dvs. deres pågangsmot og driftighet, hva de skal få ut av sine liv. Men det er nettopp denne åpenhetens radikale karakter som truer med å ta gnisten fra ungdommens naturlige idealisme og selvutfoldelse! Idealismen tvinges idag nemlig i kne, ikke av kapitalkreftene, ikke av kommersialismens profittjag, heller ikke av reklamens skumle påvirkningskraft, ikke engang av den overflod og metthet som er frukten av vårt lovpriste velferdssamfunn, men av det samfunn som åpent og ærlig (!) fraber seg enhver befatning med den moralske dimensjon i livet! Idealisten higer jo ikke etter noe annet enn en sammensmeltning mellom individ og samfunn i en felles moralsk idé. Det samfunn som møter ham idag tilintetgjør imidlertid ikke bare denne higenens mulige oppfyllelse, men higenen selv. Samfunnet slår nemlig fast at moraliteten er noe som bare tilkommer individet, samfunnets rette sfære, derimot, er legaliteten. Dermed basta. Under slike vilkår, er det nok ikke bare de unge som gråter sine bitre tårer ved idealismens grav.

Det kan kanskje synes paradoksalt at menneskers naturlige selvutfoldelse reduseres når valgmulighetene øker. F.eks. synes det opplagt at jo større bredden i kulturlivet er, jo flere vil bli interessert og engasjert og se nye muligheter som følge av mangfoldet. Men vel å merke: dette gjelder bare så lenge de nye valgmuligheter og tilbud opptrer på basis av et fast og etablert rammeverk. Forsvinner dette almene rammeverk, omdannes de bejublede valgmulighetene til en kakofoni av tilfeldige, intetsigende og i seg selv meningsløse påhitt! Uten et bestemmende rammeverk, mangler samfunnet det felles, samlende midtpunkt som ville gitt mening og fylde til mangfoldet av aktiviteter og gjøremål. Vårt samfunns hesblesende geskjeftighet blir da å sammenligne med et orkester uten dirigent hvor hver enkelt utøver spiller hvert sitt stykke og av alle krefter forsøker å overdøve de andre i en selvmanipulerende overbevisning om at ens eget stykke dog er det gjeveste.

Moralen er altså det grunnleggende rammeverk som vårt moderne norske samfunn mangler. Vårt felles orkester har riktignok både flotte og dyktige utøvere, det har fremragende instrumenter og upåklagelige øvingslokaler, men det har ingen dirigent. Vi reagerer imidlertid forskjellig på dette fravær. Noen aksepterer det uten videre mens andre etter beste evne forsøker å utmeisle et moralsk fundament på egen hånd. Dette siste krever imidlertid en vilje til selvransakelse og refleksjon som vel de aller færreste i lengden holder ut. Ikke alle har vel heller evne til en slik refleksiv, indre skuen som til syvende og sist må medføre — som Ibsen taler om — å holde dommedag over seg selv. Men alle de andre, de som stilltiende aksepterer samfunnets verdinøytrale, legale karakter som om den var en naturlovmessighet, står stilt overfor nøyaktig det samme problemet — enten de selv innser det eller ei. Heller ikke de er nemlig istand til å gi noe svar på spørsmålet om hva som skal være den almene rettesnor for mitt handlingsliv når ikke samfunnet lenger er det eller kan være det, og hva som skal gi mine handlinger sannhet og ekthet når jeg selv ikke makter det eller kan makte det.

Etter å ha tumlet med disse spørsmålene en stund, står da individet nokså rådvill tilbake, prisgitt det vakuum som de ubesvarte spørsmål etterlater. Og likevel: han kan jo ikke bare lukke seg inne, nei, han må på en eller annen måte tre inn i samfunnet og yde sitt bidrag til fellesskapets opprettholdelse. Men hvordan skal han tre inn når hans aller dyrebareste og vareste tanker om mål og mening med sin tilværelse tilintetgjøres igjen og igjen av et usalig rabalder om offentlige kriser, politiske omveltninger, økonomiske skandaler, revolusjonerende lovforslag osv.? Hvordan skulle han vel kunne engasjere seg når hans sjel etter å ha kjempet lange og tunge slag om tvil og tro, om rett og galt, om sannhet og falskhet og om dette liv kontra et mulig hinsidig liv, når han etter dette ikke blir møtt med annet enn statlig likhet for loven, ikke annet enn objektiv informasjon og saklig opplysning, maktstrategisk offervilje og politisk korrekte veklager? Hvordan tre inn i det offentlige liv når ethvert sant og oppriktig enkeltmenneske i offentlighetens tjeneste automatisk blir omformet til en sjelløs representant som alltid taler på vegne av departementet, firmaet, sponsoren, klienten, styret eller endog på vegne av rene abstraksjoner som loven eller almenheten eller de fremtidige generasjoner! Fullstendig parodisk blir det når «representantene» taler på vegne av seg selv noe de ofte gjør. Men dette er en villfarelse: enten taler man for seg selv eller så taler man på vegne av andre. «Representantene» har imidlertid ikke oppdaget at det finnes noe selv å tale ut fra — derfor må de alltid representere seg selv.

Inntredelsen i samfunnet skjer til slutt ved at den enkelte radikalt innsnevrer sitt engasjement til bare å omfatte de innerste sirkler hvor de sant levende mennesker faktisk er å finne, hvor ingen er «representanter», dvs. han innsnevrer sitt engasjement til seg selv og sine nærmeste! Sånn sett er egoismen en kjernesunn reaksjon, en tydelig respons som inngir håp og løfterik forventning om fremtiden siden den markerer en høyst menneskelig reaksjon mot det abstrakte, objektive, økonomisk velbergede, men menneskefremmede fellesskap som vårt moderne samfunn i bunn og grunn utgjør. Egoismen kan vokse frem, må vokse frem som en ren forsvarsreaksjon, fordi genuine menneskelige virkelighetsområder som følelsen, erkjennelsen og fantasien ikke finner seg til rette i et samfunn hvor følelse er en integrert del av det offentlige maktspills teater, hvor erkjennelse kun handler om data og tilgjengelig informasjon, hvor fantasi blott er et annet ord for økonomisk kreativitet — hvor mennesket er redusert til en manipulérbar, intellektuell råvare.

Den tiltagende egoisme er ganske riktig et varsel om at noe er i ferd med å gå alvorlig galt. Men det er ikke de enkelte egoistiske individer som er på avveie. Det er vårt økonomiske og demokratiske fellesskap som er i ferd med å oppløses innenfra av skrikende mangel på levende, menneskelig ånd.